Secrets

Dato: 23.jun.2011 | Tid: 20:22 |

Noe av det fineste vi har, som ingen kan ta fra oss, er hemmelighetene våre. Enten det er et skjult crush vi har på noen, en alvorlig kriminell handling du har begått, noe ei venninne har fortalt deg, eller kanskje bare tankene du har om deg selv og andre ting. Jeg har mange hemmeligheter som bare jeg og ingen andre vet om, og det er så herlig å tenke på. Jeg føler meg også allid veldig beæret når ei venninne, eller hvem som helst, forteller meg en dyp hemmelighet jeg ikke kan fortelle til noen. 

Nå vil jeg høre en av dine hemmeligheter, både fordi jeg er nysgjerrig, og fordi det kan være godt for dere å få det ut. Dere kan selvfølgelig kommentere anonymt!

Inspirert av lissis.blogg.no.

416 kommentarer

Kristine

23.jun.2011 kl.20:26

j

marianne - (soon) LIVING IN USA

23.jun.2011 kl.20:27

Tror faktisk ikke jeg har noen spesielle hemmeligheter, beklager.. :p

smileeeeee

23.jun.2011 kl.20:30

Kan du vær så snill lage sminkevideo, du sminker deg SÅ fint!

anonym 1

23.jun.2011 kl.20:32

det hender jeg gråter meg i søvn, av alle mulige grunner. ofte helt unødvendige grunner, men stort sett fordi jeg alltid føler meg som en nr.2... kanskje ikke så stor hemmelighet, men det er allikevel en hemmelighet fordi ingen vet om det. jeg føler meg ALLTID udugelig og venneløs.

Det følte bare godt å fortelle det til noen :)

23.jun.2011 kl.20:36

Jeg er ikke feit. Men jeg er heller ikke tynn. Jeg spiller håndball og er derfor ganske bre i skuldrene. Jeg føler kroppen min ødelegger for gutteforhold - for de er keen på meg via face. Når de ikke ser kroppen min - bare ansiktet. For jeg har et pent ansikt. Jeg burde gjøre noe med det, men jeg klarer ikke, og det irriterer meg.

23.jun.2011 kl.20:42

Min bestevenn har anorexia.. det er vel ikke verdens dypeste hemmelighet, men hun er jo bare 15 år gammel..

egentlig så er jo det å ha anorexia en hemmelighet i seg selv.. er jævlig vanskelig for meg å se henne bli sykere og sykere for hver dag. rett og slett helt forjævlig

23.jun.2011 kl.20:48

den største hemligheten jeg har, og som bare jeg vet om, er at jeg har blitt mobbet, siden slutten av 6. klasse har jeg fått høre stygge ting om meg selv. Jeg er en ganske normal jente, ikke SYLtynn, men helt normal. Jeg har mange venner, som sier de bryr seg. Men når det kommer til stykket og jeg spørr om jeg kan snakke med de om noe viktig fordi jeg er lei meg, har de aldri tid. Ingen har tid til meg. Jeg føler meg så forlatt og fremdeles, nå som jeg begynner i 10., blir jeg mobbet. Jeg har én bestevenninne, hun er alltid der, men hun bor 6 timer unna, og da er det ikke alltid like lett..

Jeg er ødelagt innvenndig og gråter mye, hver dag. Jeg skjønner ikke hva jeg har gjort for og fortjene dette, jeg har ikke gjort mobberen noe som helst. Og jeg skulle så gjerne hatt svar på hvorfor jeg blir mobbet, men det får jeg aldri.

Denne hemligheten har jeg båret på så lenge uten og fortelle det til noen. Og det var utrolig godt og kunne skrive det ned her, helt anonymt!

Bloggen din er fantastisk Hedda, du er virkelig et godt forbilde for meg, og jeg leser bloggen din hver dag! Håper du fortsetter og blogge, du er så flink.

23.jun.2011 kl.20:48

jeg var utro mot kjæresten min. han vet om det, men ingen andre gjør..

anonym

23.jun.2011 kl.20:55

Jeg har et hemmelig forhold til x'n til bestevenninna mi. Hu vet alt om meg, bortsett fra det.. What to do? Man styrer ikke følelsene da. De var sammen i 2 år. Ble slutt for 6 mnd siden. fan.

