Stuck in reverse

Dato: 14.jun.2011 | Tid: 17:30 |

Det er litt fjernt å være tilbake igjen altså. Det føles liksom litt urealistisk fortsatt. Samtidig som det føles ut som at jeg aldri var borte, kjennes det ut som at noe prøver å dra meg tilbake til USA. Jeg drømmer om USA og vennene mine der hver natt.. Jeg har ikke snakket med Diana helt siden jeg dro, så jeg har hatt mareritt om nettene om at hun er sur på meg for noe. I natt drømte jeg at Brianna hadde kommet på utveksling til Norge. Det er rart - jeg tenker ikke mye på de på dagen, men på natta tenker jeg tydeligvis ikke på noe annet! Siden jeg fortsatt holder på å justere meg selv til livet mitt tilbake i Norge, og siden alt er litt nytt og spennende nå, får jeg liksom ikke tid til å tenke på - og savne alt med USA. Jeg har hørt - og tror selv at det er når hverdagen kommer tilbake og alt er som før, at savnet etter USA kommer til å komme sigende inn. Det er da jeg kommer til å begynne å tenke tilbake på alt det fine jeg opplevde, alle minnene jeg har, og alle de gode vennene jeg fikk - som nå er på andre siden av jordkloden. Det er litt rart å tenke på. Det er jo en helt annen verden der borte! Har tatt meg selv i å fundere på om jeg kanskje har fått et lite kultursjokk.. For jeg er ikke helt meg selv merker jeg. Jeg er litt stille, og pappa sier jeg har blitt så rolig.. Det er ikke det at jeg lengter tilbake til USA, for akkurat nå kan jeg faktisk ikke få nok av alt som har med Kristiansund å gjøre. Denne følelsen er så rar at jeg ikke greier å sette ord på det egentlig. Forhåpentligvis blir det bedre etter hvert når jeg er vant til dette igjen.

Men nå er jeg ihvertfall hjemme igjen. Hjemme for godt.

Det skal bli fint.

Dato: 31.mai.2011 | Tid: 00:28 |

Dette året har virkelig fått meg til å endre syn på Kristiansund. Før jeg dro refererte jeg aldri til Kristiansund som noe annet enn "denne helvetes drittbyen". Jeg var fed up med alt dramaet, jeg var lei av det samme gamle hele tiden, og det var liksom aldri noe som skjedde. Nå som jeg ikke har vært der på et år, kjenner jeg hvor ekstremt jeg gleder meg til å komme hjem. Jeg gleder meg til å ta buss, til å kunne kjøre scooteren min, og til å dra på jobb og gjøre noe fornuftig. Jeg gleder meg til å dra i Skjærva med jentene, til å kjøre ned på Mix og hamstre godteri på kveldene, og til å lage middag hjemme hos venninnene mine. Jeg gleder meg til å dra på fester, til å kunne dra lovlig på Mocca (lol), til å kunne kjøpe alkohol, og til å være 18! Jeg gleder meg til å dra på Brasseriet og drikke kaffe latte og spise kyllingbruschetta, og skravle med jentene. Jeg gleder meg til å vandre langs kaia og kjenne lukten av sjøen, og spise fishan med pappa. Jeg gleder meg til å dra på "grinda" og spise softis, og til å dra på KBK-kamper med kjæresten, selv om jeg egentlig synes det er superkjedelig. Men litt koselig også. Jeg gleder meg til å kunne gå på byen og alltid se et kjent fjes. Jeg gleder meg til å dra på kjøpesentrene, til å kunne dra hvor enn jeg vil på egen hånd uten å være avhengig av noen, og til å være selvstendig igjen. Jeg gleder meg til å gå turer med hunden i "Vanndamman" (ja, mamma, du leste riktig), og til å kunne ta meg joggeturer til Varden, og ha utsikt over hele den fine byen. Jeg gleder meg til å kunne slenge meg på scooteren og kjøre ned til 7 Eleven og kjøpe Panini og Snapple på kveldene, og til å kunne gå på Kiwi og Bunnpris igjen. Jeg gleder meg til å høre Kristiansunds-dialekta, kanskje ikke verdens fineste dialekt, men den har sin sjarm. Det skal bli godt å kunne si "æ vetkje æ!" i stedet for "I don't know". Det skal bli godt å kunne gå hjem til kjæresten, og til å ha verdens beste venninner ikke lengre enn 5 minutter unna. Jeg gleder meg til å være omringet med grønne trær, og fjell med snø på toppen. 

Jeg gleder meg til å komme hjem til den koselige, trygge og søte byen min. Det er hjemmet mitt, det er der jeg har vokst opp, det er der jeg hører til. Det fins ikke noe bedre sted i hele verden, spør du meg.

En liten oppsummering

Dato: 24.mai.2011 | Tid: 17:30 |

Et utvekslingsår er som en berg-og dalbane. Det går opp og ned, det er høydepunkter og nedturer, overraskelser og skuffelser, og man kan ikke hoppe av fordi om man blir redd.

Da jeg først kom hit, strevde jeg en del. Jeg syntes det var veldig tøft, og jeg var ikke helt forberedt på at det skulle bli slik. Jeg hadde ikke matlyst, gråt meg til søvne om kveldene, og telefonregningene var ikke akkurat billige de første ukene. Jeg ringte mamma og pappa og gråt mine modige tårer, og ville bare hjem. De svarte begge med fortvilte stemmer at hvis jeg hadde prøvd så hardt jeg bare kunne, og jeg ikke klarte mer, så skulle jeg selvfølgelig få komme hjem. Jeg visste at aller helst ville de si "hva faen tenker du med? her står du med en SYK mulighet i hendene dine, og du vil bare kaste den ut av vinduet slik, sammen med de 80 000kr vi betalte for dette året?". Det var i alle fall det jeg tenkte selv. Følte meg som en stor idiot, og bestemte meg til slutt for at dette skulle jeg pina meg klare. Det verste var over; jeg hadde forlatt alle sammen, nå var det bare resten igjen!

Ukene gikk, med tiden fikk jeg meg venner, og ting ble straks mye bedre. Jeg var opptatt hele tiden, både med skoleaktiviteter, og med vennene mine på fritiden. Det var en periode jeg hadde det så bra at jeg knapt hadde tid til å snakke med verken foreldrene mine, venninner eller kjæreste. Det var sommer og sol, alt var nytt og spennende, og jeg begynte virkelig å like den lille jordbruksbyen jeg hadde vært så skeptisk til i begynnelsen. Likevel må jeg innrømme at de fire første månedene var de desidert lengste av hele utvekslingsåret. Tror dette hadde med hjemlengselen, justeringene og alt det andre å gjøre. I starten av september bestemte jeg meg for å bytte familie, og det var det beste valget jeg har tatt gjennom hele utvekslingsåret! Utvilsomt.

Både august, september og oktober gikk omsider forbi, og vi gikk inn i november. Høsten hadde begynt å komme, jeg hadde vent meg til hverdagen, ting var ikke nytt og spennende lengre, det var mørkere ute, det regna og var iskaldt, jeg hadde såkalte høstdepresjoner, og plutselig innså jeg at kalde Norge kanskje ikke var så verst likevel. Der hadde jeg i det minste alle jeg var glad i i tillegg til drittværet. Så begynte jeg å tenke at jeg hadde kasta bort så mye tid på dette året. Jeg ville jo ikke være her!? Jeg kunne jo like så godt vært hjemme i Norge hvis det er slik det skal være? Jeg begynte å savne alt fra mammas kakao, til å sovne med hunden i fotenden om kveldene. Jeg bet tenna sammen gjennom november, men så kom desember - og jeg knakk sammen. Definitivt den tøffeste måneden gjennom hele året. Husker knapt hva jeg gjorde i jula. Tror jeg har fortrengt det litt. Man sier det skal være en fin opplevelse å oppleve jul i en annen kultur, men for meg betydde det bare ekstra hjemlengsel og mye tårer. Det betydde det for mamma også, og vi hadde det begge veldig tungt. Det må jeg bare være ærlig på! Jeg stengte meg mye inn på rommet mitt og isolerte meg litt fordi jeg var så trist hele tiden. Alt var liksom så annerledes, og jeg ville egentlig bare rope ut "DET ER IKKE SLIK DET SKAL VÆRE, DET ER IKKE SÅNN MAN FEIRER JUL!!!". Dette varierer så klart fra person til person.

Etter jul, derimot, FØK tiden avgårde. Januar, februar og mars raste avgårde, og før jeg visste ordet av det var vi langt utpå våren. Lysere tider, finere vær, og lettere stemning - det gjør jo alt bedre. Vil si at mars, april og mai har vært de aller beste månedene. Da er liksom alt det verste over, det er bare resten igjen, og nedtellingen har begynt for godt. For meg har det vært mye enklere å kose meg og nyte de gode stundene de siste månedene, og jeg kan helt ærlig ikke huske sist gang jeg hadde hjemlengsel. Pappa kom jo også på besøk i begynnelsen av april, og det var helt fantastisk. Det var SÅ godt å se han igjen i det han kom ned rulletrappa på flyplassen, at dere ikke kan forstå det! I slutten av april dro vi til Florida, og der føk jo to uker avgårde også. Definitivt årets beste minne!

Noe av det viktigste jeg har innsett med tiden - og som jeg virkelig vil råde dere til, er at så snart noe positivt dukker opp - hva enn det er, lite eller stort - fokuser på det! Ja, det kan være vanskelig, men herregud som det hjelper deg om du bare prøver hardt nok!

Remember, on a roller coaster - the bumpy ride is always worth it in the end.

Be yourself, whoever that may be

Dato: 18.mai.2011 | Tid: 02:13 |

På søndag var det en 21 år gammel gutt som tok selvmord her i Patterson. Grunnen var i følge familie etc. at det ble for vanskelig for han å være homofil. Han var nemlig det, og det å være homofil er vel ikke akkurat det aller enkleste i dagens samfunn fylt med trangsynte og fordomsfulle mennesker.. Tenk at det kan bli så vanskelig å være en person man egentlig ikke er, at man velger å ta livet sitt fordi man ikke holder ut lengre. Jeg får bare så vondt inni meg av å tenke på det. Det skal jo ikke være sånn, dere! Dette er èn av grunnene til at jeg er ateist, nettopp fordi jeg er SÅ imot at homofile ikke skal behandles på lik linje som heterofile. Det er helt vanvittig at mange fortsatt tror at homofili er en sykdom, at man er psykisk syk liksom, eller at man bare er i en "fase i livet". Det er ikke sånn det foregår altså! Jeg har for eksempel en kompis som er homofil. Han er 16 år, og familien hans sender han fortsatt til terapi den dag i dag, fordi de ikke greier å akseptere at han er homofil, og påstår det er noe han kan kureres for.

Her i USA er det kun noen få stater som tillater homofilt ekteskap. Tenk på det. Tenk at bare fordi de er tiltrukket av det samme kjønn, skal de få mindre rettigheter! Ærlig talt, hvilket århundre lever vi i, dere? Det er så urettferdig og latterlig at det er helt kvalmt, spør du meg. Det er jo ikke noe de homofile kan gjøre noe med, det er ikke de som har valgt å være homofil? Kan ikke tenke meg at det er noen dans på roser! Jeg har noen guttevenner alle egentlig vet at er homofile, men som ikke har "kommet ut av skapet" enda. Og det synes jeg er så trist. At de går og nekter på det fordi de er redde for hvilke reaksjoner det vil få, og fordi de tror livet vil være lettere om de stenger det inni seg. 

Det spiller ingen rolle hva folk mener og hvilke konsekvenser det får, det aller viktigste er at du trives i ditt eget skall, og at du er deg selv, uansett hva og hvem det er.

A true friend is a treasure

Dato: 13.mai.2011 | Tid: 06:43 |

Dere spurte i spørrerunden om jeg har fått et like godt forhold til noen her i USA som jeg har til bestevenninnene mine hjemme i Norge, og ja, det har jeg definitivt. Jeg har funnet ei helt unik, fantastisk og helt spesiell jente som har blitt min beste venninne her i USA. Ash er 18 år, hun er fra Samoa, hun jobber på Starbucks, og gikk ut av high school i fjor. Ash bor i samme nabolag, og jeg kan gå bort til huset hennes, som ligger ca. 100 meter unna. Love it!

