Sooner or later it had to come to an end

Dato: 02.jun.2011 | Tid: 18:05 |

I hele dag har jeg gått rundt med en slik klump-i-magen-følelse, og jeg har grått konstant. Jeg greier ikke helt sette ord på følelsen, men den er ikke god. Jeg vet ikke hvorfor jeg føler det sånn akkurat nå.. Jeg tror kanskje det har noe med å gjøre at utvekslingsåret mitt er over nå. Jeg er ferdig med livet mitt her i USA, og jeg synes det er ufattelig trist, og vil ikke dra hjem. I morgen graduater vi. Jeg skal gå på scenen sammen med alle seniorene på football fieldet, og oppleve amerikansk graduation fordi jeg har fullført et år på high school i USA. Jeg skal få ha på meg kappa, og kaste hatten i været. Jeg har så mange tanker og følelser inni meg nå, at jeg ikke greier å tenke klart. Av en eller annen grunn føler jeg at jeg ikke har gjort nok i løpet av dette året. Jeg føler at det er så mye jeg kunne gjort annerledes, så mye jeg ville gjort i det hele tatt, og så mye jeg ville tatt tilbake. But everything happens for a reason, I guess.. Jeg synes også det er helt forjævlig å reise fra Diana, rett og slett. Jeg vet at hun trenger meg spesielt nå, og jeg får på en måte en skyldsfølelse av tanken på at jeg skal dra fra henne akkurat nå som hun trenger meg såpass mye. Jeg vil bare være her og passe på at hun har det bra. Jeg vet at jeg er den eneste hun har åpnet seg helt til etter hun flyttet til Patterson i fjor, og jeg er den eneste virkelige bestevenninna hun har her. Derfor føler jeg meg så råtten som bare skal dra fra henne. Jeg har en slik følelse som man får når man gir en gutt som er dødsforelska i deg falske forhåpninger, så må man dumpe han fordi man slutter å like han. In lack of a better explanation... På en måte at jeg svikter dem ved å dra hjem. Brianna har grått i hele kveld også. Jeg holdt på å rydde ut av klesskapet mitt, så sier hun "Please don't leave me, Hedda." Det kjentes ut som om noen bare rev ut en del av hjertet mitt. På toppen av alt dette gruer jeg meg virkelig til å reise hjem alene. Jeg er helt ødelagt allerede nå, hvordan skal det bli når jeg faktisk har dratt.. Jeg må reise alene i et helt døgn, og jeg gruer meg voldsomt. Jeg kommer til å være et vrak, det vet jeg. Det skulle jo ikke bli så vanskelig. Det kan da ikke være meningen at det skal være så vanskelig... Dette er bare helt jævlig, for å si det rett ut.

Do not stand at my grave and cry

Dato: 07.mar.2011 | Tid: 17:19 |

Den 7. mars 2010 omkom lille Nicoline i en drukningsulykke i Kristiansund, da hun var ute og lekte med venninnene sine på bergene ved sjøen.. Nicoline var verdens skjønneste lille jente. 9 år gammel var hun. Hun var helt utrolig sjarmerende, veldig snill og god, og alltid smilende og glad. De gangene jeg møtte på henne slo hun hjul bortover gatene, hoppet rundt med et stort smil om munnen. Hun brukte ofte å være på besøk hos Håkon, for hun var bestevenninne med lillesøstera hans. De brukte å synge Singstar, tegne ved kjøkkenbordet, leke boksen går utenfor, og kosa seg veldig sammen. Jeg husker det var en dag mamma kom hjem fra jobb. Hun hadde snakket med mammaen til Nicoline, som fortalte at Nicoline syntes jeg alltid var så fin. En dag hadde jeg gått hjem fra huset til Håkon med vått hår, og møtt på lille Nicoline. Etterpå hadde hun gått hjem til mammaen sin og sagt "Vet du! Jeg møtte på Hedda i dag! Hun er så fin! Og i dag hadde hun vått hår, og da var hun ENDA finere!". Jeg husker så godt da vi feiret nyttårsaften med dem i fjor, og vi var begge like dårlige i Guitar Hero. Nicoline på trommer, og jeg på gitar. Men hun var ikke av typen som ble sint da hun ikke fikk til noe, hun lo bare, og syntes det var artig å være med likevel.

Nicoline fikk leve den beste, mest bekymringsfrie glanstiden av livet sitt. I dag er det nøyaktig ett år siden lille Nicoline brått ble tatt fra oss. Alle mine tanker går til Nicolines familie, venner og slektninger. Jeg har tent et lite lys på kommoden min til minne om henne i dag, og det håper jeg dere også vil gjøre.