23.jun.2011 kl.20:58

I wear a mask

23.jun.2011 kl.21:01

Jeg og bestevenninna mi har kjent hverandre siden vi startet i barnehagen sammen, noe som vil si snart 13 år. Vi har alltid vært nære, og alltid funnet på mye sammen. Men i det siste har hun sluttet å snakke med meg, og er alltid med andre. Jeg føler at det kanskje er min feil, men samtidig så skjønner jeg ikke hva jeg kan ha gjort.

Det skremmer meg utrolig mye, for vi begynner begge på vgs til høsten og da begynner vi på forskjellige skoler. Jeg er utrolig redd for at vi skal skli fra hverandre, og at hun får mange nye venner og at jeg ikke får noen. Hun har veldig lett for å få nye venner, mens jeg har veldig vanskelig for det... Men som sagt så skremmer det meg utrolig mye, for jeg vil ikke miste henne.

Jeg har prøvd å si det til hun, men da ble hun sur og ville ikke snakke med meg. Vi har aldri ordnet opp i den krangelen, vi gikk på en måte bare videre fra det. Men samtidig så tror jeg at hun er sur for at jeg tok det opp.

Jeg føler meg utrolig alene, og har liksom ingen å snakke med lengre.. og jeg hater det å se på facebook og twitter at hun har vært ute med mange andre venner av oss og at hun ikke har fortalt meg det engang før jeg ser bildene fra det.

Den følelsen man får når man vet at man mister sin bestevenn må være det værste som fins, det føles ut som om jeg har mistet en del av meg, og jeg aner ikke hvordan jeg skal få den delen tilbake når hun nesten ikke gidder å snakke med meg ... :-( jeg vet ikke hva jeg skal gjøre

Charlotte Johansen

23.jun.2011 kl.21:05

Genialt innlegg! Har dessverre ingen hemmelighet, men jeg vil bare si at dette var genialt Hedda. Er nok mange som har et behov for å skrive noe hemmelig, vite at noen leser det, men ikke vet hvem det er. Veldig veldig bra. Velkommen hjem til Norge forresten :))

23.jun.2011 kl.21:11

Jeg har mange hemmeligheter som jeg ikke har fortalt til noen. En av de er at jeg har vært forelsket i samme gutt helt siden sjuende, og nå er jeg ferdig med tiende. Jeg klarer liksom aldri å komme meg over han. For kommer jeg meg over han, og slutter å tenke på han, kommer følelsene tilbake når jeg møter han igjen. Og det siste halv året har jeg droppet bursdager eller store fester, bare for å ikke møte på han. Jeg sier alltid at jeg ikke vil, men innerst inne har jeg utrolig lyst! Det er bare så utrolig vanskelig å møte på han, for han gir meg blikk hverken jeg eller venninna mi kan tyde. Og det gjør meg gal!!!

Vet jeg burde gjøre noe med det, men det er bare så utrolig vanskelig...

23.jun.2011 kl.21:19

Jeg stjeler ting. Alt fra bikinier, singletter, sminke, tyggiser, iskaffe. Alt jeg vil ha, som ikke har alarm, og som jeg har mulighet til å ta.. Ser fortsatt ikke på meg selv som en tyv?

23.jun.2011 kl.21:23

Jeg har mye hår, blant annet på ryggen, det får meg til å føle meg som en mann - og jeg har utviklet komplekser for ryggen min og gruer meg til å gå i bikini.

23.jun.2011 kl.21:23

Eksen min var utro mot meg. Det ødelegger alt med kjæresten som jeg har nå, og jeg hater det. Han er perfekt. Verdens beste gutt. Men jeg klarer ikke å stole på han 100%.