Ashley og jeg har noe jeg ikke har med noen andre. Når to personer kan bli close på så kort tid, skjønner man at man virkelig er ment for hverandre. Den aller første gangen jeg møtte Ashley snakket vi nonstop om alt og ingenting. Hun er en person det er veldig lett å snakke med om absolutt alt, jeg har aldri møtt en person som forstår meg så godt som hun gjør. Jeg elsker å være sammen med Ash, fordi jeg alltid er 100% meg selv, hun får meg alltid i godt humør, og vi har alltid mye å snakke om, eller noe å finne på. Enten vi er på shopping, på restaurant, baker cookies, er ute og kjører mens vi dundrer country og synger for full hals, er på salong og tar pedikyrer og manikyrer, sover, ser på idiotiske TV-show, farger hår, sminker hverandre, prøver hverandres klær, hamstrer inn godteri og leier film, har vi det alltid helt topp sammen. Vi ligger også gjerne bare og stirrer opp i taket uten å si noe som helst. Ofte kan vi diskutere, småkrangle, og skilles mens vi er irriterte på hverandre, men neste dag er det som om det aldri skjedde, og det betyr liksom ingenting i forhold til vennskapet vi har, så vi glemmer det bare og snakker ikke engang om det. Èn gang hadde vi diskutert og det hadde ført til en mindre krangel, og vi snakket ikke sammen på en hel dag. Så senere den neste dagen gikk jeg bort til henne med et rosa håndskrevet brev, og la det under vindusviskeren på bilen hennes. Noen timer senere kom hun løpende hjem til meg, og klemte meg og sa "I LOVE YOU!!!". Ashley kjenner meg bedre enn noen her i USA, og vet mer om meg enn de aller fleste. Vi gjør alt sammen, har samme humor, fullfører hverandres setninger, og gir hverandre tips og råd. Samtidig er vi VELDIG forskjellige. Jeg er av typen som liker å finne på noe hele tiden, enten det er å dra på fest, shoppe, være ute og farte, uansett hva det er, mens Ash aldri drar på fest, hun drikker ikke, og er mer av den seriøse typen. Opposites attract! But don't get me wrong, Ash er crazy. Hele tiden hopper hun rundt og spretter, danser, synger og styrer, og er alltid full av energi. Jeg sitter som oftest og ser på henne mens jeg ler og rister på hodet. Ash slutter aldri å snakke, hun har alltid 13287934 spørsmål å stille meg, og begynner gjerne på neste spørsmål før jeg har svart på det første. Jeg sier ofte "Ash, sometimes I wish I could be inside your head to see what goes on in there!", da ler hun bare - og stiller tusen spørsmål om hvorfor jeg sa det.. Ashley vandrer alltid rundt i slampklær, mens jeg alltid er "dressed up", som hun sier. Jeg sier hele tiden "Do you remember the good old days, when you used to wear jeans? Do you remember jeans?", og så ler vi. Jeg elsker å ta bilder og holde på med PC, mens Ashley hater det. Derfor blir det ikke lagt ut så mye bilder av henne på bloggen.. Ash er håpløst forelsket i kjæresten sin som hun har vært sammen med i 2 år, og sier alltid "Ahhh.. I miss Chris!!!" når hun går en dag uten han, og jeg svarer alltid med "I've heard that twenty times already today. What else is new?" så ler vi. Hun stjeler alltid mobilen min og sender teite bilder av meg til Håkon, og jeg ser titt og ofte at hun har sendt "Hi! It's Ashley!" til han, haha. Vi har veldig mange interne "jokes", og når vi er sammen er det ikke mange som forstår seg på oss. Hvis vi er sammen med noen andre og sier noe rart, er vi de eneste som forstår hverandre, mens resten står der som noen store spørsmålstegn. Hvis jeg er lei meg, kommer Ash løpende hjem til meg med en gang, og får meg straks i bedre humør. Ashley er den eneste jeg vet om som kjører rundt med en bil som ikke kan rygge, så vi må alltid parkere på de merkeligste steder, fordi hun ikke kan rygge inn/ut noen steder, haha.. Hun er den eneste som elsker puppy sundaes, buffalo wings og Chilaberries like mye som meg, and I love her for that! Jeg kunne skrevet så utrolig mye mer... Jeg synes det er helt utrolig at to personer fra to helt forskjellige deler av verden, og to helt forskjellige kulturer, kan møtes og bli verdens beste venner.

Ashley betyr helt vanvittig mye for meg. Dere forstår ikke engang hvor utrolig viktig hun er for meg, og hvor ekstremt glad jeg er i henne. Hun kommer til å bli den vanskeligste å dra ifra, og vi gruer oss helt ekstremt begge to.. Vi kommer til å holde kontakten for resten av livet, det vet jeg. Og når vi drar fra hverandre kommer det ikke til å bli et "ha det bra", det kommer til å bli et "ser deg igjen snart!".

I love you.

In love with life

Dato: 12.mai.2011 | Tid: 18:19 |

Jeg føler meg så utrolig heldig.

Jeg har to fantastiske, velstående og smarte foreldre som er veldig glade i meg, og som ville snudd sin egen verden på hodet for å ta vare på meg.
Jeg har to familier som betyr alt i verden for meg.
Jeg har en bedre kjæreste enn jeg noen gang kunne drømt om, og som kjenner meg bedre enn jeg kjenner meg selv.
Jeg har en håndfull herlige bestevenninner som betyr ubeskrivelig mye for meg, som alltid er der for meg, og som jeg har det dødsartig med.
Jeg har fått muligheten til å dra på utveksling, og bor faktisk i California at the moment!
Jeg har absolutt alt jeg trenger og mer enn det.
Jeg har fått sjansen til å bli en del av en amerikansk familie.
Jeg har sett så mange deler av verden, og er takknemlig for det.
Jeg bor i fantastiske Norge, verden beste land!
Jeg har en blogg med mange tusen søte lesere som alltid oppmuntrer meg på en tung dag.

Tenk så bra vi egentlig har det, dere. De tingene noen av oss tar for gitt, er ikke engang tilstede i andres liv..

I wish I could start all over again

Dato: 07.mai.2011 | Tid: 16:19 |

Tenk om vi bare kunne spole tilbake i tid og endre på de tingene vi synes vi gjorde galt. Det er så utrolig mye jeg ville gjort annerledes, og jeg kunne helt sikkert vært en litt annerledes person den dag i dag om jeg endret på alle valgene jeg har valgt å ta i løpet av livet.

Jeg ville for eksempel aldri kommet på kant med de personene jeg ikke kommer så godt overens med den dag i dag. Det hadde spart meg for så mye bortkastet tid, unødvendig drama, awkward moments, og idiotiske krangler over dumme ting.. Tenk så mye enklere alt hadde vært om man kom godt overens med absolutt alle, og ikke hadde problemer med en eneste person på jordkloden. Jeg tror faktisk alle har en eller flere personer de ikke kommer så godt overens med, enten det er av alvorlige og rimelige grunner, eller om det så bare er at man ikke liker hverandre. Jeg skal også innrømme at det er noen få jeg har det slik med, og jeg skulle virkelig ønske det ikke var sånn. Vi har liksom ikke noen spesiell grunn til å ikke komme overens, men det har bare blitt sånn oppgjennom årene, og jeg vet ikke engang hvorfor når folk spør meg hvorfor det er sånn mellom oss. Man trenger ikke være bestevenner liksom, men det må vel gå an å være venner, spesielt når man egentlig ikke har noe imot personen, og når man kanskje en gang hadde et godt forhold til dem.

Jeg ville også latt være å krangle med folk over teite bagateller, enten det var med mamma og pappa, kjæresten, nære eller fjerne venninner, eller læreren for den saks skyld. Det fins jo alltid flere måter å løse ting på, om man bare tenker litt før man handler. Av og til spytter man ut kommentarer og påstander til noen, som virkelig kan være der for resten av livet. Man kan ikke ta tilbake noe man har sagt. Selv om du ikke mente det, så sa du det. Da kan man like så godt la være å si det, for det kommer jo ikke noe godt ut av det, annet enn egen tilfredsstillelse i ett minutt grunnet et bra comeback.

Jeg ville også prioritert annerledes. Kanskje hadde jeg kunne fått opp fireren i samfunnsfag til en femmer om jeg hadde valgt å gjøre lekser i stedet for å late meg i sofaen med PCen på fanget hver kveld. Kanskje hadde jeg hatt mindre anmerkninger om jeg bare, for en gangs skyld, kunne hørt på læreren som ba meg om å ikke snakke i timen. Jeg ville også prioritert pengebruken min mer. Kanskje hadde det ikke skadet med en matpakke hjemmefra noen ganger i uka, eller kanskje hadde jeg greid meg uten en ny kjole til hver fest? Jeg er sikker på at det MINST kunne blitt en London - eller Paristur ut av det, om jeg heller bare sparte alle de pengene. 

Noe av det kanskje viktigste jeg ville ha gjort er å bruke mindre tid på å mislike personen jeg er, og på å lete etter feil og irriterende ting ved kroppen min. Det har aldri, uten unntak, kommet noe godt ut av det. Bare dårligere selvtillit og dårlig humør. Jeg ville hatt mer tro på meg selv, og kanskje hadde jeg spilt på landslaget i volleyball om jeg bare prøvde hardere den gangen jeg ble innkalt til landslagssamling. Jeg ville tenkt mer positivt og optimistisk fremfor negativt, og jeg hadde nok kommet lengre med det. Jeg ville hatt bein nok i nesa til å ha på meg den shortsen som skiller seg ut og er litt spesiell, og brydd meg mindre om hva andre folk synes.

Valgene du tar i livet definerer personen du er. Det er faktisk de valgene som har gitt deg den personligheta og styrken du har i dag. Enten det var valget mellom Pepsi og Fanta ved matbordet på fredagskvelden, eller valget du tok om å dra på utveksling i en alder av 16 år, for å legge en base for noe så viktig som utdanninga di. Likevel, de gale valgene du har tatt i fortiden er ikke nødvendigvis til ingen nytte.. Du lærer jo alltids noe av det! Tenk dere godt om før dere tar valg og avgjørelser, i fremtiden kan de bety mer enn dere noen gang trodde de ville. De fleste feile avgjørelsene man tar kan man heldigvis gjøre noe med, eller endre på. En uvenn kan man skvære opp med, og begynner du på en utdanning du etter hvert finner ut at ikke er for deg, kan du også gå tilbake og starte på nytt.


http://stuckforeverwithyou.tumblr.com/page/2

Hva ville du gjort annerledes om du kunne gå tilbake i tid? Enten du har en liten kommentar eller en lang historie å komme med, skriv det i kommentarfeltet! Jeg vil høre hva dere tenker også. Du kan gjerne være anonym om du vil det.

Å reise fra kjæresten for å dra på utveksling

Dato: 30.apr.2011 | Tid: 08:38 |

Jeg har skrevet noe om dette før, men får stadig flere spørsmål om det i kommentarfeltet og på mail, så tenkte å skrive et nytt innlegg for å gjøre det klart. 

Jeg vet ikke om jeg har fortalt det før, men da jeg søkte hos AFS for første gang, endte jeg opp med å avbryte søknaden min fordi jeg ikke trodde jeg kom til å takle å reise fra Håkon. Det gikk ikke lenge før jeg innså at jeg ikke kan la noen stoppe meg fra å leve ut drømmene mine. Jeg elsker han jo ikke noe mindre fordi om jeg er på den andre siden av jorda og lever ut drømmen min, og vi kommer fortsatt til å være sammen når jeg kommer hjem. Håkon støttet meg, og jeg valgte å reise. Han hadde veldig lite lyst til at jeg skulle dra, men var - og har vært et helt fantastisk støtteapparat gjennom hele prosessen, fra den dagen han kom løpende gjennom sikkerhetskontrollen etter meg på Gardermoen fordi han ville holde rundt meg en siste gang, til den dag i dag. Jeg visste at forholdet vårt var sterkt nok til å klare det. Så det ER mulig, dere, om dere har tro på forholdet deres!

Jeg vet at mange av dere virkelig kunne tenke dere å reise ut og oppleve verden, men kjæresten stopper dere fra å gjøre det. For det første er du enda ung, du er 16-17 år, hvorfor la en flørt (for alt du vet, let's be real) stoppe deg fra å reise ut og gjøre noe du alltid har drømt om å gjøre, noe du virkelig har lyst til, og noe du kunne lært så vanvittig mye av å gjøre? Du har kun ett liv, LEV det. Er det meningen at du og kjæresten skal være sammen, er dere fortsatt sammen om 40 år, og da kan dere sitte der, 67 år gamle i gyngestolen og du kan tenke faen at jeg ikke tok det ENE året av livet mitt på utveksling, tenk at jeg ikke grep sjansen når jeg hadde muligheten. Et annet argument er at det er jo en vinn-vinn-situasjon for deg om du drar. For det første får du leve ut drømmen din, og for det andre setter du virkelig forholdet deres på prøve, og finner både ut om dere er sterke nok - og glad nok i hverandre til å takle det. Hvis h*n ikke unner deg å reise vekk for å oppleve noe så sykt som et utdanningsår i utlandet, eller at h*n ikke vil vente på deg til du kommer hjem, da var h*n jo ikke verdt det i utgangspunktet. You win, for hvem vil vel ha en kjæreste som ikke støtter deg i tykt og tynt, og som ikke vil deg ditt aller beste?

Likevel må jeg advare om at det er veldig utfordrende og vanskelig til tider. Sjalusien kan lett ta overhånd, det kan bli mye misforståelser og krangling over idiotiske bagateller, men man finner fort ut at det er så mange andre ting som er viktigere enn å krangle over et bilde på Facebook.. Savnet kan også gjøre veldig vondt, men det er faktisk noe man venner seg til, tro det eller ei. Et annet argument er at, i tillegg til at du tar det riktige valget ved å reise, lærer du også utrolig mye om deg selv, og finner ut hvor bra du greier deg på egen hånd. Nå kan ikke lengre kjæresten din være der for deg (slik som før) når du trenger det, og du må lære deg å takle ting selv. Det er godt å vite at jeg ikke er avhengig av noen som helst for å klare meg, jeg er selvstendig, og det er veldig betryggende å vite at jeg har den egenskapen. Det er jo noe av det viktigste i verden. I've got my own back now. Jeg elsker jo kjæresten min og greier ikke se for meg et liv uten han, men om jeg MÅTTE hadde jeg nok klart det.

Jeg vil runde av med å si: ikke la NOEN stoppe deg fra å leve ut drømmen din, fra å gjøre noe du brenner for, noe du virkelig har lyst til.Til syvende og sist er det deg selv du må tenke på. Du må tenke på hva du vil gjøre med ditt liv, og ikke på hva alle andre kommer til å tenke om valgene dine. Har du sjansen, don't think twice!





PS. Ville bare minne dere på at AFS har møte i Kristiansund på Lille-Onkel (kafè) torsdag 5. mai kl. 17.30 om noen kunne tenke seg å bli vertsfamilie for en utvekslingsstudent til høsten! Der vil dere få informasjon om hva det innebærer, hva du må gjøre for å bli vertsfamilie etc. Anbefaler alle som har mulighet til å dra :-)

World of chances

Dato: 25.apr.2011 | Tid: 07:48 |

Av og til tar jeg meg selv i å ligge i senga mi og dagdrømme om fremtiden. Hva kommer jeg til å utdanne meg til? Hvor kommer jeg til å være om 10 år? Tenk at vi har så mange muligheter her i livet at noe av det aller vanskeligste vi må gjøre er å velge. I skrivende stund har jeg ikke peiling på hva jeg skal gjøre med livet mitt. Hvor jeg vil bo, hva jeg vil jobbe med, hvor jeg skal utdanne meg.. Jeg har noen forestillinger i hodet mitt, men de virker på en måte så fjerne og uoppnåelige. Jeg vet med sikkerhet at jeg vil reise. Jeg vil reise rundt og se så mye av verden som jeg kan, jeg vil oppleve og lære, og utnytte de naturlige evnene jeg har.