Do not stand at my grave and weep
I am not there, I do not sleep
I am a thousand winds that blow
I am the diamond glints on snow
I am the sun on ripened grain
I am the gentle autumn rain
When you awaken in the morning's hush
I am the swift uplifting rush
Of quiet birds in circled flight
I am the soft stars that shine at night
Do not stand at my grave and cry
I am not there, I did not die.


Happiness is overrated

Dato: 14.nov.2010 | Tid: 08:06 |

Jeg har ligget i senga mi og råtnet i 2 døgn nå. Jeg har grått, grått og grått, jeg er så fortvilt. En del av meg prøver å stoppe hendene mine i det jeg skriver dette nå, men samtidig vil jeg at dere skal vite at livet mitt her ikke er så flott og fantastisk som dere alle har inntrykk av på bildene. Det skjuler seg mye bak et påklistret smil, det skal være sikkert. Jeg har kommet ned i en mørk dal igjen. Jeg har prøvd å fortrengt det for meg selv, men nå må jeg få det ut. For meg hjelper det å få skrevet det ned sort på hvitt. Jeg er så lei, frustrert og forvirret. Jeg vet ikke hva jeg vil lengre, jeg greier ikke sette ord på hvordan jeg egentlig har det.

Faen, hvorfor skriver jeg dette? Er ikke sikkert dere forstår likevel. Dere synes vel jeg overdramatiserer. Men dette er vanskeligere enn dere kan tenke dere. Jeg er så ensom, jeg savner venninnene mine og familien min. Det er utrolig hvor mye man lærer å sette pris på de tingene man har når man er så langt unna. Hele tiden har jeg flashbacks fra da vi tok farvel på flyplassen, den siste gangen jeg holdt rundt mammaen og pappaen min, og sa at jeg var ufattelig glad i dem. Jeg ser for meg tårene ned kinnene til pappa. Jeg ser for meg Håkon som kom løpende gjennom sikkerhetskontrollen på Gardermoen for å få noen siste kyss, slik man ser på film. Jeg husker da jeg løp tilbake og hoppet i armene hans. Jeg husker verdens beste venninne, Sissel, som ikke engang greide å se på meg den siste dagen, fordi hun hadde det så vondt. Jeg husker det bekymra fjeset til farfar, som ikke ville slippe barnebarnet sitt helt alene ut i den vide verden. Jeg husker verdens fineste hund som slikka meg en siste gang på kinnet før jeg løftet kofferten min ut av døråpningen. Jeg husker fjeset til Håkon den morgenen vi våknet sammen, den morgenen jeg skulle reise fra han.

Av og til føler jeg meg skyldig og utakknemlig. Jeg føler meg som en eneste stor idiot som reiste fra alt det fine jeg hadde. Jeg føler at jeg er grunnen til alt som har skjedd hjemme akkurat nå, at hadde det ikke vært for meg, hadde ikke dette skjedd. Jeg har begynt å klandre meg selv for det vonde i livet mitt. Ei venninne av meg valgte å avslutte avslutningsåret sitt i dag, og reiser hjem på tirsdag. Om dere vil legge igjen en støttende kommentar, er bloggadressen hennes www.elindamstuen.blogg.no. Hun fortalte meg at bloggen min hadde vært en inspirasjonskilde for henne, og at den hadde hjulpet henne å holde ut.

Da jeg spurte henne hvorfor hun hadde tatt denne avgjørelsen, sa hun "fordi jeg vil tilbake, tilbake til hvor jeg hører hjemme, hvor jeg er lykkelig."

Babe, you lost me

Dato: 13.nov.2010 | Tid: 23:13 |

Jeg må bare be dere om å være så snille og ikke stille så mange spørsmål om meg og Håkon i kommentarfeltet, for jeg kommer ikke til å svare på noen detaljerte spørsmål. Ja, det er slutt, grunnen kommer jeg ikke til å nevne her.Jeg setter veldig pris på alle de fine ordene deres og all støtten dere gir meg. Det er ikke lett å sitte på andre siden av jorden i slike situasjoner.