23.jun.2011 kl.21:29

jeg kan begynne å gråte helt plutselig når jeg ser meg i speilet eller ser på et program som handler om folk som har vært tynne, men på to ar har blitt veldig overvektige. jeg tenker at det like godt kan være meg om noen år.

jeg er 14 snart 15 år, og pådro meg en fotballskade i et kne for to snart tre år tilbake. jeg fikk et avrevet korsbånd og rift i menisken. jeg har opperert to ganger allerede og frykter for at det blir flere ganger.

av den grunn har jeg måttet slutte på fotball og har gått til fysioterapaut i to år nå. jeg er kjempe redd for at jeg skal ende opp som overvektig, selv om jeg ikke akkurat kan karakteriseres som det nå, er jeg virkelig redd for å bli det. så noen ganger slutter jeg å spise før jeg er helt mett, eller så kan det hende at jeg unngår å spise noen ganger. har kommet litt over det, men det er noe jeg ofte tenker over..

har ikke en spiseforstyrrelse, er bare ei jente som er redd for å bli overvektig. jeg tør ikke å si til noen av jeg spiser litt lite av og til, så tenkte jeg kunne skrive det her :)

..

23.jun.2011 kl.21:33

Anonym 1 lenger oppe sa det for meg.... akkurat som at jeg skulle sagt det selv!

23.jun.2011 kl.21:34

æ e sykt førelska i en gutt, og han e/va det liksom det tilbake også. Vi e ilag på skolen, sende meldinger osv. Og kose oss ilag. Men med en gang, besteveninna mi kjem, og tar over hele showet, så går han rett til ho. Spesielt no som ho har blitt singel. Da slutta han å være med mæ, slutta å snakke med mæ og slutta å tekste med mæ. Å sånn går det av og på, helt sia jul har det vært sånn. Og ingen veit kor mye æ like han, bortsett fra han. Føle at han bare leke med følelsan mine, nåkka som flere folk sikkert e enig med mæ i at ikke e så veldig gøy.

vill bare at han skal like mæ å..

pleie å ønske mæ vær gang, æ legg mæ før og sove, at han å æ skal bli kjæresta, å så ligg æ å dagdrømme om han, til æ sovne....

23.jun.2011 kl.21:34

det er utrolig godt/fint å kunne skrive noe som man ikke tør, og skrive det anonymt. det er utrolig bra at du gjør det, mange som sikkert har bruk for å fortelle ting, å bare få det ut :)

elsker bloggen din forresten!! den er sinnsykt bra :D

23.jun.2011 kl.21:36

Jeg var bestevenn med en gutt i åtte år, men alt ble ødelagt høsten 2010 av masse dritt! Jeg var forelska i han hele tiden også..som da var åtte år! Vi delte alt liksom, og jeg kommer meg enda ikke over han! Jeg starter i 9.klasse til høsten igjen og sliter veldig, jeg er sinnsykt redd for at jeg ikke skal komme meg over han, bli forelsket på nytt, få mann og barn! Jeg er sinnsykt redd, han har ødelagt meg helt, sagt noe av det styggeste jeg og veninnene mine og jeg har hørt til meg.. gitt meg falske forhåpninger,løyet til meg face2face..men likevel er jeg dødsforelska i han? Er det noe galt med meg? Vi snakket ikke sammen på et halvt år, men nå plutselig snakker han til meg igjen! - jeg blir så frustrert og jeg er så redd Hedda! Herregud, jeg må være gal.. det eneste jeg tenker på er han, jeg gråter hver kveld, er frustrert,sint og lei meg! Men han er en skikkelig go'gutt som alle blir kjempefort glad i, han er ikke bare ute etter kropp og utseende..men likevel så er han sånn som han var, selv om han bare gjør det mot meg..men nå driver han å flørter med meg igjen, alt er bare kjempefrustrerendes! Han er god venn med bestevenninnene mine og når dem skyper med han, snakker med han i telefonen så vil jeg ikke være med, men likevel så vil jeg..på en måte! Han spørr jo etter meg også..så det gjør det ikke akkurat enklere..! Jeg sliter noe helt j* + at barndomsveninna mi havnet i feil miljø i Oslo, startet å røyke,snuse og drikke og ble knocked up pga fylla..og hun er ikke fylt 14 år engang..jaja! Livet er urettferdig..

Linn

23.jun.2011 kl.21:37

Jeg har en spiseforstyrrelse men ingen vet det.