Det er ikke umulig at om ikke lenge..

Bor jeg i en søt leilighet og studerer medier i fantastiske London, har deltidsjobb hos Topshop, spiser Pret A Manger til frokost, Walkers eddikpotetgull til lunsj, og på sitter med en Iced White Mocha i den ene hånda og hånda til kjæresten i den andre, mens jeg ser Lion King på Lyceum Theatre en fredags kveld.


Kanskje befinner jeg meg i Afrika og jobber som løvetemmer. Jeg lever et ekstremt lærerikt og spennende liv, og får opplevd en del av verden jeg aldri før har visst mye om. Jeg kan også ha jobb i Plan, og gjøre alt jeg kan for å hjelpe familier i nød.


Kanskje befinner jeg meg på en nydelig øy i Hellas hvor jeg jobber som reiseleder i Apollo eller Wing, bor i en liten, typisk gresk leilighet i en trang og kronglete gate i en sjarmerende by, og kommer meg til jobb på en rød Vespa. Dagene jeg har fri kan nytes på hvite strender med oppskjært vannmelon på et fat ved siden av meg, og når jeg bestiller lunsj kan jeg bestille chicken souvlaki, siden ingen er bedre på det enn grekerne, og på kveldstid kan jeg gå turer barfot på stranda mens bølgene så vidt fosser over tærne mine.

Ikke er det umulig at jeg tar meg et friår i Florida, hvor jeg jobber på heltid i Disney World. Jeg elsker jo Disney. Jeg kan se-og lære om en helt annen del av USA, jeg kan se alle de fantastiske strendene, utnytte språkkunnskapene mine, dra på haisafari, se alligatorer i elvene, nyte varmen og feste i Miami.


Tenk om jeg ender opp på Manhattan i New York og dagliglivet består av yellow taxis, skyskrapere og designerbutikker på ethvert hjørne. Jeg kunne tenke meg å studere på Gateway College. Eller kanskje studere medier.. På sommertid kan jeg vandre rundt i små shortser og lette topper i Central Park eller Times Square, og på vinteren kan jeg nyte synet av alle de overpyntede julegatene. På kveldstid kan jeg sitte på bar med jentene og drikke cosmos og le til natta tar oss.


Å studere skjønnhet/hudpleie/sminke i Paris høres heller ikke så aller verst ut? Kanskje lære fransk, bo i den nydelige byen full av historie og steder å se, spise crèpes, sykle og hente franske baguetter eller pariserloff hos nærmeste bakeri på lørdagsmorgenen, og slappe av under et stort pledd til idiotiske franske såpeoperaer etter jobb.

Jeg kunne også tenke meg å reise til Italia og lære meg å lage skikkelig pizza og pasta på italiensk vis. Det er det beste som fins! Nydelig språk, generelt hyggelig folkeslag, vakkert landskap og mye sol og varme.


Kanskje utdanner jeg meg bare på en høyskole hjemme i Norge. Så simpelt som det. Kanskje (forhåpentligvis) har skolen et utvekslingstilbud så jeg kan slå to fluer i en smekk, jeg kan reise hjem til en veldig fornøyd mamma i helgene, jeg kan leve i nydelige Norge hvor det meste er kjent, så jeg kan slappe av og konsentere meg om utdanninga mi.

Det er faktisk lov å drømme seg vekk litt. Jeg sier ikke at det jeg nevner her ikke er overfladisk og kanskje en smule urealistisk, jeg drømmer bare.. For du kan gjøre akkurat hva du vil her i verden om du bare går inn for det, har tro på deg selv, og jobber hardt nok for det. Da kan man gjøre ALT. Husk det.

Bilder fra weheartit.

Every day is a gift, and not a given right

Dato: 24.apr.2011 | Tid: 06:10 |

Nedturer. De overrasker deg stadig vekk. Av og til er de seriøse og veldig ødeleggende, som at noen som står deg nær dør eller at du blir alvorlig syk, og av og til er det bare små bagateller du heller skulle vært foruten, som at du får en parkeringsbot, eller at du stryker på en prøve. Dette utvekslingsåret har definitivt kun handlet om oppturer og nedturer. Nedturene har ikke akkurat vært uoverkommelige og direkte alvorlige, men det skal sies at de har vært utfordrende og tunge, selv om det ikke har stått på liv og død. Jeg skal være ærlig; det er mange ganger jeg ikke har vært langt unna å gi opp, og å komme løpende hjem med halen mellom beina. Det har vært mange tøffe stunder hvor jeg har følt meg helt utrolig ensom og ubrukelig, og hjemlengselen virkelig har fått tårene til å strømme på. Nå som jeg sitter her, 5 uker før hjemreise, må jeg bare si at jeg er utrolig stolt av meg selv. Jeg har kun kommet ut av alle disse nedturene sterkere, mer reflektert, og definitivt mer takknemlig for alt det jeg har, som jeg ikke egentlig tenkte over da jeg hadde det tilgjengelig rundt meg hele tiden. Jeg har innsett at Kristiansund ikke lengre bare er den lille, kjedelige, dramatiske drittbyen jeg refererte til den som før, mamma og pappa er ikke lengre et par irriterende, bedrevitende foreldre som alltid skal stikke nesa si i mine saker, og Atlanten VGS er plutselig kanskje ikke så aller verst likevel? Man lærer å få et helt annet syn på de hverdagslige tingene/personene man var så vant til å ha rundt seg til enhver tid, når man ikke lengre har de like tilgjengelige. Det er det nedturene i livet er til for; for å gjøre deg sterkere, for å få deg til å åpne øynene litt, for å få deg til å innse hvor heldig du faktisk er, og for å få deg til å tenke at "tenk om livet mitt var slik hele tiden, tenk om jeg ikke greide å komme meg gjennom dette?", men mest av alt for å få deg til å sette pris på det du har, og akseptere livet ditt som det er. For det kunne nok ALLTID vært verre!

Noe jeg også vil råde dere som skal på utveksling til å gjøre, er å faktisk sette dere ned og høre på hva de nærmeste rundt deg som kjenner deg best har å si. Kanskje mammas råd ikke er så dumme likevel? Før jeg dro prøvde mamma å sette seg ned og snakke med meg mange ganger om hva som stod foran meg. Hun stilte meg alltid spørsmål som "Du er vel forberedt på at du KAN komme på en gård hvor du hater å bo?", "Du vet vel at du kan havne midt ute i ødemarka?", "Du kommer nok til å savne meg og pappa litt også!". Jeg sa alltid bare "JADA JADA MAMMA, hysj nå, jeg kommer da ikke til å havne på en jævla gård eller midt i ødemarka, ingen gjør det. Og neida, jeg gleder meg til å komme meg vekk fra maset deres!" Så kom den 11. august, jeg gikk av flyet her i Patterson, California, (MIDT i the central valley, ødemark så det holder), på en ranch hvor jeg måtte stå opp klokka 06.00 om morgenen for å mate kaninene, og hvor familien snakka om hvordan de gleda seg til jeg skulle kjøre traktor og hjelpe dem med gården når sommeren kom.. Hadde jeg bare hørt på mamma, hadde jeg vært litt mer forberedt. Jeg fikk meg litt av en nedtur og en skikkelig reality check, og det var virkelig et klask i trynet. Vær alltid forberedt, men prøv alltid å gjøre det beste ut av situasjonen du er i. Det er alltid noe som kan gjøres for å forbedre den!

Du vet du er i USA når..

Dato: 21.apr.2011 | Tid: 04:54 |

..du spiser junk til lunsj hver dag.

..det er 10 store flatskjermer på veggene med like mange kanaler på hver restaurant.

..drivethru-køa på Mc Donalds er 40 meter lang klokka 10 om morgenen.

..du ser folk i morgenkåper og tøfler på matvarebutikken.

..halvparten av elevene på skolen er borte for å røyke seg high på 420 (cannabis celebration.)

..du får bruke "cheat sheet" eller bok på de aller fleste prøvene på high school.

..9/10 kvitteringer i lommeboka di er fra Denny's.

..du kan kjøpe 10 fine topper til den samme prisen av EN fin topp i Norge.

..de spiller like mye country som annen musikk på radioen.

..du ser folk som bor 50 meter unna skolen sette seg inn i bilen og KJØRE til skolen.

..40/50 biler på elev-parkeringsplassen på skolen er trucks.

..de har 150 forskjellige typer deodoranter på kolonialvarebutikken.

..det er reklame hver femte minutt mens Frustrerte Fruer er på TV'n.

..det fortsatt er dødskult å komme på skolen med nedrullede vinduer og anlegget på volum hundreoghelvete.

..du greier å lure noen til at du bor i en iglo, sover under reindsyrskinn, og må jakte etter maten din hver eneste dag.

..hånda skal være på hofta på alle bildene.

..TV'n i alle rommene i hele huset står på full guffe dag og natt.




Du vet du er i California når..

..du hører "hola" oftere enn "hey".

..du er den eneste hvite i flere av timene dine.

Neida, haha :-) Dette er forresten noe de her i California kødder mye med, siden omtrent halvparten av de som bor her er mexicanske.

Go for it

Dato: 20.apr.2011 | Tid: 07:15 |

Jeg har det så bra for tiden. Bedre enn på LENGE. Tiden etter jul har bare rast avgårde, det har gått så utrolig fort. Jeg merket at både for meg og for de andre utvekslingsstudentene jeg snakka med, var den tungeste tiden de tre første månedene og rundt jul, og etter det fløy bare ukene og månedene unna. 

Jeg så at mange av dere lurte på om det er vanskelig å lære seg språket og å følge med på skolen etc. Jeg var allerede relativt god i engelsk da jeg kom hit vil jeg si, ettersom jeg bodde-og gikk på skole i England i 1,5 år. Nå er jo britisk engelsk (som vi lærer på skolen) mye mer formelt og "pent" enn de snakker her i USA, så jeg hørtes ut som ei 40 år gammel forretningskvinne i måten jeg snakka på. For eksempel da Brianna spurte meg om jeg hadde mange par sko sa jeg "I have quite a few!", og Brianna bare "QUITE A FEW? HAHA! Here in America we say "Yeah I've got HELLA shoes!". Men det lærte jeg fort, og nå snakker jeg som en skikkelig amerikaner, og kommer helt sikkert til å bli mobba for det når jeg senere i livet flytter til England, haha. Det er veldig lett å lære seg språket, du plukker opp ord og uttrykk uten at du legger merke til det, og du er bare tvunget til å bli bedre. I begynnelsen brukte jeg å hate at alle sa "OMG I LOVE YOUR ACCENT!". Det er mange ganger jeg har følt meg som en KOMPLETT idiot, når jeg har prøvd å sagt noe, og brukt helt feil ord eller sagt ordet feil etc, så henger de seg heller opp i aksenten min, enn det jeg faktisk prøver å si. Det kommer dere til å legge merke til. Skolen er dødslett, det er barneskolenivå i enkelte av klassene altså. Har blitt veldig sløv dette året, gjør aldri lekser. Selv om undervisningen foregår på engelsk, er det veldig lett. De gir deg notatene på PowerPoint som du bare kopierer direkte ned i boka di, og prøvene er multiple choice. Latterlig lett! 

Jeg føler meg så utrolig heldig som har fått denne opplevelsen. Alt jeg har vært gjennom har gjort meg SÅ mye sterkere, og jeg har lært så utrolig mye om verden, andre kulturer, og ikke minst meg selv. Både den tiden jeg bodde i England, alle ferieturene jeg har vært på til alle slags land, og dette utvekslingsåret i USA. Herregud så heldig jeg er, jeg er SÅ glad for at jeg har fått tatt med meg alle disse erfaringene opp gjennom tiden! Det er definitivt noe jeg skal sørge for at mine barn for gjøre også, når den tid kommer. Har dere sjansen til å reise ut og oppleve verden, GJØR DET. FOR ALL DEL! Ikke nøl engang, du taper bare på det. Jeg LOVER at i slutten er det faen meg verdt det uansett.

Har forresten valgt en tilfeldig vinner av Nelly-konkurransen. Gratulerer til Sausan som ville kjøpe denne kjolen om hun vant! Veldig fortjent :-) Har sendt deg e-post.

Trenger header!

Dato: 19.apr.2011 | Tid: 06:20 |

Jeg trenger VIRKELIG en ny header nå. Er lei av å se det samme trynet hver gang jeg går inn på bloggen, haha. Har fått en del forslag på e-post som jeg er veldig takknemlig for, men har ikke helt likt bildene i de.. Om du vil lage header til meg, kan du sende meg en e-post på hedda.123@hotmail.com, så kan jeg sende bildene jeg kunne tenke meg å ha med :-) Liker veldig godt stilen i headeren jeg har nå, men det kan også funke med noe simplere. På forhånd takk!

One day this will all be over

Dato: 15.apr.2011 | Tid: 07:35 |

Tenk at...

 

Om 13 dager ligger jeg ved bassengkanten utenfor leiligheta i Florida.

Om 7 uker kl. 16.10 kan jeg hoppe i armene på verdens beste kjæreste på Gardermoen.

Det kun er 52 dager til jeg får se mammaen min som jeg ikke har sett på 10 måneder.

Jeg og Brianna snart skal svømme med delfiner i Orlando.

Jeg skal til Hogwarts i Universal Studios!

På lørdag er det Prom og jeg skal ha på meg den fineste kjolen jeg noen gang har eid.

Om 15 uker ligger jeg på hotellrommet i Paris med kjæresten.

I begynnelsen av juni er det Apricot Fiesta og vi skal feste dag og natt hele helga i søte kjoler.

Jeg har kun 24 skoledager igjen her i USA.