Life is about falling, living is about getting back up

Dato: 08.nov.2010 | Tid: 05:11 |

Denne uka har ikke vært så lett. Har følt meg veldig ensom og alene. Det har derfor vært ekstra vanskelig å være borte fra mamma, pappa, venninnene mine, Håkon, hjembyen min og alt som er trygt og kjært. Jeg savner bestevenninnene mine hjemme i Norge helt ekstremt, de forstår meg alltid så godt. Heldigvis har jeg en fantastisk familie her da, som alltid får meg til å le. I dag satt jeg i hot tuben i hagen med Bernie og Brooke Lynn i to timer og bare snakka med de, for å få tankene på andre ting. Nå er det på'n igjen med skole, motivasjonen er ikke helt på topp kjenner jeg..

But life is about falling, living is about getting back up. Så jeg får vel bare løfte hodet og fortsette å prøve. Nå venter skolen.

Sometimes I wonder why I could ever leave something as wonderful as you.

Dato: 01.nov.2010 | Tid: 20:42 |

When love comes so late, it'll really hit hard
It slams through the gate, it'll catch you off guard
Everyone said "What a perfect love match,
'Cause he is so smart, he's a hell of a catch"

I was drinking in love, gulping it down
Drifting for months on a billowing cloud
But after a while I stopped to rebel
I'm back in the past and I'm raising up hell

But I think I've just made the biggest mistake of my life
And I think I've just made the biggest mistake of my life

We'd been living together for over a year
The harmony's perfect, it rang loud an clear
But then very slowly, my nerves start to fray
The little things big, that's what they say

I acted impatient, I acted unkind
I took him for granted, I played with his mind
He didn't deserve it, but it was too late
I walked out the door and left him to his fate

But I think I've just made the biggest mistake of my life
And I think I've just made the biggest mistake of my life

Jeg savner mammaen min.

Dato: 26.okt.2010 | Tid: 02:55 |

Nå som det begynner å bli høst, det er kaldere ute, og stemningen er dystrere, er det ikke så kjekt å sitte på den andre siden av jordkloden. Det er vanskelig å ikke kunne gå inn på stua og to smilende fjes sitte i sofaen, å høre flammene og vedkubbene knitre i peisen, å se verdens fineste hund varme seg på saueteppet sitt, å se tente lys i vinduskarmene, og å høre den gode stemmen din som sier "heia, pia mi!" hver gang jeg kommer inn i rommet. Det er nå jeg skulle hørt "skal du ikke ha på deg et skjerf, da?" når jeg gikk ut av dørene, og fått en sms som sa "vil du at jeg skal lage boller og kakao til du kommer hjem fra trening?". Det er på denne tiden vi skulle gått på byen og lett etter vinterklær til meg sammen, mens vi småløp gjennom snø-fnuggene fra bilen og inn på butikkene. Jeg skulle ønske du var her så jeg kunne gi deg en stor klem og fortelle deg hvor glad jeg er i deg, mens du strøk meg på ryggen og sa at alt kommer til å gå bra til slutt. Jeg kjenner at jeg gruer meg til jul. I år blir det ikke noe snø å se utenfor vinduene, jeg kommer ikke til å høre norske julesanger fra stua, jeg kommer ikke til å ha muligheten til å løpe opp i kjøleskapet og ta med meg julebrus ned på rommet, og jeg kommer ikke til å få se bikkja som febrilsk prøver å få av seg den røde sløyfa jeg alltid prøver å knyte rundt halsen på henne.. Jeg kommer ikke til å sitte under juletreet på julaften og pakke opp alle gavene fra nære og fjerne, og på 1. juledag kommer jeg til å være den med færrest pakker under treet. Jeg kommer til å savne pepperkakene, kakemennene, bollene og vaniljehornene du lager. Det kommer til å være rart å drikke annerledes kakao, for det finnes ingen som lager så god kakao som du gjør.

Det er på dager som dette jeg virkelig kunne trengt mammaen min her.

..

Dato: 28.sep.2010 | Tid: 02:48 |

Nok en vanskelig dag.. Ikke pga. hjemlengsel osv., mer pga. det som skjer her for øyeblikket. Jeg har nå fått vite helt klart og tydelig at jeg ikke blir boende i denne familien, har snakket med både AFS og familien om det. Jeg skal flytte ut om to-fire uker, avhengig av hvor kjapt AFS finner familie til meg. De skal lete i området hvor alle vennene mine bor, det er like ved skolen, og er et utrolig fint område. Håper de finner en familie som matcher meg der!