23.jun.2011 kl.21:40

Jeg syntes ikke jeg selv er dritfeit, men jeg syntes ikke jeg er tynn heller. kunne godt ha gått ned noen kilo. Jeg sier til andre at jeg syntes jeg er stygg og feit osv, men egt syntes jeg selv at jeg har et ganske så pent ansikt. Jeg har egt ingen bestevenner, men mange ''venner'', men det er ikke sånne venner jeg finner på noe med i fritiden, så jeg sitter for det meste hjemme alene.. :( jeg vil så gjerne ha venner som liker meg for den jeg er, jeg er 12 (snart 13), har du noen tips til å finne sånne venner?

23.jun.2011 kl.21:44

Det er mange ganger, eller egentlig hver dag at jeg gråter før jeg skal legge meg fordi atte jeg føler ikke at jeg er bra nok for noen... og spesielt ikke for den gutten jeg liker.

eller at jeg føler at det ikke er noen som liker meg...

Han gutten jeg liker, han er unik.. han er en gutt jeg aldri kommer til å få ... Han er populær og henger med alle de "Kule" folkene.. Han spiller fotball.. Han er blond, muskulert og det jeg ville kalt perfekt..

Også har vi han i klassen som jeg tror at jeg har såret..., men tørr ikke å spørre....

TIL DEG SOM SKREV OVER OM BESTEVENNINNEN DIN!

23.jun.2011 kl.21:47

Jeg ville bare si til deg over som skrev om bestevenninnen din, håper virkelig at du ser dette. Jeg har opplevd AKKURAT det samme. Er ett år eldre enn deg, og ting begynte å skli ut når vi begynte på ungdomsskolen. Vet nøyaktig hvordan du har det. Og det er forferdelig vondt å ikke kunne gjøre noe med det, fordi venninnen din ikke vil høre.

Syns faktisk det er sykt å se at en annen har hatt det helt likt. Med bildene på facebook, når hun ikke vil snakke om det, at hun har det lettere for å få venner, at dere har kjent hverandre så lenge, og at du selv ikke skjønner hva du har gjort.

Sannsynligheten er, du har ikke gjort en eneste ting. Folk vokser fra hverandre (desverre), finner seg nye venner (desverre), og glemmer de gamle (desverre). Sånn er det bare! Er så ufattelig lite å gjøre med det, når du føler at en ikke vil/interesserer seg så mye for å være vennen din.

Jeg håper virkelig alt går bra, for jeg vet nøyaktig, og da mener jeg nøyaktig!! Hvor alene du føler deg, og hvor vondt det gjør. Men jeg har et par råd til deg: hvis hun oppfører seg slik, så er hun ikke verdt å være venner med. Det er den harde sannheten, og det tok meg flere år å innse det, fordi jeg var og fortsatt er ufattelig glad i henne. Så mye at det gjør vondt å tenke på at hun ikke føler det samme om meg. Det skjærer virkelig langt inn i sjelen.

Men vet du hva? Det kommer til å bli bedre! Ikke gru deg til å begynne på VGS. Jeg lover deg, at hvis du er åpen for det, og ikke lukker deg, så kommer du til å få mange nye venner. Heldigvis for meg hadde jeg da, og har nå jeg et par andre bestevenner, selv om det ikke er det samme. Men ikke la det hindre deg til å skape nye vennskap og få nye relasjoner!

Du aner ikke hvor mye empati jeg har for deg akkurat nå, virkelig. Selv om jeg ikke kjenner deg eller aner hvem du er. Skulle ønske jeg visste at noen andre var i lik situasjon som meg, når jeg var det. Da hadde jeg sluppet å følt meg så alene.

Lykke til! Håper virkelig du klarer deg! Klem <3

...