Jeg skal snart hjem og ha sommerferie og gjøre mye sprell med verdens beste venninner!

Den 2. juni skal jeg oppleve amerikansk graduation, som kommer til å bli helt sykt.

Jeg snart må lære meg å leve uten Starbucks og Buffalo Wings...

Om to måneder kommer alt til å være tilbake til den norske hverdagen med norsk mat, norsk språk, jobbing og vanlige rutiner.

Jeg har så utrolig mange fantastiske mennesker i livet mitt som har støttet meg gjennom hele dette året, og at jeg har møtt så mange herlige mennesker her i USA jeg kommer til å holde kontakt med resten av livet.

Jeg snart har fullført et utvekslingsår i California, dere!


Det er veldig trist å tenke på at om 7 uker er jeg ferdig med livet mitt her i USA, og skal begynne på livet mitt hjemme i Norge igjen. Men det er en fantastisk følelse også.

Words

Dato: 13.apr.2011 | Tid: 08:44 |

"Hedda. In this house we really love you. All of us do.You mean SO much to us, and we love you so much. I see you as my own daughter, and I care so much about you. I don't know what I would do if anything ever happened to you. I hope you know that."

- Bernie, vertsfar.

Jeg gråter. Det er utrolig hvor mye bare noen få ord kan si og bety. Tenk at jeg har vært så heldig å få en så fantastisk familie som virkelig har blitt så glad i meg. Vi har fått et veldig sterkt bånd, og den dagen jeg må reise fra de kommer jeg til å være helt ødelagt. Det er vanskelig å prøve å forstå hvordan jeg skal klare meg uten dem nå. De betyr så vanvittig mye for meg, jeg er helt utrolig glad i dem, og jeg setter stor pris på alt de har gjort for meg. De er ikke bare en hvilken som helst familie jeg bare har "bodd på hotell hos" i et år, de har faktisk tatt seg tid til å bli godt kjent med meg, de har blitt familien min. Det er kanskje vanskelig å forstå det.. Som jeg har nevnt tidligere har jeg fått et spesielt godt forhold til vertsfaren min, han betyr så utrolig mye for meg. Han satt nettopp innpå rommet mitt og snakket med meg lenge. Han behandler meg faktisk som om jeg er hans egen datter, og i dag sa han noe til meg som virkelig fikk meg til å åpne øynene mine og tenke. Det betydde SÅ utrolig mye for meg, uten at jeg vil nevne det på bloggen. Det var så utrolig rørende. Jeg håper alle dere som drar på utveksling neste år får et like godt forhold til vertsfamiliene deres. De betyr ubeskrivelig mye for meg.



<3

Tiden før avreise

Dato: 26.mar.2011 | Tid: 18:37 |

Nå er det bare 5 måneder til dere fra Norge som skal reise på utveksling til USA drar. Jeg tenkte bare å fortelle litt om hvordan min venteperiode var. I det siste har jeg tenkt at jeg tror egentlig det var hele den venteperioden som gjorde at jeg mistet litt motivasjonen for å dra på utveksling, det var så mye frem og tilbake at jeg ble helt utslitt mentalt, og det at jeg ikke fikk vertsfamilie til siste sekund gjorde det enda verre. Bare så dere vet at dette KAN skje, og dere må være forberedt på alt! Dette skjer naturligvis ikke i de fleste tilfellene, men ville bare nevne det likevel. Dette er IKKE for å virke negativ, men bare fordi jeg ikke har skrevet så mye om dette tidligere.

Det var den 21. juli 2010, 3 uker før jeg skulle dra. Jeg stod bak kassa på jobb, og var innlogget på hotmailen min. Jeg oppdaterte den hele tiden, fordi jeg var så ekstremt spent, og visste at jeg kunne få vertsfamilie når som helst nå. Så oppdaterer innboksen seg, og det står "Hedda Ingeborgvik - Gratulerer, du har fått vertsfamilie!". Jeg HOPPET i taket, ringte alle i familien, kjæresten og alle vennene mine. Familien Moore skulle jeg til. Jeg researchet alt, og fant ut at jeg hadde fått familie i et ekstremt rikt nabolag i La Canada Flintridge, 10 minutter unna downtown LA, her i Cailfornia. Familien virket fantastisk, og jeg begynte å maile med dem med en gang. Døtrene spilte volleyball, byen så kjempesøt ut, familien fortalte at de ELSKET å være i Hollywood og var der minst èn gang i uka på restaurant, og de elsket å være på stranda fikk jeg fortalt. Jeg fant ut at dette var PERFEKT, førsteinntrykket jeg hadde fått var helt fantastisk, og jeg kunne ikke VENTE med å dra. Jeg gråt av glede, det gjorde mamma også.

Den 30. juli, 9 dager senere, logget jeg på e-posten min til en mindre hyggelig beskjed. "Vi beklager veldig, men vertsfamilien din har valgt å trekke seg fra programmet, og kommer ikke til å være vertsfamilien din." Jeg gråt i ett sett, jeg var helt ødelagt. Var så sint, frustrert og skuffet at jeg ikke visste hva jeg skulle gjøre. Emma kom løpende på døra med pizza og brus og holdte meg med selskap hele dagen. Jeg ringte AFS og fikk en begrunnelse. Familien hadde visstnok vært inne på bloggen min og funnet ut at jeg var mer interessert i fashion, shopping, å være med venninner etc., enn sport, religion, familie etc., og ville ikke lengre være vertsfamilien min. FY FAEN tenkte jeg. Er det mulig å være så JÆVLIG fordomsfulle!? De dømmer meg utifra hva de leser på en overfladisk blogg som viser 1/100 av livet mitt, og hvordan jeg er!? Jeg innså fort at det var like så greit at jeg ikke hadde havnet hos den familien.

Ukene gikk, og dagen før avreise hadde jeg fortsatt ikke fått vertsfamilie. Klokka 20.00 kvelden før avreise, var Håkon og jeg på Mix og leide film da jeg fikk telefon fra mamma med en skjelven stemme. "AFS ringte... De greier ikke finne vertsfamilie til deg, og du kan ikke dra i morgen som planlagt." Jeg kjente bare frysningene gjennom kroppen. Jeg hadde tatt farvel med alle slektninger og familie, jeg hadde pakket det meste i kofferten min, og jeg var nå klar for å dra. Mamma og pappa var VELDIG forbanna på AFS. Vi dro hjem til Håkon og jeg gråt i armene på foreldrene hans, jeg tok det veldig tungt. Det var tøft nok som det var å reise vekk fra alt og alle, om ikke AFS skulle leke sånn med følelsene mine også. To timer etterpå ringer AFS, og forteller at de har funnet vertsfamilie til meg i Portland, Oregon. Jeg googla stedet, og greide ikke å stoppe meg selv fra å bli helt ekstremt glad og ivrig. To timer senere ringte de og fortalte at de ikke greide å finne skoleplass, så jeg kunne ikke dra dit. De sa at jeg bare kunne forberede meg på å ikke dra i det hele tatt. Håkon var KJEMPEGLAD, hadde ikke sett han smile sånn på lenge. Fikk litt vondt i hjertet mitt.

Håkon overnatta hos meg den natta, hjemme hos mamma. Klokka 10.30 neste morgen får jeg telefon fra AFS som sier at jeg har fått ventefamilie (altså midlertidig vertsfamilie) i Patterson, California. Jeg ble ikke engang glad. Jeg hadde jo forberedt meg på å være igjen hjemme nå, og ikke dra. Flyet mitt skulle gå 5 timer senere, jeg hadde allerede pakket ut sakene mine fra kofferten. Så jeg hadde en fortvilt samtale med mamma, som prøvde å motivere meg til at dette kunne bli bra likevel. Jeg logget på e-posten min og hadde fått e-post fra vertsfaren min. "Hi Hedda. We live out on a ranch/farm, so I hope you won't mind a little dirt." GREAT......Tenkte jeg. Hvor i søknaden min og beskrivelsen om meg selv hadde AFS funnet ut at det kunne være passende å plassere meg ute på en GÅRD, liksom. Jeg mistet helt lysten til å dra, men bestemte meg for å gi det en sjanse, så jeg dro.

Etter to uker hos ventefamilien fortalte vertsmora mi at de ville ha meg resten av året. Jeg hadde allerede vurdert mulighetene for å bytte vertsfamilie, fordi vi ikke matchet i det hele tatt, på noen som helst måter. Familien var grei og alt det der, men det passet bare ikke. Vi hadde helt forskjellige interesserer og verdier. Noe av det vanskeligste med hele året mitt var å bytte vertsfamilie. Men det var også det beste valget jeg har tatt. Jeg elsker familien jeg er hos nå, og vi passer perfekt sammen. Moralen er at fordi om ting kan gå helt galt tiden før avreise og den første tiden i vertslandet, IKKE gi opp. ALDRI gi opp. Over 50% av alle utvekslingsstudenter bytter vertsfamilie, og fordi om det er vanskelig, er det verdt det om du tror det kommer til å gjøre året ditt bedre for deg. Så hold hodet oppe i denne tunge venteperioden. Jeg vet ventinga er helt jævlig, men husk at den som venter på noe godt, venter aldri forgjeves :-)

Spending the night at your boyfriend's house

Dato: 24.mar.2011 | Tid: 04:43 |

En av de tingene jeg ikke helt forstår med amerikanernes synspunkt på saker, er dette med å la barna sine ha kjærester, og hva de tillater og ikke. For meg vil det å ha en kjæreste si at man tilbringer mye tid sammen, man kjenner hverandre bedre enn noen andre gjør, man overnatter hos hverandre, man besøker hverandre både etter skolen og på helg (ikke hver dag så klart), og på fredagskveldene ligger man i hverandres armkroker og ser på TV-programmer og spiser godteri, og sovner sammen og lager frokost sammen neste morgen. Man bestiller ferierturer sammen, man shopper sammen, og man gjør generelt det aller meste sammen. Her i USA har jeg fått inntrykket av dette er HELT annerledes om man er under 18 år, eller egentlig bare så lenge man bor under foreldrenes tak. Jeg synes de gir barna sine VELDIG lite tillit og frihet her, og de strengeste reglene er nettopp på dette med å ha kjærester/gutter på besøk. Her i huset er reglene (Brads venner er naturligvis unntak):

1. Ingen gutter får inn i huset om foreldrene ikke er hjemme.
2. Gutter får ALDRI bli med opp i andreetasjen hvor rommene er, ikke engang om foreldrene er hjemme.

Her en dag hadde jeg en heftig diskusjon med Ashley om hvordan amerikanere ser på dette med å overnatte hos kjæresten. Jeg forklarte at jeg overnatter hos kjæresten hver bidige helg, eller omvendt, og det har jeg gjort helt siden jeg var 15 år. Sannsynligvis fordi mamma ELSKER Håkon sikkert mer enn hun elsker meg, og fordi hun kjente foreldrene hans fra før. Jeg forklarte Ashley at dette var veldig normalt hvor jeg kommer fra, og at det ikke var tabu i det hele tatt. Hun ble nesten litt aggressiv altså, og sa klart og tydelig: "No. You just don't spend the night at your boyfriend's house when he lives with his parents, and you live with yours. Even if my mom let me spend the night at my boyfriend's house, I wouldn't do it. It's just OUT OF RESPECT!!!!!". Så vet jeg ikke helt hva jeg skal tenke. Hadde mest lyst til å si "vel, hadde det ikke vært for at dere er så jævla selvhøytidelige, og hadde dere vært litt mer jordnære, hadde det gått helt fint, det!". Samtidig skjønner jeg hvor hun kommer fra.

Altså, jeg skjønner fortsatt ikke helt poenget da. Foreldrenes grunn er som regel "I DON'T WANT MY DAUGHTER PREGNANT!". Okei. Så du tror at fordi du ikke lar dattera di overnatte hos kjæresten, så kan hun ikke bli gravid liksom? Det er mange timer i et døgn! Men det å la barna sine dra på fest i en kjole som knapt dekker stumpen, og komme hjem klokka 2 på natta er ok? For det er jo sikkert ikke gutter og et soverom på den festen? Nå sier jeg ikke at ALLE foreldre i Norge lar barna sine overnatte hos kjæresten, men jeg sier at det er generelt mer normalt enn det er i denne kulturen. Jeg vet ikke helt jeg. Samtidig som jeg skjønner dem litt, synes jeg det er litt merkelig.

Hva synes dere?

Ikke angrip meg. Dette er bare hva JEG mener :-)

When reality kicks in

Dato: 15.mar.2011 | Tid: 07:27 |

Bare for å se litt tilbake.. Dette blir et langt innlegg, men det hadde betydd veldig mye for meg om dere orket å lese det.