Jeg merker at dere er nysgjerrig på hva jeg tenker om det. Jeg vet faktisk ikke helt. Jeg har prøvd å gå inn i meg selv for å finne ut hva jeg vil, men jeg greier bare ikke. Ikke det at jeg har noe valg da. Jeg synes det er greit, men likevel vet jeg ikke hva jeg aller helst kunne tenke meg.. Det er noe med det at man vet hva man har, men ikke hva man får. Derfor er jeg litt nervøs, ettersom jeg nå, atter en gang, er tilbake til denne ventingen på vertsfamilie.

Ellers går det veldig bra med Håkon og meg. Vi er kjærester i beste velgående, om jeg kan si det slik. Jeg har kontakt med han hver dag! Savner han veldig, men det går bra, for jeg vet at han er der når jeg kommer hjem, og jeg vet at vi kommer til å fortsette å være kjærester etter jeg har kommet hjem også. Han er det beste som noen gang har hendt meg.

Nå står Shari utenfor, hun kom på døra mi så snart jeg fortalte at jeg var lei meg. Herregud så glad jeg er i henne.

Comes and goes in waves

Dato: 16.sep.2010 | Tid: 01:10 |

Har en tøff dag i dag. Merker at dette går veldig opp og ned. En dag er man helt "HERREGUD, dette klarer jeg lett et helt år!", mens andre dager er det "send meg hjem på første fly til Norge NÅÅÅ". Var syk i hele går, kastet opp litt og hadde steinvondt i hodet. Er fullstendig utslitt etter jeg kommer hjem fra skolen. Jeg er svimmel og har vondt i hodet HVER dag, og da er det ikke fordi jeg ikke har drukket nok.

Var helt nedbrutt i morges. Jeg kjente på meg at en eller annen gang i løpet av dagen kommer jeg til å knekke sammen. And so I did. I US History-timen satt jeg og sendte meldinger med Håkon. Jeg var veldig lei meg og savnet han veldig. Vi så dessuten en film hvor pappaen til ei lita jente kom hjem etter å ha vært borte lenge. Hun kastet seg i armene hans og gråt av glede. Da begynte jeg å tenke på alle de gangene jeg kastet meg rundt halsen på pappa og gråt av glede da han kom hjem fra jobbreiser da jeg var lita, og jeg kjente at jeg savnet han veldig.

Så begynte læreren å stille alle mulige spørsmål "gråt foreldrene dine på flyplassen?", "hvordan kunne de sende det eneste barnet sitt til USA?", "har du kjæreste?" osv., så begynte jeg å gråte, og læreren sa jeg kunne gå ut av timen. Så jeg gikk ut av timen, og gikk til Mrs. Vega, rådgiveren. Fantastisk dame, jeg går alltid til henne når jeg blir lei meg på skolen, hun har vært utvekslingsstudent selv, og forstår alltid hva jeg snakker om. Hun er så flink til å sette ord på følelsene og tankene mine. Jeg snakket med henne i nesten to timer, tårene fosset ut, men etterpå var alt mye bedre. Danelle tok godt vare på meg i Pianotimen etterpå, og Sammy og Brianna tok seg av meg i lunsjen.

Tenkte bare å si fra om at jeg fortsatt jobber med videoen. I går var jeg ENDELIG ferdig med den, og etter å ha ventet i år og dag på at den skulle laste seg opp på Youtube, var den 3 minutter for lang til at Youtube godkjente den. Så brukte jeg evigheter på å redigere den til 15 minutter, så tok det århundrer å laste den opp på Youtube igjen, og så ville ikke Youtube spille av lyden på den pga. noe copyright-greier. Det tar ÅÅÅÅR og dag å laste den opp direkte her på bloggen, så det har jeg ikke tid til, og nettet kommer til å klikke 30 ganger før den er ferdig. Så har dere noen tips til hvordan jeg kan laste den opp?

Fikk pakke av mamma denne uka. Norway-tskjorte og godteri fra Turids (en kiosk i Kristiansund).





Bilder fra tidligere i uka:















Nå må jeg sove litt.

I love this place, but it's haunted without you

Dato: 15.sep.2010 | Tid: 02:24 |

Jeg merker at i tillegg til alle de store og viktige tingene jeg savner, er det utrolig mange småting også. For eksempel at mamma kommer inn og gir meg nattaklem på kveldene og sier hvor glad hun er i meg, at pappa klør meg på ryggen til jeg våkner om morgenen, at Therese ler av meg fordi jeg svarer på spørsmålene hennes i søvne, og at Jan ler av meg og roper "Hurtigruta!" når jeg løper opp og ned trappene for å rekke noe..