23.jun.2011 kl.21:47

Jeg er livredd for å miste pappa. Han er alkoholiker, og jeg er for flau til å fortelle det til noen. De nermeste vet det, men ingen andre - bare folk jeg stoler på. Jeg får ofte tårer i øynene av tanken på det, for han har blitt mye verre de siste årene. Jeg og lillebroren min pleier å være hos han hver sommer, og ellers i andre ferier også. Mamma og pappa er skilt, så vi er "alene" når vi er hos han. Jeg har passet på lillebroren min siden jeg var 6, da var han 4. Jeg har laget mat, jeg har vasket klær og hus. Pappa har alltid vært i stua og drukket. Før hadde han grenser på hvor mye han drakk, nå har han ingen. I fjord sommer fant jeg han sovende ute på trappa. Da jeg skulle vekke han, og hjelpe han inn, visste han ikke hvem jeg var og hvor han selv var. Han har blitt helt rar, og jeg kjenner han ikke igjen lenger, hvertfall ikke når han drikker. Når han er edru er han verdens snilleste, og han holder seg edru 6 mnd i året pga jobben sin. Men de mnd han er hjemme er han alltid full! Han har alltid fortalt meg at han kan bare dø - men det er i fylla vel og merke. Når jeg forteller det til han når han er edru, skjønner han ingenting. Det er ikke kult å høre at pappaen din vil bare dø, og at det ikke gjør noen ting om det skjer noe med han. Mamma har også alltid sakt at jeg må være forbredt på å finne han død når jeg kommer hjem, og at jeg ikke må bli sjokkert hvis det skjer. Det er virkelig ikke noe jeg vil høre, for jeg vil jo ha han her! Nå er jeg 17, og er istand til å ta vare på meg selv, samme med lillebroren min. Men det er ikke sånn barn skal vokse opp! Det er kanskje ikke noen hemmelighet å fortelle på samme linje som de andre som har kommentert, men det er godt å fortelle det til noen som er uteforstående.

23.jun.2011 kl.21:47

Jeg skriver sanger og planlegger i løpet av et års tid å kontakte plateselskaper. Jeg spiller gitar og synger, skriver og spiller hver eneste dag jeg er for meg selv. Jeg vil satse på en musikkarriere men tør ikke å si det høyt. Fallhøyden er stor. Men ja, det er det jeg tenker på hver dag som ingen vet.

;)

23.jun.2011 kl.21:48

bestekompisen min fortalte meg for litt siden at han er homofil. han har aldri fortalt det til noen, og han er nitten år gammel... Vi er begge to kristne og denne organisasjonen godtar ikke homofili, så han føler seg som et misfoster og føler han ikke kan fortelle det til NOEN. jeg fikk han til å fortelle det til foreldrene sine, og nå snakker de nesten ikke med han... han har det helt forferdelig, og jeg aner ikke hva jeg skal si. synes det er så sinnsykt urettferdig at han skal måtte ha det sånn, han er jo verdens beste gutt og burde elske seg selv.

Voldemort

23.jun.2011 kl.21:52

Jeg er usikker på megselv, viser meg gjerne som tøff face to face og på nettsteder, men inne i meg er jeg usikker på meg selv, ødelegger alle sjanser til ett forhold... grunnen til det er at jeg føler at jeg ikke fortjener at noen skal være glad i meg,bry seg om meg, og bruke tia si på meg. Og at jeg ikke er tynn...

Rart egentlig

23.jun.2011 kl.21:53

Bestefaren min er dødende av kreft. Jeg har enda ikke besøkt ham, selv om jeg vet at han snart kommer til å dø. Jeg kommer alltid med unnskyldninger for å slippe å være med. Jeg vet jeg kommer til å angre, men jeg greier ikke se han forandret, syk og tynn. Hater meg sev for det.

23.jun.2011 kl.21:53

jeg vet ikke hvor lenge jeg kan takle et avstandsforhold. Jeg har ikke sett kjæresten min på litt over tre uker, får ikke se han før i august da han kommer på besøk.. det er ikke så lett når han ikke er norsk eller bor i norge heller...:(

...

23.jun.2011 kl.21:57

"anonym 1" sin kommentar beskriver hva jeg føler helt perfekt!