Den 11. august reiste jeg fra Norge. Jeg hadde ikke lyst til å dra i det hele tatt. Jeg våknet sammen med Håkon den morgenen, til at han holdte godt rundt meg. Ingen av oss ville åpne øynene, for vi visste at dagen hadde kommet. Vi trodde vi visste hva vi stod fremfor, men det skulle snart vise seg at det skulle bli mye vanskeligere enn vi hadde sett for oss. Mamma hadde grått i ett sett den siste uka, og var både irritert på AFS, frustrert og syntes synd på meg, som egentlig ikke ville dra ettersom ingenting var i orden med tanke på vertsfamilie etc. Pappa var den som kjørte meg rundt for å ta farvel med alle slektninger, noe av det tøffeste var det å si hadet til Faffa. Jeg visste det var tøft for han å se barnebarnet sitt reise så langt vekk for så lenge. Etter å ha tatt et tungt farvel med alle mine beste venninner, verdens beste foreldre, og hele familien til Håkon på flyplassen i Kristiansund, bar det avgårde til Gardermoen. Håkon var med meg, mamma hadde kjøpt billett til han så jeg skulle slippe å være alene. Den natta på Gardermoen var nok den jævligste natta jeg noen gang har hatt, og da vi så klokka slå 05.00 den morgenen, og AFS-representantene ropte i høyttalerne at vi måtte møte opp, gikk det en helt ubeskrivelig fæl følelse gjennom hele kroppen min. Jeg så det fortvilte fjeset til Håkon, og det kommer jeg aldri til å glemme heller. Noen timer senere satt jeg på flyplassen i London. Jeg greide knapt å spise, og jeg ringte mamma fortvilt flere ganger. Flyturen til USA var forjævlig, for å være helt ærlig. Jeg kastet opp i ETT sett hele turen, greide ikke spise, gråt og gråt og gråt, mens jeg så Dear John og kjente meg altfor godt igjen.. Den natta i LA var også helt forferdelig. Jeg lå alene i senga mi og hatet meg selv for hva jeg hadde gjort. Jeg hadde gått tom for penger på kortet og kunne ikke ringe mamma eller pappa. Jeg våknet opp midt på natta og kastet opp, og greide ikke spise frokost neste morgen. Jeg dro på MSN neste morgen på hotellet, hvor jeg snakket med kjæresten og verdens beste Sissel lenge. Det hjalp. Så bar det videre på flyet til Fresno, hvor jeg skulle møte AFS-representantene. Jeg ble tatt godt imot på flyplassen i Fresno, og de tok meg med til The Welcome House, hvor 10 utvekslingsstudenter skulle bo. Det var en Arrival Orientation, for å forberede oss mentalt. Jeg kasta opp hele helga. Spiste INGENTING. Jeg skjalv, og sov ikke om nettene. Jeg brukte nærmere 3000kr på å ringe hjem den helga. Dagen etter dette ga jeg beskjed til AFS om at de skulle bestille early return-billetter til meg, for jeg ville hjem med en eneste gang. Jeg var overbevist om at jeg aldri i verden kom til å takle dette. Men jeg ble enig med AFS om å prøve i en måned for å se hvordan det gikk. Det var tøft, jeg møtte mye motgang, men jeg presset meg selv gjennom det, for jeg ville jo klare det også. Jeg gikk en god del ned i vekt den tiden. En måned senere var jeg veldig sikker på at jeg fortsatt ville være her.

Nå, 7 måneder senere, begynner det virkelig å gå opp for meg. Snart skal jeg faktisk hjem, hjem for godt. Jeg skriver dette mens tårene strømmer nedover fjeset mitt. Har hatt noen kvelder hvor det virkelig har begynt å gå opp for meg. Vennene mine har begynt å innsett det også, jeg føler meg så råtten som bare skal forlate dem etter å ha fått et så godt forhold til dem. Joda, det går da vel an å komme på besøk igjen, tenker dere. Men det kommer aldri til å bli det samme. Livet mitt er her nå, jeg har blitt vant til denne plassen, jeg har fått en familie jeg har blitt vanvittig glad i, dette har vært hjemmet mitt i nesten ett år. I hele kveld har jeg sittet og sett TV-programmer med vertsfaren min, vi har ledd uten stopp og terga hverandre hele tiden. Han har blitt som en pappa nummer 2 for meg, og jeg vet at han virkelig bryr seg om meg og har blitt glad i meg. Jeg vil ikke engang se for meg den dagen jeg skal si hadet til han på flyplassen, og ikke vite helt sikkert om jeg kommer til å se han igjen.. Det blir nok en av de tøffeste dagene i mitt liv. Dette har blitt til et hjem til meg nå, jeg bor her. Jeg har sovet på dette rommet i denne senga nesten hver natt i 7 måneder, og jeg har virkelig funnet meg til rette. Jeg har blitt kjent med veldig mange, og fått noen få ekte og nære venner som betyr helt ubeskrivelig mye for meg den dag i dag. Tanken på å ikke se dem hver dag, eller å ikke ha muligheten til å bare løpe hjem til dem etter skolen gjør vondt. Man blir mer knyttet til stedet og folkene enn man er klar over, det skal være sikkert.

Jeg sier det igjen; ja, det har vært utrolig vanskelig til tider, men dette året er det aller mest lærerike året jeg har hatt i hele mitt liv. Jeg har lært så mye om både meg selv, jeg har lært å bli mye mer selvstendig, jeg har lært meg et verdensspråk flytende, og jeg har innsett hvor ekstremt mye de i Norge betyr for meg. Til tross for at dette har vært a roller coaster ride, så har det definitivt vært verdt det. Dette kommer jeg til å være utrolig stolt av resten av livet. At jeg greide å reise fra alt som var trygt og nært, og flytte på den andre siden av jordkloden for å leve ut drømmen min. Kanskje ble det ikke helt som jeg hadde trodd, men det kan man aldri finne ut før man faktisk prøver. Det er det livet handler om, å ta sjanser. Du har bare ett liv, gjør så mye ut av det som du bare kan. Det er bedre å angre på noe du gjorde, enn å angre på at du aldri tok sjansen på å gjøre det.

Fremtidstanker

Dato: 25.feb.2011 | Tid: 00:50 |

I det siste har jeg ofte tatt meg selv i å sitte og tenke fram i tid. Det er litt frustrerende å ikke vite helt hva jeg vil i livet, eller hva jeg skal utdanne meg til, hvor jeg skal flytte etter VGS etc.. Det er så mye jeg vil. Plana var at Håkon og jeg skulle flytte til England (London, Cambridge, eller Manchester) for å studere rett etter VGS, men etter å ha snakket mye om det og tenkt veldig mye rundt det, tror vi kanskje det kommer til å bli litt for dyrt, det blir vanskelig å komme hjem ofte, og Mamma vrir seg i smerte bare av tanken på at jeg skal flytte så langt vekk igjen så fort. Nå tenker vi Trondheim. NTNU kanskje. Jeg vet ikke helt hva jeg vil studere da. Håkon vil bli ingeniør eller lege. Jeg tenker media/broadcasting, men også salg, og reiseliv.. Det som gjør at jeg ikke har så veldig lyst til Trondheim, er at jeg vil gjøre noe helt annet. Halve Kristiansund drar til Trondheim etter VGS, jeg vil ikke møte på de samme folkene. Jeg vil ha noe NYTT, noe spennende. Men samtidig elsker jeg Norge som land, og tanken av å flytte veldig langt vekk igjen etter så kort dit frister ikke sånn veeeeldig. Bare litt. Trondheim har jo et fantastisk studiemiljø, da, har jeg hørt.

Jeg vil også ta et semester i kanskje New York, LA, London eller kanskje til og med Australia, for å fordype meg litt i det jeg skal utdanne meg til, bare et annet sted. Men så vil jeg jo også til Hellas eller Italia og jobbe som reiseleder i Apollo eller Ving et år.. Og så vil jeg til Afrika og jobbe med kule dyr, løver og slikt! Jeg vil også jobbe med hudpleie. Kunne også tenkt meg å bli advokat, eller aktor. Hadde jeg bare ikke blitt så jævlig provosert i diskusjoner.. DET ER SÅ MYE JEG VIL. BLIR GAL. Jeg vet ihvertfall at uansett hva jeg gjør, vil jeg være sammen med Håkon. Noe avstandsforhold makter jeg ikke. Men jeg sier ikke at han stopper meg i å leve ut drømmene mine. Obviously! Jeg sitter jo i Amerika i skrivende stund.

Så var det det å bestemme seg.. Hva om jeg velger feil? Hva om jeg går helt feil vei, mislykkes og taper tid og penger? Hva skal jeg gjøre da? Alt jeg vet er at det viktigste for meg er ikke å tjene et tonn med penger. Det hadde jo vært kjekt, men jeg vil heller gjøre noe jeg liker, noe jeg har naturlige evner for, og interesse for. Noe jeg har LYST til, og ikke noe jeg MÅ gjøre for å få mye penger. Jeg kunne for eksempel virkelig tenkt meg å bli lege, men jeg har bare ikke evnene til det, så det ville blitt altfor tungt. Jeg vil ha en jobb hvor jeg kan bruke språkevnene mine, hvor jeg kan reise mye, og hvor hver dag på jobb ikke er den samme. Hva kan dere se for dere meg som i fremtiden?

Måtte bare lufte tankene mine litt. Kanskje dere har noe inspirasjon å komme med, dere har jo som regel det. Men det skal bli spennende å se hvor jeg ender opp, det er sikkert. Vet dere hva dere vil i fremtiden?

You never know what tomorrow will bring, so take the chance while you have it!

Dato: 14.feb.2011 | Tid: 04:01 |

Her en dag fikk jeg en litt "sjokkerende" kommentar fra noen som sa at de hadde fått inntrykk av at utvekslingsåret mitt hadde vært helt jævlig utifra hva de hadde lest på bloggen. Jeg vet ikke om dere legger merke til det, men jeg skriver like mye om at jeg har hatt det bra, som når jeg har hatt det dårlig og bare vil hjem. Det er vel bare det at de "sytete" innleggene gjør større inntrykk på dere enn de andre, og derfor er det lett å bare huske de. Jeg vet at jeg ofte kan virke "sytete", eller hva dere enn kaller det, i noen av innleggene mine. Grunnen til det er at jeg liker å skrive ned tankene mine når jeg er lei meg, og derfor poster jeg det ofte på bloggen, noe jeg ikke føler et like stort behov for når jeg har det knallbra. Faktisk så har jeg vært veldig heldig. Mye heldigere enn mange av alle de andre utvekslingsstudentene som reiste i år.

Først og fremst har jeg fått en fantastisk familie, og har spesielt fått et veldig godt forhold til vertsfaren min, som jeg nå regner som "pappa nummer 2". Han viser så godt at han bryr seg om meg, han behandler meg som om jeg var hans eget barn, han sitter oppe på kveldene og venter til jeg kommer inn, han passer alltid på at jeg er trygg, han kaller meg "baby", "sweetheart", "mija" (som betyr "my daugher" på spansk) etc., og han er generelt veldig flink til å vise at han har blitt glad i meg. Synes det er så koselig. I tillegg til en herlig familie, har jeg også fått flere gode venner og venninner som jeg har blitt utrolig glad i, og fått et veldig nært forhold til. For ikke å nevne plassen jeg kom til. Jeg var så heldig at jeg havnet i California, tenk på det! Enhver nordmanns drøm er vel å kunne ha 20 grader og stekende sol i januar-februar. Føler jeg har fått en stor fordel der, ettersom jeg elsker varmen!

Likevel skal det sies at enkelte ganger er det lett å glemme alt dette, og bare fokusere på alt det negative. Har man flere dårlige dager på rad er det veldig lett å kjøre seg selv helt nedi kjelleren.. Det er da hjemlengselen kommer. Men herregud for en fantastisk opplevelse dette har vært, så mange steder jeg har fått sett, så mye kultur jeg har lært! Og selv om det til tider har vært så tøft og vanskelig at jeg har vært på nippet til å dra hjem med halen mellom beina, så vet jeg at den dagen jeg står på Gardermoen, hundre ganger modnere, tusen ganger rikere på erfaringer, minner og opplevelser, og med utrolig mye lærdom lagret etter et helt år i utlandet i en alder av kun 17 år, så kommer alt til å være helt og hundre prosent verdt det, og jeg kommer til å være verdens stolteste! :-)



You know you can do it. All you have to do is believe in yourself, and you'll be amazed of all the things you'll make it through.

Real love exists. All you have to do is believe in it.

Dato: 07.feb.2011 | Tid: 05:04 |

Det var ei gang ei jente som flyttet til den andre siden av jordkloden for å leve ut drømmen sin. Hun flyttet fra den mest fantastiske personen i livet sitt, nemlig kjæresten sin. Det gikk ikke en dag, ikke en time, ikke et minutt uten at hun tenkte på han. Det siste hun så av han var et tårefult fjes og et knust hjerte i det hun hadde kysset den personen hun elsket mest i verden for siste gang på et helt år. Hun skulle gjort alt i verden bare for å kunne holde rundt han igjen. Det var ikke så altfor lenge til hun skulle få se han igjen, men det virket som en evighet likevel. Hun savnet den fine stemmen hans, de nydelige blå øynene, og det nydelige smilet. Hun savnet å ligge på magen hans med hodet inntil brystet hans og høre det store hjertet hans banke. Om morgenen savnet hun noen å våkne inntil, og på kveldene ville hun ikke legge seg fordi verdens fineste gutt ikke lå i senga og ventet på henne. Hun hadde innsett at et liv uten han er ikke noe liv hun ønsker å leve, uten han var hun ingenting. Han var hennes bedre halvdel. Hun hadde hørt at alle eventyr alltid hadde en fin slutt. Hun visste at om 3 måneder og 29 dager skulle alt hun hadde kommet seg gjennom være verdt det. Hun visste at så snart hun var i armene hans igjen, kom ingenting til å være viktig lengre. Det hadde virkelig gått opp for henne at han var personen hun ville tilbringe resten av livet sitt med. Han var gutten hun hadde forelsket seg i en sommerdag for over to og et halvt år siden, og som hun ble mer og mer forelsket i for hver dag som gikk. Det som gjelder er å tro på kjærligheten. Det var slik hun hadde funnet ut at det faktisk fantes ekte kjærlighet der ute, og hun visste at ingenting er mer fantastisk enn følelsen av å virkelig elske noen.

Snipp, snapp, snute..

Til dere som sitter igjen hjemme

Dato: 04.feb.2011 | Tid: 07:08 |

Bare så dere som sitter hjemme og som har/skal ha et barn/ei venninne/en kjæreste eller hva enn det er på utveksling kan få et innblikk i hvordan det er :-) Har fått mamma, pappa og Håkon til å skrive et avsnitt hver om hvordan dette har vært for dem. Håper det er til hjelp!