Jeg savner at Håkon henter meg og kjører meg på skolen om morgenen, jeg savner å ha noen å kysse i skolegangene mellom timene, jeg savner å kunne overtale han til å droppe de to siste timene for å dra hjem og sove sammen med meg, jeg savner at motivasjonen min til å komme meg opp om dagene er at jeg er en dag nærmere fredagskveld med Håkon (for det er det koseligste jeg vet om), at Håkon pjusker meg på ryggen til jeg sovner, å våkne av at han ler av meg fordi jeg er artig når jeg sover, og at han kommer og henter meg hjemme for å kjøre meg til 7 Eleven så jeg kan kjøpe meg kokosbolle..

Jeg savner å kødde med Sissel på trening, jeg savner å se på henne og vite at vi tenker AKKURAT det samme på det tidspunktet, og jeg savner å få melding om at hun savner meg hvis jeg ikke har sett henne på en stund. Jeg savner å snakke med Emma om alt og ingenting, jeg savner å overtale henne til å bestille seg mat selv om hun knapt er sulten på Brasseriet, og jeg savner at hun ler av meg når vi sover i samme seng, og jeg snakker i søvne om at hennes del av senga er mye større. Jeg savner å ligge i sofaen til Tonje og le med jentene, jeg savner å melding om jeg vil komme på tacokveld, og jeg savner den søte latteren hennes. Jeg savner at Alina gjør skoledagene verdt å komme seg gjennom, jeg savner at hun ler av meg hver torsdagsmorgen når jeg ikke vet hvilket rom vi skal være på, og jeg savner å glise fra øre til øre med henne når de har noe godt i kantina. Jeg savner å danse nasty med Ingrid på treningene, jeg savner å høre henne si "Hedda daaa....." når jeg gjør noe dumt, og jeg savner å snakke om usaklige ting med henne.

I dag har jeg en sånn dag at jeg bare vil hjem.

You don't know what you've got till it's gone

Dato: 07.sep.2010 | Tid: 23:55 |
Kvelden for jeg skulle dra var jeg og Haakon paa Mix, vi skulle leie film. Saa ringte mamma og sa "jeg vet ikke helt hvordan jeg skal fortelle dette, jeg fikk nettopp telefon fra AFS...". Hun fortalte at de hadde sagt at jeg ikke kunne dra til USA likevel, fordi de ikke greide aa finne familie til meg. Hun fortalte ogsaa at AFS kanskje hadde en familie i Portland, Oregon. Jeg var helt knust og lop ut av butikken mens jeg graat. Haakon kom etter meg, og vi dro rett hjem til han. Haakon var egentlig mest glad, fordi han visste han skulle ha meg noen uker til, saa det var den beste nyheten for han paa lenge tror jeg. Jeg graat hele kvelden og hele natta. Jeg googlet Portland, Oregon, og fant ut at det faktisk egentlig var et VELDIG fint sted, og ble litt gira likevel, fordi de hadde funnet familie der. Beskjeden jeg nettopp fikk hadde odelagt meg helt, jeg hadde forberedt meg psykisk og mentalt paa aa dra, jeg hadde pakket, jeg hadde tatt farvel med alle jeg var glad i, og naa var det bare aa sette seg paa flyet som gjenstod. Vi dro hjem til meg, og sov i senga mi fordi jeg ville vere hjemme den siste natta. Saa vaakner jeg av at telefonen min ringer klokka 09.30 neste morgen. Det var AFS som fortalte at de ikke greide aa finne skoleplass i Portland, men at de hadde funnet velkomstfamilie til meg i Patterson, California. Jeg googlet stedet, og jeg var HELT BESTEMT paa at DIT skulle jeg IKKE. Jeg ville avlyse hele dritten. Jeg skulle ikke paa noe ranch in the middle of nowhere og hate livet i et helt aar.

Men jeg pakket ferdig, og en time for flyet mitt gikk, stod jeg paa kjopesenteret i byen for aa kjope meg noe aa reise i. Haakon kjorte meg til flyplassen, og mamma og pappa kjorte i bilen etter oss. Paa flyplassen motte jeg de aller beste venninnene mine, alle satt og graat og var helt odelagt - det var jeg ogsaa. Familien til Haakon var med paa flyplassen ogsaa, jeg ville ha de der, for jeg er saa utrolig glad i dem. Saa horte vi "this is the final boarding call for flight 3523 to Oslo", og jeg visste at naa skjedde det. Naa skulle jeg dra. Det var saa smertefult, jeg finner ikke ord. Mamma og pappa graat mye og klemte meg kjempehardt, alle venninnene mine greide nesten ikke aa se paa meg fordi de var saa lei seg. Jeg og Haakon gikk ombord paa flyet, og det siste jeg saa var verdens beste venninner som stod i vinduet og vinket til meg i det flyet tok av fra rullebanen.