realmendontrape

23.jun.2011 kl.21:59

Jeg har levd i et dypt mørke i hele fire år. Et mørke som ingen kan se utenpå. Et mørke bestående av en smerte som skjærer og river og sliter meg ihjel. En reddsel og frykt som sliter meg ut. Jeg har det så vondt, så utrolig vondt. Mørke tanker som får meg til å gjøre ting jeg egentlig, langtlangt innerst inne egentlig ikke vil. Jeg var 11 år, han vet jeg ikke alderen på. Overgrep, voldtekt kall det hva du vil, de ti minuttene har ødlagt 4 år av livet mitt, 1424 dager. Jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg, jeg er redd, frustrert og sint. Jeg sover gjenomsnittelig 2-3 timer hver natt, jeg klarer ikke sove, jeg er for redd. Hver gang noen gutter/menn på hans alder går forbi meg eller snakker til meg skjelver jeg nesten av redsel, minnene om de 10 minuttene har brent seg fast i meg, et minne jeg ikke vil huske, men som jeg ikke klarer og glemme. Alt må jeg skjule bak et smil hver dag, et falsk smil som alle tror på. Jeg vil være sterk, men misslykkes. Hver dag etter skolen går jeg ned på rommet mitt og sitter der og er redd, frykter hver lyd og skygge. Jeg er en stille, sjenert og venneløs person som ikke mange klarer å nå inn til, folk har prøvd å få kontakt så lenge, men gir opp. Jeg stoler ikke på noe eller noen, ingen. Jeg klarer ikke. De 10 minuttene har ødlagt meg helt, jeg er helt totalt knust. Han skulle bare visst hva han har gjort med meg, jeg har bare sett han engang etter hendelsen. Han var så.. normal, lot som at ingenting hadde skjedd. Jeg klarer ikke se noen fremtid, missforstå meg rett, jeg vil ikke dø, jeg vil bare ikke leve. Jeg føler meg så død innvendig. Jeg kutter meg for å få bevis på at jeg fortsatt er levende og et menneske av kjøtt og blod. For å overdøve de psykiske smertene. Hvergang får jeg en slags lykkerus gjennom meg, en frihet jeg ikke klarer å beskrive med ord. Karakterene mine har synket så mye, nå har jeg et snitt på 2.4. Det er nå de to siste årene det har vært verst. Jeg vet jeg ikke kommer til å klare å fullføre 10'ende klasse. Jeg er sliten og lei, av alt. absolutt alt. Jeg skulle ønske jeg kunne fått en pause, pause fra virkeligheten. Ikke dø, bare en pause. være borte. som tornerose, sove foralltid.

-Jente, 15.

g

23.jun.2011 kl.22:01

Kjærligheten kommer på de dårligste tidspunktene. Jeg holder endelig på med gutten jeg har hatt en liten crush på de siste månedene, og da passer det jo perfekt at jeg har flyttet hjem for sommeren. Er livredd for at avstanden på 4 timer skal drive oss vekk fra hverandre over sommeren - men jeg vil heller ikke spørre om besøk og alt det der, for jeg er redd for å virke påtrengende og slitsom.. er så spent og usikker på hvordan ting blir til høsten - om han venter, og at alt er like fint som det har vært i det siste.

zaro muhammad

23.jun.2011 kl.22:02

jeg er omskjert, og kjersten min veit ikke.. hun slor sikert snart op, for jeg ikke vil gjøre sex :( hva skal jeg jøre???

23.jun.2011 kl.22:04

jeg har en vennine som ikke er helt 100% til og stole på. Og for en stund siden fortalte hun meg at en annen vennine av meg som går i samme klasse er bifil. jeg vet liksom ikke om jeg skal tro på det eller ikke. også kan jeg ikke spørre hun heller, for da vet hun at den andre venninen min fortalte det til meg. det er veldig frustrerende, og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre.

fram til nå har jeg ignorert det, og det er det jeg tror jeg skal fortsette og gjøre.

som sagt er ikke den venninen som fortalte det til meg helt til og stole på, så jeg vet ikke hva jeg skal tro. det verste er at hun er en av de bestevennene mine, og jeg tør ikke si alt til henne engang.

men men, jeg har egentlig ingen jeg kan si alt til. jeg føler at jeg alltid kommer som nr.2. både hos vennene mine, hos foreldrene mine og besteforeldrene mine, hos alle egentlig. det er noe som jeg har lært meg og leve med, så er vel det jeg skal fortsette med framover i tid også.

herregud, nå høres jeg ut som om jeg synes kjempe synd på meg selv. og jeg gjør ikke det altså, det er mange som har det verre enn meg, både en del som har kommentert her og flere rundt om i verden.

23.jun.2011 kl.22:04

jeg hater når venner av meg sier de er tykk , stygg og ekkel . de vet ikke at jeg føler akkurat det samme !

anonym

23.jun.2011 kl.22:06

Jeg er 15, og jeg har aldri kysset en gutt.