Plutselig var dagen der, da mitt eneste barn reiste fra Kristiansund på vei til California, USA. På flyplassen var mange venner og familie møtt fram, sannhetens øyeblikk var kommet, hun skulle være borte nesten et helt år, tankene raste gjennom hodet, og jeg klarte ikke å holde tårene tilbake. Hvordan skulle jeg og hun klare dette ???? Det var en vanskelig start med mye ringing fra Hedda sin side, gråt og hjemslengsel. Særlig savnet hun kjæresten sin Håkon, men også øvrig familie og venner. Jeg ble helt satt ut, og var mye urolig og våken om nettene. Hedda hadde fått en "exit mulighet" av oss; blir det for ille og alt er prøvd, kom hjem. Dette pågikk i mer eller mindre 2 måneder, og jeg var veldig usikker på om hun ville "stå løpet". Men jeg tenkte; dette er noe hun selv har ønsket, og jeg har støttet henne. Det er ikke jeg som har funnet på dette, trøstet jeg meg med. Når vi nå skriver 3 februar, må jeg si at ting har utviklet seg positivt, selv om det har vært familiebytte, noen uoverensstemmelser og mye kontakt med hjemlandet. Jeg har hele tiden sett på en slik mulighet for Hedda som en modningsprosess personlig for henne, i tillegg til selve opplevelsen, skoleutvekslingen og få oppleve å bo i et annet land, en annen kultur osv. Kanskje mange ikke er klare for å gjøre dette, men for meg var det selve poenget; "toget går nå", og ikke neste år eller året etter der igjen. Jeg opplever at hun har fått en super familie som hun bor hos, og som tar seg godt av henne og støtter henne. Det er viktig å vite, det skaper trygghet for oss her hjemme. Dette blir en opplevelse for livet, og som hun vil ta med seg videre i livet. Når vi var så langt unna, oppdaget hun at hun faktisk hadde noen kjekke foreldre likevel, som hun savnet og lovpriste :-) Det er en positiv erfaring for oss alle. Jeg har til tider undertrykt savnet av Hedda, fordi hun rett og slett var utilgjengelig, mobil,sms, e-mail, Skype ol ble bare utilstrekkelige reserveløsninger. Det var til tider tungt. Jeg har inntrykk av at skolen har gått rimelig greit, og at den har vært lettere enn i Norge. Mye foregår i skoleregi, og det har gitt Hedda mange venner og venninner dette året.Håper hun opprettholder kontakten ved hjemkomst. Til slutt vil jeg si dette er en uvurderlig mulighet for ungdommen, men en må ikke glemme at det er en SKOLEUTVEKSLING, og ikke en ferie og shopping-tur. Det vil bli vanskeligheter, oppturer og nedturer, men det er det jo om de bor hjemme også, men ute må de løse mye av det selv, og i det ligger det mye læring, utvikling og modning. Gode stipendmuligheter gjorde at dette ble en økonomisk overkommelig reise også. Bruk andre utvekslingselevers erfaringer og råd før du tar beslutning.

- Pappa.

Uken før Hedda skulle dra var fryktelig vanskelig. Jeg var på gråten hele tiden og jeg gråt også masse. Det at Hedda ikke hadde fått vertsfamilie og at det var endel usikkerhet rundt avreisetidspunktet gjorde det ennå verre. Så kom avreisedagen - det var helt forferdelig. Da greide jeg ikke å være voksen mamma lenger. Jeg var helt knust....og det var Hedda også. Jeg hadde en stor klump i magen og den skulle vise seg at kom til å være der noen dager!! Hedda hadde en veldig tøff reise og en tøff start og det førte til søvnløse netter og mange frustrasjoner hos meg også! Så begynte det å gå bedre for Hedda - og da gikk det bedre for meg også. Det kunne gå flere dager hvor jeg syns dette var ok. Jeg savnet henne hele tiden, men så lenge Hedda hadde det bra, hadde også jeg det bra. Vi har hatt mye kontakt på sms og facebook. Det har gjort dette lettere for meg. Jeg har snakket med henne på skype få ganger. Har snakket i telefonen. Jeg syns det er VELDIG kjekt å se henne og høre stemmen. Så begynte julen og nærme seg. Da ble savnet etter henne større. Jeg unngikk julesanger og alt som minnet om tradisjonell jul. Hedda hadde en svært tøff periode noen uker før jul. Da trodde jeg hun kom til å gi opp. Da var det også vanselig å være voksen. Jeg hadde veldig lyst til at hun skulle komme hjem, samtidig som jeg presset henne til å fortsette og stå løpet ut! Heldigvis gikk det bedre i julen. Hedda hadde det bra og da hadde jeg det bra. Jeg har aldri vært redd for Hedda mens hun har vært i USA. Jeg har hele tiden visst inni meg at hun aldri kom til å prøve seg på narkotika. Det som har bekymret meg er vel mer bilkjøring og at det kunne skje henne noe på det viset. De får jo lappen så tidlig at jeg tenker kjøreferdighetene ikke er de beste! Nå har vi begynt nedtellingen og jeg ser i hvert fall mye lysere på tilværelsen. Konklusjonen på dette blir kort sagt: Som mamma deltar du på oppturer og nedturer som urvekslingstudenten har. Så hvordan året til syvende og sist blir avhenger av disse opp -og ned turer! Jeg gleder meg veldig til juni og pia mi kommer hjem!!

- Mamma.

Forberedelsene er helt jævlig, men reisen er verst. Jeg forstod ikke realiteten ved det før to uker gjenstod. Da gikk det opp for meg det mentale jeg måtte forberede meg på, og startet tankene om hva jeg skulle finne på når hun ikke var der lengre. To uker med sorg, bokstavelig talt, stod igjen før den endelige reisen. Alle minner om alt det morsomme og fantastiske vi hadde gjort sammen ble glemt i denne tiden, all fokus var rett mot "helvetestiden" som ville vare i ett år. Forberedelsene er én ting, men selveste avskjeden er ubeskrivelig. Hedda er ikke død, hun er ikke borte for alltid. Men den følelsen av å slippe hånden hennes og følge henne med blikket idet hun går gjennom tax-free til utland, er det verste jeg noengang har opplevd. Kan ikke huske noe helt klart fra den dagen, annet enn at jeg kysset henne for siste gang på ett år. Det var som å gå inn i en kortvarig hypnose hvor alle positive tanker forsvant. Det neste jeg husker klart var der jeg var kommet hjem igjen og kjente følelsen av dårlig samvittighet. Jeg tenkte at jeg skulle ha stoppet henne for lenge siden, nektet henne å reise. Jeg hadde støttet henne gjennom hele prosessen, men på dette tidspunktet hvor det slo inn at hun hadde reist, angret jeg noe forferdelig. Jeg har aldri vært sint på Hedda for at hun dro, bare irritert på meg selv for at jeg lot henne. Men i senere tid viser det seg at jeg gjorde rett i å støtte henne. For selv om livet ble snudd opp-ned og alt uten kjæresten rundt meg virket som et helvete, så går det greit til slutt.
Hypotesen om at savnet går over og alt blir fryd og gammen igjen, er bare å forkaste. Jeg har fortsatt ikke kommet over at hun er borte, men prøver hele tiden å tenke positivt. Hun kommer hjem snart nå, det er gått over halvveis av perioden. For selv om savnet etter kjæresten er så stor at du ikke vil sove eller våkne uten henne, går dagene greit så lenge jeg har noe å gjøre på. Dette gjelder for Hedda også. Jeg vet at så snart hun er i aktivitet med venner, finner på noe sosialt, så glemmer hun oss hjemme. Det er det hele turen handler om, det er for hennes sin skyld. Jeg ønsker for all del ikke at Hedda i ettertid skal angre på at hun reiste, med tanke på alt hun tilsynelatende gikk glipp av hjemme. Men ett jævlig tungt år fra hverandre, blir et helt fantastisk år når hun kommer hjem igjen. Jeg går sisteåret på videregående, hvor jeg trenger utrolig mye tid til skolearbeid. Det er vel dét, som fra min synsvinkel kan tenkes som "positivt" ved at hun reiser; tid til skole.
Flere lurer vel på om det er mulig å være ett år fra hverandre, men fortsatt være kjærester. Selvfølgelig er ikke det noe problem, så lenge hun er verdt det. Kan ikke se for meg et liv uten Hedda, elsker henne mer for hver dag som går. Men ja, det er tøft. Ikke det å beholde forholdet, det er ikke noe problem. Men det å være fra hverandre, savnet og alt det der, tærer på. Jeg unner Hedda alt i verden. Så lenge hun har det bra, har jeg det bra. Det handler kort og godt om å, ganske enkelt, tenke positivt.

- Håkon, kjæreste.

Utvekslingsårets..

Dato: 03.jan.2011 | Tid: 23:58 |

Utvekslingsårets..

Beste minne var turen til the Sierra Nevada National Park med AFS-gjengen.
Vanskeligste valg var da jeg bestemte meg for å bytte vertsfamilie.
Største avgjørelse var å ikke avbryte utvekslingsåret.
Beste venninner er Brianna, Marissa og Maria. 
Opptur var den nye vertsfamilien min.
Nedtur var at jeg fant ut at de jeg trodde var de næreste vennene jeg hadde her, viste seg å være de verste backstabberne jeg kan tenke meg.
Viktigste personer har vært mamma, pappa og AFS-kontaktpersonen min.
Matrett er og forblir spaghetti laget på italiensk vis av et vennepar av familien.
Butikker må bli American Eagle, Express, Abercrombie og Tilly's.
Største forandring er at jeg har blitt mer forståelsesfull og reflektert.
Mest idiotiske spørsmål må være "are penguins your pets over there?". Men "YOU GUYS HAVE NEW YEARS!?" ligger også høyt på lista.
Største erfaring var å feire jul på amerikansk vis.
Beste opplevelse var Union Square i San Francisco.
Overraskelse er at jeg ikke har gått opp i vekt!
Største savn er norsk mat og volleyball.
Takknemlighet er de fantastiske venninnene jeg har hjemme som har støttet meg gjennom hele året.
Beste kjøp er SOLEKLART Iphone 4.
Mest betydningsfulle ord "I want you to know that I will always be here for you. And I'm not like everyone else." sagt av Maria.
Største håp er at de neste månedene flyr avgårde fordi jeg har det så bra, og at jeg er hjemme til alle jeg savner før jeg vet ordet av det.
Jeg-gleder-meg-til er Las Vegas i april, muligens roadtrip til LA med jentene, kanskje Santa Cruz til helga, og GRADUATION!
Nyttårsforsett er å ta en dag om gangen, å trene mer, å holde meg mer opptatt, og å se mer positivt på ting.

Det er nå nedtellingen begynner. Nå er det 5 måneder og 25 dager til jeg kommer hjem. Det går mot lysere tider, finere vær, nye opplevelser, flere erfaringer og mange ting å glede seg til. Dette MÅ bare bli bra :-D

20 ting jeg ville opplevd i USA om jeg kunne

Dato: 30.des.2010 | Tid: 04:29 |

1. Hollywood. http://janellehope.tumblr.com/post/2365651622.

2. Universal Studios.


3. Disneylandhttp://www.tumblr.com/dashboard.

4. Grand Canyon National Park, Arizona.


5. Manhattan, New York City. Har vært der før, men hvem kan vel få nok av NYC? http://beautyineverything.com/3917827700.


6. Downtown Los Angeles. http://jjaslene.tumblr.com/.


7. Hawaii. http://beachguurl.tumblr.com/page/3


8. Six Flags. http://thehipsterkids.tumblr.com/page/2.


9. Las Vegas. http://rhiannonceriserose.tumblr.com/


10. Harry Potter Theme Park, Florida.


11. Miami, Florida. http://taeloveeehr.tumblr.com/


12. Broadway, New York. http://-starsandboulevards-.tumblr.com/post/2390744683


13. Bahamas. http://jonnamarika.tumblr.com.


14. Sea World, Orlando.


15. Santa Monica Beach.

16. Santa Cruz,  http://www.flickr.com/photos/mike_king/4745079277/.


17. San Diego

18. Rodeo Drive, Beverly Hills.

19. Golden Gate Bridge, San Francisco.

20. Harpo Studios og være med på et show med Oprah Winfrey.


Hvilke ting ville du opplevd i USA om du kunne?

6 måneder til hjemreise!

Dato: 28.des.2010 | Tid: 01:20 |

Tenk på det. Tenk at det er hele fire måneder siden jeg satt på flyplassen og gråt mine modige tårer fordi jeg skulle dra fra alle jeg var glad i. Tenk at det er fire måneder siden jeg og Håkon lå med verdens største klump i magen på Gardermoen, den natta før jeg skulle dra. Jeg vet ikke helt om det har gått fort eller sakte. Alt jeg vet at fire måneder er ganske lenge, og jeg er stolt av å ha holdt ut såpass lenge også. For det er så lett å bare snu og dra hjem. Jeg tror og håper at tiden etter jul kommer til å fly avgårde. Da er den mørkeste tida over, jeg skal begynne med en aktivitet, det er mer å finne på, og jeg har en del planer. Forhåpentligvis LA-tur med Jenny, og så blir det Las Vegas i april.

Apropos det å dra hjem, så jeg at dere lurte på om jeg kunne skrive et innlegg om det å dra hjem fra utveksling før planlagt, så det kan jeg vel gjøre.

Når vet man om det er riktig å dra hjem?

Uansett hva du velger å gjøre kommer det ikke til å føles 100% riktig. Personlig synes jeg at hvis du føler du har prøvd alt du kan lenge nok uten å se forbedringer, hvis du ikke har noen glede av å være der lengre, og hvis det eneste som motiverer deg til å stå opp om morgenen er at du er en dag nærmere å komme hjem, DA tror jeg ikke utveksling er noe for deg.

Hvordan gjør man det?

Slik det helst skal gjøres: Først tar du kontakt med kontaktpersonen din i AFS og forteller det til han/henne. Så er det kontaktpersonen sitt ansvar å formidle det til AFS lokalt, som formidler det til AFS i landet, som så formidler det til AFS Norge. Så setter de i gang med prosessen med å få deg hjem. Dette kan ta lang tid, spesielt hvis det ikke er noe som haster. Det kan lett ta opp til tre uker.

Hva innebærer det av konsekvenser?