De verste timene av mitt liv var de timene jeg tilbrakte paa Gardermoen med Haakon rett for jeg skulle dra. Vi graat, skjalv, fikk ikke sove, og for hvert hakk sekundviseren paa klokka som hang paa veggen flyttet seg til venstre, visste vi at vi hadde ett sekund mindre sammen. Klokka 04.30 motte jeg AFS-gjengen, Haakon var med meg. Han var med meg hele tiden, sendte avgaarde bagasjen med meg, og holdt meg i handa helt til jeg maatte dra gjennom sikkerhetskontrollen. Jeg hylskrek, det var helt JEVLIG. Tror egentlig ikke man kan forestille seg en saann smerte for man opplever det selv. Graater naa, bare av tanken. Jeg gikk gjennom sikkerhetskontrollen med AFS-gjengen, jeg hadde tatt farvel med Haakon. Saa, paa vei inn til utenlandsavdelingen horer jeg en stemme som roper "HEDDA!!!", jeg snur meg, og der staar Haakon og holder for slik at skyvdorene ikke skal klappe igjen saa jeg ikke faar kommet meg tilbake. Jeg lop tilbake til han, kastet meg i armene hans, saa graat vi begge mens Haakon sa "jeg ville bare ha noen siste kyss". Etter det bar det videre til flyet til London. Jeg graat hele veien. Jeg var den eneste som graat, de andre var bare spente og gledet seg, det gjorde det hele verre. Jeg graat i ett sett hele veien til London, og da jeg kom til London, ringte jeg Mamma og Haakon og graat med en gang. Haakon fortalte meg at flyet hans hadde maattet nodlande. 

Videre gikk turen til Los Angeles fra London, det var en 12 timers EKSTREMT lang flytur. Jeg graat i ett sett hele veien, kastet opp mange ganger, greide knapt aa spise, jeg skjalv og fros, og folelsen av at jeg naa bare ble lengre og lengre borte fra Haakon kvelte meg innvendig. Da kommer tankene "hva er det jeg holder paa med?", "hvorfor drar jeg fra noe saa fantastisk?", "hvorfor vil jeg kaste bort et aar av livet mitt paa dette, naar jeg egentlig vil tilbringe hvert sekund resten av livet mitt med kjeresten min?". Jeg saa Dear John paa flyet, og det var veldig sterkt, for jeg kjente meg saa utrolig igjen. Jeg gikk meg en tur til enden av flyet, mens jeg saa ut av vinduet paa nodutgangen. Saa begynte jeg aa tenke "tenk om vi styrter og jeg dor, og det siste jeg saa til Haakon var at han var helt knust for at jeg skulle dra?". Det var 12 LANGE timer, de lengste timene av mitt liv. Jeg kom frem til Los Angeles, og vi ble kjort til hotellet, jeg og Tine. Ble plassert paa rom med tre spinnville japser jeg ikke kjente. Jeg la meg til aa sove med en gang, og graat meg i sovn. Neste morgen vaaknet jeg til verdens storste klump i magen. Jeg hylskrek. Fikk ikke sove lengre enn til 05.00, saa da gikk jeg ned paa PCen i resepsjonen for aa snakke med Haakon paa Facebook. Det var saa tungt, og HERREGUD som jeg angret paa at jeg hadde dratt.

Flyet til Fresno gikk samme morgenen, og det var her jeg skulle mote AFS-personene som skulle ta meg med paa AFS-campen. De var helt fantastiske folk. Jeg hadde sett for meg at campen var i gymsalen paa en eller annen nedslitt skole, at vi skulle spise tort brod med paalegg til frokost, og at jeg maatte sove i sovepose rett ned paa gulvet. I stedet hadde ei dame aapnet huset sitt for oss. Det var et STOOORT og kjempekoselig hus med basseng, biljardbord, stor TV, det hadde alt. I tillegg ble jeg kjempeglad i alle 10 studentene og alle de frivillige som var der med en gang. Men jeg greide ikke aa spise paa de to dagene. Jeg kastet opp hele tiden, jeg hadde konstant vondt i magen, jeg fikk ikke sove om nettene, jeg ringte hjem og brukte flere tusen kroner paa aa ringe hjem disse to nettene.