(Tror aldri det kommer til å skje...)

23.jun.2011 kl.22:07

Til deg som har en far som alkoholiker!

Få hjelp av mora di eller noen du kjenner og få han inn på rehabiliteringsenter, det vil hjelpe. Dermed får du en far tilbake som er i stand til å ta vare på dere!

Er ikke en ekspert på område men det er bare et tips :)

Anonym

23.jun.2011 kl.22:07

kjersten min er omskjert, og tørr ikke si det til meg :(

23.jun.2011 kl.22:08

Jeg er forelsket i en person jeg veit jeg aldri kan få. Han er ett år eldre enn meg og bor i USA, og holder på å bli en kjendis sammen med brødrene sine. Her er greia; de ringer fans. Og hadde jeg gitt dem nummeret mitt, kunne jeg ha blitt ringt. Men jeg har angst for å gjøre det, fordi jeg er sikker på at jeg kommer til å legge på og gå i sjokk, og så angre dypt at jeg la på. Jeg er også livredd for å møte dem - i natt drømte jeg faktisk at jeg holdt på å møte dem, og at jeg var livredd. Ikke livredd som i veldig veldig nervøs, men livredd som når du har en ladd pistol siktende mot deg. Jeg skulle ønske jeg hadde mot nok til å i det minste sende inn nummeret, slik at de kanskje ringer meg, for å høre stemmen hans. Det er ingenting jeg vil mer enn å snakke med ham og treffe ham, men jeg er livredd.

anonym

23.jun.2011 kl.22:08

Kjæresten til søskenbarnet mitt går i samme klasse som meg... og jeg er forelsket i han.

anonym

23.jun.2011 kl.22:09

Jeg liker tre gutter :/

Andrine

23.jun.2011 kl.22:10

TIL DEG OVER!

Jeg hadde selv en kreftsyk bestefar, og var kjemperedd for å se han svak og lidende. Likevel tok jeg motet til meg og besøkte han som et 'siste gjensyn'. Det siste jeg sa til han før jeg gikk var at jeg var veldig glad i han, og jeg gikk det samme i respons. I løpet av uken etter døde han, og jeg sitter igjen med et veldig fint siste minne med bestefaren min.

Oppfordrer virkelig deg til å gjøre det samme! Ikke bare for din skyld, men også for hans :)

t

23.jun.2011 kl.22:11

jeg ble gravid i desember ifjor, men mistet den. selv om jeg kun snart 18 år,gjør det jævlig vondt. det var ikke abort eller noe sånt, men den klarte bare ikke å ta til seg næring og slikt... jeg gråter hver eneste dag, greier ikke se meg selv fordi jeg føler det er min egen feil, å se andre få barn og lignende er ubeskrivelig vondt. jeg vet ikke hvem jeg skal snakke med eller noen ting, føler det er ingen som kommer til å forstå meg hundre prosent likevel..

ingrid anette

23.jun.2011 kl.22:12

Hei på dere, bra engasjemang dette.

anonym

23.jun.2011 kl.22:15

Jeg sliter fælt med å føre samtaler med andre enn de aller nærmeste.

anonym

23.jun.2011 kl.22:22

jeg stjeler jeg også, men føler meg ikke som en tyv fordet. Det er ingen som vet om det, ingen. jeg gjør det, fordi jeg ikke vil bruke penger på det. jeg sier til meg selv st jeg MÅ stoppe, men det går ikke.. og jeg har aldri hatt kjæreste, eller aldri holdt på med noen. føler meg så dum. men jeg er så sjenert. og når alle henger seg opp i at jeg er sjenert, driver å spør om det er kjedelig og sånn, så blir jeg ikke noe mer utadvent, heller mer innadvent. for jeg har lav selvfølelse.

egentlig veldig deilig få gå det ut! takk for at du skrev dette innlegget, Hedda!