Den største og sureste konsekvensen er vel helt klart at du mister stipendet. Hadde jeg dratt hjem nå, hadde stipendet jeg fikk på 51000 kr blitt omgjort til lån, noe som hadde vært VELDIG kjipt. Det er mye penger altså. En annen konsekvens er at det ikke er sikkert skolen din lar deg begynne rett på 2. semester av 2.året ditt i Norge. Noen skoler tillater det, men ikke alle. Dette innebærer da at du må gå et halvt år uten å gå på skole, og at du må gå om hele 2.året hjemme. Enda en konsekvens er at kanskje vil du angre etter bare en liten stund, og da er det tungt å gå rundt og irritere seg over at man ikke greide å holde ut det antall måneder som var igjen.

Hva synes jeg om folk som drar hjem?

Jeg synes ikke det er noe skam i det å dra hjem. Absolutt ikke! Jeg synes det er et stort valg å ta, og de som velger å dra hjem er sterke fordi de greide å ta et såpass vanskelig valg fordi det var til sitt eget beste.

Har jeg vært inne på tanken om å dra hjem selv? Hva har stoppet meg?

For å være helt ærlig så har jeg faktisk det. Det som har stoppet meg er at jeg VET med meg selv at jeg hadde kommet til å angret når jeg satt hjemme og blomstret på Atlanten VGS etter å ha kommet hjem. Jeg hadde også kommet til å fått ekstremt dårlig samvittighet med tanke på at foreldrene mine hadde vært nødt til å betale 51000kr ekstra. Ikke det at vi ikke kan ta oss råd til det, foreldrene mine sier at jeg ikke skal tenke på pengene, og at de vil at jeg skal komme hjem for at det blir for ille. Men likevel, jeg tenker på det, og det er MYE penger foreldrene mine måtte betalt fordi jeg ikke greide å holde ut 6 fattige måneder til i USA! Den største grunnen er vel det at jeg er redd for å angre, og at jeg egentlig ikke har noen god grunn til å dra hjem. Det vil være mange oppturer og nedturer, og nedturene kan være helt jævlige. Det gjelder å pushe seg selv til å holde ut, du må bare ha det innstilt i hodet ditt, at dette skal jeg klare.

Ingen tvil om at den dagen jeg kommer hjem kommer til å bli den beste dagen i mitt liv så langt, da.

Then you stand

Dato: 16.des.2010 | Tid: 02:24 |

You feel like a candle in a hurricane
Just like a picture with a broken frame
Alone and helpless, like you've lost your fight
But you'll be alright, you'll be alright

Life's like a novel with the end ripped out
The edge of a canyon with only one way down
Take what you're given before it's gone
And start holdin' on, keep holdin' on

'Cause when push comes to shove
You taste what you're made of
You might bend till you break
'Cause it's all you can take

On your knees you look up
Decide you've had enough
You get mad, you get strong
Wipe your hands, shake it off
Then you stand.


Utsikten fra soveromsvinduet mitt i morges.

I wanna go home for Christmas

Dato: 08.des.2010 | Tid: 08:46 |

Careful what you say, this time of year tends to weaken me

And have a little decency in that, and let me cry in peace

But there's a place where I erase the challenges I've been through, where I know every corner, every street name all by heart

And so it is a part of my courageous plan to leave, with a broken heart tucked away under my sleeve

I wanna go home for Christmas, let me go home this year. I wanna go home for Christmas, let me go home this year.

I'll pack my bags and leave before the sun rises tomorrow, 'cause we act more like strangers for each day that I am here.

But I have people close to me, who never will desert me, who remind me frequently what I was like as a child

And so it is a part of my courageous plan to leave, with a broken heart tucked away under my sleeve

I wanna go home for Christmas, let me go home this year



I wanna go home for Christmas, let me go home this year.

Bilder Weheartit.

Ja, vi er kjærester

Dato: 28.nov.2010 | Tid: 09:46 |

Jeg savner at du henter meg og kjører meg til skolen om morgenen, selv om du alltid er kjempesur fordi jeg er litt forsinket hver dag.
Jeg savner å ringe deg rundt kl. 23.30 på en ukedag for å spørre om du kan kjøre meg ned til 7 Eleven så jeg kan kjøpe meg kokosbolle.
Jeg savner å gå på byen hånd i hånd med deg, og være stolt av at du er kjæresten min.
Jeg savner å sitte på tribunen med foreldrene dine og se deg spille fotball på KFK-banen.
Jeg savner å bli med deg på KBK-kamp på den betingelsen at vi drar på Onkel og kjøper kaffe latte først.
Jeg savner at du kjører meg til stappebua i friminuttene bare fordi jeg har lyst på stappe.
Jeg savner å lage middag til du kommer hjem fra trening, og at du kommer og holder rundt meg og kysser meg på nakken og sier "her lukter det godt!".
Jeg savner å kjøre ned på Bunnpris på fredagskveldene for å kjøpe noe vi har lyst på der og da.
Jeg savner å dra hjem sammen med deg fra jobb, siden vi nesten alltid slutter samtidig.
Jeg savner å ligge i armkroken din og se på X Factor mens vi spiser mixgodteri.
Jeg savner å gå kveldsturer med deg i solnedgangen i Karihola.
Jeg savner å svinge nedom Mix for å kjøpe sjokoladehøner til deg fordi jeg vet du liker det så godt.
Jeg savner å plutselig komme på at jeg vil dra et sted med deg, for så å planlegge spontantur til feks. London.
Jeg savner å flyte utover sjøen på flytemadrass med deg i syden.
Jeg savner å løpe nedover Oxford Street i pøsende regn for å grebbe tak i nærmeste taxi med deg.
Jeg savner å våkne opp om morgenen i armene dine, akkurat slik jeg sovna.
Jeg savner å høre deg si at du elsker meg mer enn jeg noen gang kommer til å forstå.
Jeg savner at du pjusker meg til jeg sovner hver kveld.
Jeg savner at du tar lydopptak av meg mens du vekker meg, fordi jeg alltid er gretten og kjempesint.
Jeg savner å høre deg si "ååh, så fin du er!" når jeg kommer inn døra di.
Jeg savner å kunne se deg i øynene hver dag og tenke "jeg er verdens heldigste jeg".

For det er jeg.


Bilde tatt 28/11/2008. Nøyaktig 2 år siden.

Thanksgiving

Dato: 26.nov.2010 | Tid: 03:12 |

Thanksgiving er en tid for å være takknemlig for alt du har og alt du setter pris på, både store og små, viktige og uviktige ting. Jeg er takknemlig for..

At jeg og alle jeg er glad i er friske.
At familien jeg bor hos er helt fantastisk.
At det er så mange som bryr seg om meg.
At jeg har alt jeg kunne ønske meg og mer til.
At jeg har fått muligheten til å dra på utveksling.
At jeg har fått et så utrolig godt forhold til Brianna.
At jeg har to fantastiske familier hjemme i Norge.
At jeg har de beste venninnene jeg kan tenke meg.
At jeg har blitt ganske mye bedre i engelsk allerede.
At jeg har en mamma og en pappa som støtter meg uansett hva.
At jeg har en kjæreste jeg elsker høyere enn himmelen og dypere enn havet.
At jeg har fått muligheten til å møte alle de herlige menneskene jeg har møtt her. 
At jeg har en gjeng med lesere som er utrolig flink til å oppmuntre meg når jeg trenger det mest.

Jeg kunne skrevet en liste lengre enn..ja. Det er så mye jeg er så takknemlig for, som jeg ikke hadde klart meg uten.



Hva er du takknemlig for?

The bare naked face of life

Dato: 15.nov.2010 | Tid: 01:02 |

When life hits hard like a stabbing knife
You fight yourself through pain and strife
Remember this, forever and longer -
What doesn't kill you only makes you stronger

Pride is not the way to go
Stay down to earth and time will show
Let your head down, then elapse
'Cause in the end we all collapse

Now that I think about it

Dato: 09.nov.2010 | Tid: 08:10 |

I dag gikk det opp noe for meg. Jeg har begynt å snakke til meg selv på engelsk. Jeg tenker på engelsk også, teller på engelsk og slikt. Dere spør om jeg drømmer på engelsk, men det vet jeg ikke, for jeg husker aldri hva jeg drømmer. For tiden lever jeg i min egen lille boble, jeg føler meg helt fjern og merkelig. Vet ikke hva som foregår, men jeg er helt på jordet. Og det verste er at jeg er klar over at jeg er det, haha. Har vel bare hatt så mye å tenke på i det siste at jeg har stengt ut hele omverdenen og klatret inn i bobla mi. Det er så mye som går rundt i hodet på meg hele tiden at jeg ikke har kontroll på verken det ene eller det andre. Begynte å snakke norsk til Brianna i bilen i dag liksom.

Ellers har jeg merket at jeg har fått mye dårligere klesstil, haha. Her bruker jeg klær jeg aldri kunne funnet på å bruke hjemme i Norge liksom. Hjemme TAKLET jeg ikke å ha på meg topper som ikke gikk halvveis ned rumpa/over rumpa, fordi jeg syntes det var ekkelt. Greide heller ikke bruke bukser som stoppet på trusekanten. Her bruker jeg stort sett bare dongeribukser, hjemme brukte jeg nesten bare jeanstights og slikt. Blir godt å komme hjem til europeisk fashion igjen.

Noe annet jeg har registrert, er at det norske ordforrådet mitt har blitt latterlig dårlig. Jeg må liksom sette meg ned og tenke, av og til sitter jeg lenge og leter og grever etter det riktige ordet å formulere meg med. I går skrev jeg på post til Alina at jeg hadde hatt "en hard dag", altså "a hard day". Og til Håkon sa jeg "jeg kan ikke gjøre det rett nå", altså "right now". Blir til at jeg oversetter direkte, så høres det helt sprengt ut. Lover ikke bra for norsken på 3.året, men det er vel verdt det!

Life isn't worth living unless you're willing to take some big chances and go for broke.

Dato: 05.nov.2010 | Tid: 07:39 |



And in the end, it's not the years in your life that counts, it's the life in your years.

Together forever, never apart. Maybe in distance, but never in heart.

Dato: 28.okt.2010 | Tid: 05:54 |

HERREGUD som jeg savner verdens fineste jentegjeng. Jeg savner å sitte på Brasseriet på hverdagskveldene og drikke kakao med krem og snakke om alt som faller oss inn. Jeg savner å ringe dem og spørre "finne på noe i kveld?". Jeg savner å lage taco med jentene hjemme hos Tonje. Jeg savner å se fjeset til Sissel når hun leser tankene mine uten at jeg har sagt et ord, for så å le seg halvt ihjel. Jeg savner de gode klemmene til Emma. Jeg savner å høre den søte latteren til Ingrid, mens hun ler og rister på hodet av alle de usaklige utsagnene hun mener jeg kommer med. Jeg savner å alltid komme forsent sammen med Sissel, og å høre Ingrid som sier "nå skal jeg slutte å komme presist på kafè lengre, jeg sitter her alltid alene som en ensom idiot fordi dere alltid er forsinka!". Jeg savner å se smilet til Franciska mens hun prøver å etterligne måten jeg snakker på, og avslutter med "nei, faen altså, får det aldri til like bra som deg likevel jeg". Jeg savner å bestille ekstra potet + brød med urtesaus med Alina på Brasseriet, fordi vi aldri blir mett av selve middagen.. Jeg savner å høre Emma si "NEI, HERREGUD HEDDA, DU KAN IKKE GJØRE DET!!!", og så se henne riste på hodet etter jeg bestemt sier "joda, det kan jeg" og gjør det. Jeg savner å få meldinger fra Kristin hvor det står "lyst på kaffe latte du?". Jeg savner å sitte på restaurant og le av kelnere som går på veggene, som sier "ja ketchop?" når jeg spør etter eddik, og å høre jentene småflire hver gang jeg blir forbanna fordi de glemmer at jeg ikke skal ha isbiter i drikken min. Jeg savner å se jentenes skuffa fjes etter jeg og Sissel har fått i oppdrag å kjøpe med smågodt til jentekvelder, fordi vi alltid bare kjøper sure ting som de andre ikke hæler. Jeg savner å se det sløve trynet til Kristin når jeg og Sissel har sittet og brettet ut livshistoria vår til henne, og får høre "hm? k'u sa du no?". Jeg savner å dra på volleyballturneringer og sove på rom med jentene, og høre på at de blir fly forbanna fordi jeg og Sissel alltid ligger og småflirer til langt på natt.

Jeg har verdens mest fantastiske venninner, og jeg tenker på dem og savner dem helt ekstremt hver bidige dag.

I LOVE YOU.

Et fint minne.

Dato: 20.okt.2010 | Tid: 00:11 |

Det var en sommerkveld i juni 2008, jeg var 14 år. Jeg hadde på meg mørkeblå dongeritights fra Bikbok, og den hvite toppen jeg alltid brukte. Jeg gikk hjem til deg, det var den første gangen jeg var på besøk. Familien din hadde invitert meg på middag, det var spagetti husker jeg, og foreldrene dine hadde et vennepar på besøk. Må ikke glemme å nevne at det var den beste spagettien jeg noen gang har spist. Jeg husker jeg syntes familien din var så koselig. Mora di var det søteste mennesket jeg hadde møtt, og faren din fikk meg til å le konstant. Huset ditt var også veldig pent og koselig innredet. Etter middagen viste du meg vei opp til rommet ditt. Du hadde tent lys over hele rommet, det stod skåler med jordbær og is, sjokoladekake med kokosstrø, små skåler med vingummi og to store flasker med brus på skrivepulten din. Hvem skulle tro du kjente meg så godt? Du hadde leid en skummel film, slik jeg hadde bedt deg om. Jeg sa det var fordi jeg likte skumle filmer, men sannheten var at jeg kunne late som jeg ble redd og ha en unnskyldning til å holde deg i hånda. Vi la oss under dyna i senga di. Begges hender var klamme, og vi var begge skjelvne i stemmen. Vi lå begge og lata som vi fulgte med filmen, men begges hoder var fullstappet med så mye sommerfugler og nyforelskelse at det ikke var plass for å få med seg innholdet i filmen. Du åpnet arma di og jeg gled inn i armkroken din, jeg kjente hjertet mitt banke fortere enn noen gang, og en følelse av lykke fylte kroppen min. Etter en liten stund, snur jeg meg rundt og ser deg inn i de nydelige blå øynene dine. Du smilte forsiktig til meg, og strekte deg mot meg og kysset meg for første gang. Jeg var så glad, jeg følte meg som verdens heldigste. Noen timer, kyss og søte ord senere, var det tid for at jeg skulle dra hjem. Du fulgte meg ned, ga meg en klem og sa at jeg var veldig fin. Så snart døra klappet igjen bak meg, og jeg hadde gått 4 skritt, tikket det en melding inn på mobilen min. "Jeg savner deg allerede" stod det.