Det er saa rart. Jeg kom fra en liten by i Norge, med kun 23 000 innbyggere, to kjopesentre, og generelt ingenting aa finne paa. Jeg var saa sinnssykt lei av at det ikke var noe aa gjore paa, jeg var lei av alle butikkene vi hadde, jeg var lei av folkene, jeg var lei av ALT. Saa kommer jeg paa en ranch i California, sentrum er en kolonialvarebutikk, en Starbucks, en elektronikkbutikk og en McDonalds, jeg kan ikke gaa noen steds fordi jeg bor saa langt ute paa landet, jeg er avhengig av at folk skal kjore og hente meg hele tiden, og nermeste klesbutikk er en time unna. Jeg kom fra en familie som lot meg gjore stort sett det jeg ville, jeg kunne komme hjem saa og si naar jeg ville paa kvelden, det var gaavstand til alt, og jeg trengte ikke sporre/fortelle hvor jeg dro til enhver tid. Her bor jeg hos en veldig kristen familie med spesielle verdier, jeg har tidlige innetider, og jeg maa faa tillatelse til aa dra over alt. Jeg var kjempelei av alt mas og gnaal fra foreldrene mine hjemme, jeg var lei av at de hele tiden skulle gi meg gode raad, at de skulle prove aa faa meg til aa innse og forstaa ting, og at de klagde over ting jeg ikke gjorde. Naar man bokstavlig talt er paa andre siden av jorda for familien sin, begynner man aa tenke over hvor mye man egentlig setter pris paa familien sin, hvor vanvittig glad i dem man er, hvor mye man savner stemmene deres, og hvor mye man kunne gjort for aa bare se dem og holde rundt dem igjen. Men ikke misforstaa - jeg har blitt kjempeglad i familien min her, de gjor alt de kan for at jeg skal trives, og jeg har faatt et utrolig godt forhold til dem alle! Spesielt Theresa.

Det hores veldig klisje ut, men det er faktisk sant at man ikke innser hva man har for man ikke har det lengre. Jeg forlot det som var trygt og godt hjemme, og dro helt alene til et fremmed land paa andre siden av jordkloden. Det er saann man lerer aa staa paa egne ben. Husk alltid at selv om du er saa langt unna de du elsker som overhodet mulig, saa betyr ikke det at du elsker dem noe mindre.

It's a fight, and I really wanna get it right

Dato: 20.aug.2010 | Tid: 03:58 |
I dag har jeg en toff dag. Jeg trives ikke serlig paa skolen, jeg har ikke faatt meg noen ordentlige venner enda, jeg sliter med aa forstaa hva ungdommer paa min alder sier (de snakker saa fort og mumler saa voldsomt), jeg har sluttet paa volleyball fordi det tok opp altfor mye tid i tillegg til at jeg blir helt utslitt av det, jeg har en helt ekstrem hjemlengsel, og er smaaslapp hele tiden. Det ser ikke ut til aa gaa over, og det gjor meg nesten litt redd. Alle sier "gi det litt tid, det kommer til aa gaa over", og ja - det gjor nok det etter en god stund, men er det virkelig verdt det? Jeg tenker mye paa aa dra hjem. Det er ekkelt aa si det, men det er sant. Jeg graater hver dag, og tenker bare at jeg vil hjem og legge meg i armene til Haakon, hjem og klemme mamma og pappa kjempelenge, sove med hunden i fotenden, le og kose meg med jentene mine, spise norsk mat og snakke norsk igjen.

Hver natt drommer jeg om Haakon. Jeg vaakner hver morgen til en stor og hard klump i magen, og folelsen av at det bare var en drom, og at det faktisk er et helt aar til jeg skal se han. Den tanken er unbearable. Han er gutten min, jeg elsker han, jeg vil bare hjem og vere lykkelig med han igjen! Haakon har det vanskelig ogsaa. Han kaster opp, sover med klerne mine ved siden av seg i senga fordi det lukter meg av dem, graater mye, og hadde en utrolig vanskelig forste-skoledag. Det gir meg saa ekstremt daarlig samvittighet, jeg foler meg som verdens verste kjereste. Han har aldri gjort meg noe vondt, saa hvorfor skal jeg utsette han for dette?