Om det å ha et avstandsforhold til kjæresten

Dato: 11.okt.2010 | Tid: 02:30 |

Før jeg dro til USA, var jeg helt sikker på at jeg ikke ville gjøre det slutt med Håkon. Personlig ser jeg ikke noen grunn til det. Vi elsker jo hverandre, og vi hadde jo funnet tilbake til hverandre når jeg kom hjem uansett. Hva er da vitsen med ett års pause, når man heller kan ha en støttende kjæreste man kan fortelle alt til, og søke råd og trøst til i løpet av året? Når utvekslingsstudenter sier de vil ha pause fordi de vil ha frihet og løsere tøyler, da elsker de ikke kjæresten sin nok, tenker jeg. For om man gjør det slutt med kjæresten fordi man vil ha frihet, er det så man kan fly rundt med andre gutter/jenter uten å få dårlig samvittighet for det. Det er stygt å si det, men det er jo faktisk sant! Det var derfor jeg ikke engang vurderte det. Jeg har virkelig ikke behov for noe mer frihet enn jeg har nå.

Det å ha et avstandsforhold er noe av det tøffeste jeg har opplevd. Jeg har ikke sett Håkon på over 2 måneder, annet enn på Skype. Kan ikke beskrive hvor mye jeg savner han. Så langt har jeg ikke opplevd noen problemer med å ha et avstandsforhold, ser ikke noen negative sider ved det, og jeg vet jeg ikke hadde savnet han noe mindre om vi hadde hatt pause. Jeg føler at Håkon opplever dette året sammen med meg, siden jeg forteller han alt (og det er mye jeg ikke nevner her på bloggen, altså). Han er den jeg går til når jeg vil ha noens synspunkt på hvilket valg jeg bør ta, når jeg trenger trøst, hvis jeg trenger råd osv. Det er flere ganger jeg har ligget og skreket på kveldene, så har jeg ringt Håkon, og han har ikke nølt med å komme på Skype så jeg kunne få snakke med han, selv om det var midt på natta i Norge. Etterpå sovner jeg alltid med et smil om munnen.

Mange sier at man ikke skal ha så mye kontakt med de hjemme når man er på utveksling, fordi det forsterker hjemlengselen. Det synes ikke jeg stemmer i det hele tatt. Jeg synes det hjelper på hjemlengselen å snakke med Håkon. Vi snakker sammen nesten hver dag, det er så godt! Om det så bare er en liten melding som sier "god natt, vennen, jeg elsker deg!" før jeg sovner på kvelden. Personlig synes jeg man skal holde seg oppdatert i den andre parten sin hverdag, og man skal vite hvordan den andre personen har det. Det som er det aller viktigste i et avstandsforhold er tillit, man må kunne stole på kjæresten sin. Jeg vet helt sikkert at jeg kan stole på Håkon, og han vet at det er gjensidig, derfor har ikke det vært noe problem for oss.

Jeg angrer ikke et sekund på at vi valgte å ikke ha pause, og Håkon forteller meg hele tiden hvor glad han er for at vi fortsatt er kjærester også. Er det ekte kjærlighet, holder man sammen i tykt og tynt. Av og til innser jeg hvor heldig jeg egentlig er. Det skal sies at man lærer å sette pris på kjæresten sin når man sitter alene på den andre siden av jorda.

You're close enough to see that you're on the other side of the world to me.

Sugarland - Stuck Like Glue

Dato: 06.okt.2010 | Tid: 02:22 |

Av en eller annen grunn gjør denne sangen meg så glad at jeg begynner å grine, så derfor vil jeg dedikere den til verdens fineste kjæreste som er hjemme i Norge og venter på meg! Han er min bedre halvdel. I love you, always and forever.

Absolutely no one that knows me better
No one that could make me feel so good
How did we stay so long together?
When everybody, everybody said we never would
And just when I, I start to think they're right
That love has died..

There you go making my heart beat again
Heart beat again, heart beat again
There you go making me feel like a kid
Won't you do it and do it one time?
There you go pulling me right back in
Right back in, right back in
And i know I'm never letting this go

I'm stuck on you, woah woah
Stuck like glue
You and me, baby, we're stuck like glue
Woah woah, stuck like glue
You and me, baby we're stuck like glue

Some days I don't feel like trying
Some days you know I wanna just give up
When it doesn't matter who's right
Fight about it all night, had enough
You give me that look;
"I'm sorry baby, let's make up"
You do that thing that makes me laugh
And just like that..

There you go making my heart beat again
Heart beat again, heart beat again
There you go making me feel like a kid
Won't you do it and do it one time?
There you go pulling me right back in
Right back in, right back in
And i know I'm never letting this go

I'm stuck on you.

Barcelona 2010.

<3

Litt om hva amerikanerne synes om oss nordmenn

Dato: 05.okt.2010 | Tid: 04:43 |

Noe jeg synes er artig, er hvordan de amerikanske venninnene mine ser på folkene i hjembyen min. I helga viste jeg dem bilder av de jentene i Kristiansund folk generelt synes er veldig pene, og de guttene folk flest synes er fine, og de var helt sjokkert. "Synes dere virkelig at blondt hår er pent!?", "Hvorfor bleker så mange håret sitt helt hvitt?", "Tuperer alle håret sitt sånn?", "Synes dere det er fint å være så brun?", "Hvorfor har guttene blondt hår?". De synes de som er naturlig pene med mørkt hår og minst mulig sminke er penest. Så noen av jentene jeg viste dem falt i smak! I tillegg synes de vi kler oss som vi skal på Winter Formal hver gang vi er ute på fest, og det er jo faktisk sant. Her kler folk seg casual på fest, mens hjemme pynter vi oss faktisk helt ekstremt! Her går de aldri med kjoler og pumps på fest til kompisen liksom.. Så jeg savner litt å stæsje meg skikkelig opp.

Ellers er jeg sjokkert over hvor lite baksnakking det er her. Det er så GODT, herregud. Her går folk heller rett opp i trynet på hverandre og sier hva de mener, i stedet for å sitte og slenge dritt til venninnene sine. Noen som har innsett at det ikke er til noen nytte! Altså, om noen av venninnene mine misliker ei jente her, sier de kanskje "she's a fu***** slut" til oss i gjengen, men det er ikke sånn at de går dypt inn på alt de hater ved henne, alt som er stygt på henne, kommenterer anonymt på bloggene/myspacene til hverandre og slikt.

Ser forresten at dere synes venninnene mine er veldig pene, og jeg er helt enig. Alle de nærmeste vennene mine her er helt utrolig pene! Jeg forteller dem hele tiden alt det fine dere kommenterer om dem her på bloggen, og de blir så glad. Dere er så søte! Jeg er så glad for at jeg valgte å komme hit. I skrivende stund angrer jeg ikke et sekund! Men jeg har jo de stundene hvor jeg gjør det også.. Heldigvis blir de bare færre og færre. Alle har høstferie i Kristiansund nå, JEG VIL HA HØSTFERIE OGSÅÅÅ... Men nå har jo vi Thanksgiving coming up i slutten av november, da.

Har jeg noen lesere som har blitt inspirert til å dra på utveksling eller?


Litt om nyfamilien!

Dato: 30.sep.2010 | Tid: 06:44 |

Halloen.

Nå som alt er fikset med AFS, kan jeg vel fortelle dere hvor jeg skal flytte. Jeg skal IKKE flytte inn hos Shari, slik som dere påstod, jeg skal flytte inn hos Brianna. Familien hennes er veldig lik Shari sin familie. Jeg har en lillesøster (7 år), en lillebror (14 år), en mor (Judi) og en far (Bernie). Jeg gleder meg veldig til å flytte inn hos dem. Får mitt eget rom, en svær dobbelseng, eget klesskap, TV på rommet og alt! De har to store basseng i hagen, huset er veldig stort, og så har de en knallsøt liten hund. De bor i Heartland Ranch, området hvor alle de beste venninnene mine bor i, og gata minner litt om Wisteria Lane (gata i Frustrerte Fruer).

AFS har nå fortalt meg at de er godkjent som vertsfamilie, nå gjenstår bare intervjuene med alle familiemedlemmene, og en kriminalsjekk (if that is a word). Av en eller annen grunn tar det to uker, så jeg må bo her helt til da. Synes det er litt awkward, dere kan vel tenke dere... Å bo i et hus hvor familien vet at du prøver å komme deg ut liksom.

I kveld skal jeg til Shari, Judi og Bernie kommer på besøk hos henne (de er bestevenner med foreldrene til Shari), så skal vi snakke litt sammen osv. Har møtt dem før, de er veldig koselige, og Bernie er genial, haha. Nå må jeg løpe fordi Theresa venter i bilen! Skriver mer om grunnen til byttet i morgen. Skal overnatte hos Shari i natt.

Visste dere at..

Dato: 09.sep.2010 | Tid: 07:18 |
- Jeg horer nesten daglig at jeg ligner paa Tiger Wood's wife (er helt uenig).
- Horer ogsaa hele tiden at jeg er prikk lik Rachel Leigh Cook.
- Amerikanere tror vi snakker engelsk i Norge.
- Amerikanere tror ogsaa at vi gaar med tykke boblejakker hver dag hele aaret rundt for aa ikke fryse ihjel/for aa vere beskyttet mot isbjorner.
- Ei tysk venninne av meg (som er paa utveksling i USA) ble spurt om hun kjente Hitler.
- Den eneste dagen jeg er skikkelig motivert til aa staa opp er onsdager, for da har vi pannekaker til frokost. I dag spiste jeg 6 pannekaker med puddersukker til frokost, haha.
- At jeg naa bare kan unnskylde meg med: "Oh, I'm so sorry, I'm a foreign exchange student, I didn't know that".
- Jeg er nominert til Homecoming Queen, og det er jo SUPERT ettersom jeg befinner meg i fjellene med AFS den kvelden Homecomingdansen er.
- I gaar hadde jeg vert her i noyaktig 1 maaned.
- En av setningene jeg horer oftest fra jentene er "oh my god, hedda, you're crazy!"
- Dagens hoydepunkt er lunch med jentene. Jeg elsker dem, de er fantastiske!
- Ukene her gaar SYKT mye fortere unna enn de gjorde hjemme i Norge.
- Noe av det jeg savner mest for tiden er norsk springvann, knekkebrod, gomp og hockeypulver.
- Hver morgen skrur jeg radioen paa max volum og synger hoyt med Theresa mens vi kjorer i 120 km/h bortover landeveiene til skolen fordi vi alltid er sent ute.
- Jeg faar mye komplimenter for oynene mine og huden min her.
- Av og til kan fine kommentarer fra dere snu en daarlig dag om til en bra dag!
- Jeg angrer ikke paa at jeg ikke begynte paa volleyball her. Jeg elsker aa bare slappe av i huset etter skolen.


For dere som ikke henger med i svingene

Dato: 07.aug.2010 | Tid: 14:23 |
Bare en liten oppklaring for dere som ikke henger helt med i svingene: NEI, jeg har ikke familie likevel. Det ble ikke til at jeg skulle bo hos dem, årsakene til det trenger vel ikke nevnes her.

I dag var det en gutt fra California som adda meg på Facebook. Han var fra nabobyen til den jeg egentlig skulle bo i, var interessert i PC og fotografering, han var like gammel som meg, de var spansktalende (og jeg hadde skrevet på søknaden min at det var greit om familien snakket spansk). Så jeg tenkte "WOHO, min kommende vertsbror!". Så sendte jeg han en post og spurte hvorfor han la meg til. Fikk som svar at han bare samlet flest mulig "worldwide venner", og at de ikke skulle være vertsfamilie eller noe.. Well, well. I dag fikk jeg dessuten vite at det er kun SEKS stykker som ikke har fått vertsfamilie enda, og jeg er en av de.

Ellers har jeg det sinnssykt travelt for tiden. Fyker rundt hele tiden. I går startet dagen med kafé med kjæresten, tur med bikkja, så restaurant med jentene. Var veldig koselig alt sammen, da.



Enkelte er fotogene og kameravant.


Andre derimot..


Så dro vi og plaget Ingrid i uniformen sin på Ica Maxi, fordi hun hater det.




Angående headeren dere klager sånn på (!), jada, jeg vet den er usedvanlig lite kreativ, men vet ikke om jeg orker å ha trynet mitt stemplet over hele headeren på utvekslingsbloggen min. Om noen har tid og lyst kan dere bare sende headerforslag til hedda.123@hotmail.com. Den bør inneholde noe med at jeg er i USA, et stort bilde av noe som er typisk amerikansk (gjerne noe sånt som headeren min er nå, bare litt mer kreativt). NOEN bilder av meg er OK da..

Nå skal jeg ut på tur med bikkja, på senteret for å finne meg noen nye pumps, og sååå skal jentene samles hos Tonje. Vi blir vel omtrent 20 stykker.

Til slutt må jeg bare si tusen takk til Anita som hjalp meg å viderekoble bloggen min. Hun har vært til veldig stor hjelp. Besøk bloggen hennes på www.sukk.blogg.no. 

Hedda i California

17, Kristiansund

Jeg reiser på utveksling til California skoleåret 2010/2011 med AFS.

Kontakt meg på hedda.123@hotmail.com hvis du lurer på noe.

Hjemreise:


bloglovin







hits