Dette er soren meg ikke lett, det skal sies. Jeg har saa mange tanker som surrer rundt i hodet mitt, at jeg blir helt sinnssyk. Hva om jeg drar hjem, hva kommer til aa skje? Kommer mamma og pappa til aa bruke det imot meg resten av livet mitt? Kommer jeg til aa angre, hvorfor skulle jeg angre? Hva kommer folk til aa tenke om meg? Kommer folk til aa synes jeg er en svak person? Som dere ser, tenker jeg mer paa hva andre kommer til aa mene enn hva jeg selv kommer til aa mene. Paa dette innlegget VET jeg at folk kommer til aa skrive "du maa ikke tenke paa aa dra hjem, du kommer til aa angre" osv., men prov aa sett dere i min situasjon for dere skriver noe.. Det er faktisk vanvittig tungt, jeg er 17 aar og paa andre siden av jorda fra de jeg har vert oppvokst med og delt livet mitt med helt fra starten.

Det som holder meg igjen fra aa dra hjem er familien. De er saa koselige og artige, jeg liker dem virkelig. Huset er ogsaa koselig, og det faar meg til aa fole meg litt hjem. Men likevel, det er saa mye som tipper mot det andre. Jeg vet ikke om jeg er sterk nok til aa takle dette, det gjor meg jo bokstavlig talt syk. Jeg er saa alene, av og til vet jeg bare ikke hvor jeg skal gjore av meg. Alt jeg ber om er vel bare litt forstaaelse..

Oh, life goes on
And it's only gonna make me strong
It's a fact, once you get onboard
Say goodbye, cause you can't go back
Oh, its a fight, and I really wanna get it right
Where I'm at, it's my life before me
Got this feeling that I can't go back

Fremme i LA

Dato: 12.aug.2010 | Tid: 16:11 |
I gaar klokka tre kom vi til Los Angeles. Har bodd paa et hotell her siden da. For aa vaere helt aerlig, saa gaar det virkelig ikke bra med meg. Har saa gale hjemlengsel at jeg tror jeg stryker med snart.. Jeg graater hele tiden, har ikke spist siden jeg dro, har ikke sovet paa over et dogn, og kaster opp hele tiden.. Off, dette er saa faelt. I dag klokka 11 gaar flyet mitt til Patterson, da skal jeg paa AFS-camp i et dogn.. Haaper det er en del folk der saa jeg ikke blir gaaende alene. Haaper ogsaa at ting ordner seg litt naar jeg kommer meg til rette hos den permanente vertsfamilien min, selv om det kan ta baade uker og maaneder.. Har snakket mye med mamma, pappa og haakon paa mobil siden jeg kom hit. Vi er alle veldig triste. De er veldig stottende, de troster meg samtidig som de motiverer meg og prover aa faa meg til aa staa paa og gaa imot dette aaret med aapent sinn. Men akkurat naa er det veldig tungt.

Det var vanvittig tungt aa si hadet til Haakon paa flyplassen. Det er faktisk det verste jeg har opplevd, og det var den verste dagen i mitt liv. Etter jeg hadde gaatt gjennom sikkerhetskontrollen og var paa vei gjennom til utenlandsavdelingen, kom Haakon springende etter meg for aa faa noen siste kyss og klemmer. Synes saa utrolig synd paa han, og haaper virkelig at vennene hans passer godt paa han. Vet at han har en fantastisk familie som kommer til aa troste han og passe paa han om det trengs, og hjemmet til baade mamma og pappa er aapent for han om han vil dit en tur for aa vere sammen med dem.

Akkurat naa skjonner jeg ikke hvordan jeg skal takle dette. Pappa og mamma sier jeg kan komme hjem om jeg vil, men de vil at jeg skal prove forst. Det horer vel med at det er litt slik i begynnelsen. Det er nok mye jeg ikke kommer til aa dele med dere paa denne bloggen. Egentlig burde jeg kanskje ikke skrevet dette heller, men jeg vil at dere som tenker paa aa dra paa utveksling skal vite at det er baade oppturer og nedturer, og i begynnelsen er det vanvittig tungt. Haaper dere stotter meg og ikke angriper meg med stygge kommentarer fordi jeg takler dette saa daarlig akkurat naa.

Skal skrive et innlegg saa snart jeg faar nett, og ting har gaatt seg litt til. So long.

Hedda i California

17, Kristiansund

Jeg reiser på utveksling til California skoleåret 2010/2011 med AFS.

Kontakt meg på hedda.123@hotmail.com hvis du lurer på noe.

Hjemreise:


bloglovin







hits