Anonymous

23.jun.2011 kl.22:23

Jeg føler meg alene hele tiden... Jeg har mange kjempe gode venner, tror vi er ca. 20 stykker i vennegjengen (jenter/gutter), men jeg har ingen bestevenner som jeg kan snakke med om alt. Jeg føler meg utrolig ensom hele tiden, og det gjør det ikke noe bedre å se de andre jentene i gjengen snakke å le med sine bestevenner som de kan fortelle alt til, se vennene mine gå rundt på byen uten meg.. føler de aldri vil finne på noe sammen med meg, og at de kanskje skjemmes over å bli sett sammen med meg. Når jeg er på fester ol. sammen med de, snakker nesten ingen med meg, jeg bare sitter der å hører på snakkingen og latteren deres. det er slettes ikke noen god følelse og føle seg alene hele tiden (og jeg føler med alle dere som føler det samme!), og jeg gråter meg selv til søvn hver kveld.. Det er rett og slett forferdelig, og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre..

23.jun.2011 kl.22:26

jeg klarer ikke å finne noen som liker meg, som en kjæreste.. jeg er nær desperat å bli elsket av en annen person, en av det andre kjønnet. jeg har aldri hatt en kjæreste og jeg fyller snart 16, jeg har kysset gutter men det har aldri gått lenger enn det. Jeg er redd for at jeg aldri kommer til å møte noen som kommer til å forelske seg i meg, eller som kommer til å elske meg for den jeg er. jeg er utrolig redd for å ende opp alene, at jeg kommer til å skuffe foreldrene mine over at de aldri får en svigersønn og lignende.. og mest av alt er jeg redd for skuffe meg selv, redd for følelsen av å aldri være god nok. verken for meg selv eller for andre.

hvorfor kan ikke gutter bare forelske seg i meg, sånn som de gjør i andre? overalt ser jeg lykkelige par, og jeg skulle bare ønske at det kunne være meg. Å føle meg elsket, bare en enste gang hadde vært nok. Jeg trenger den følelsen av at jeg kan være bra nok :-(

Anonym

23.jun.2011 kl.22:29

Jeg er forelsket i en gutt i klassen, jeg har vært det helt siden den første gangen jeg så han (1 år eller no) Jeg sender han hemmelige blikk bak ryggen hans, og i timene ser jeg mer på han enn på tavla.. Noen ganger ser han på meg å, og vi får blikkontakt, i det øyeblikket vi ser på hverandre føler jeg at han kanskje liker meg og, men det kan jo hende han synes jeg er rar og "creepy" som stirrer på han.. jeg vet ikke hva jeg skal gjøre med det, for jeg tørr ikke snakke med han : (

hei

23.jun.2011 kl.22:30

Jeg er dødsforelska i min beste venn, og det er forferdelig. Jeg vil ikke miste vennskapet, men jeg greier nesten ikke snakke med han uten at jeg får vondt inni meg fordi jeg liker han for mye. Hender at jeg gråter meg i søvn på grunn av det. Ganske jævlig egentlig.

Anonym

23.jun.2011 kl.22:33

Jeg føler at jeg gruer meg til noe hele tiden eller at det er noe jeg er bekymret for.Men vet ikke helt hva det er bortsett fra at jeg kjenner at jeg gruer meg til å gå i bikini, fordi jeg er så usikker på meg selv, jeg står forran speilet hver dag og prøver bikiniene mine og prøver å finne ut en måte å stå på for å se tynnere ut.. Når jeg er blandt folk viser jeg ikke at jeg er deprimert, lei meg og usikker på kroppen min, det er mer når jeg er alene at jeg tenker på det hele tiden.

En av mine veninnder har kjempefin kropp, og får oppmerksomhet av alle, spesielt gutter.. og jeg føler meg så dum når jeg er med henne, fordi jeg har så lyst å ha den kroppen selv.Hun får veldig mye oppmerksomhet fra gutter og jeg føler at guttene liker henne fordi hun er pern og har den perfekte kroppen, jeg føler jeg bare er tilstede at det indre ikke teler noen for noen gutter.

Selvom jeg ikke er overvektig klarer jeg ikke å godta den kroppen jeg har og det sliter på humøret hele tiden og jeg blir så trett og sliten av å tenke på det hele tiden! Jeg skulle ønske jeg bare kunne være fornøyd med meg selv. Det er så vanskelig!!

anonym

23.jun.2011 kl.22:34

Jeg kunne gjort alt for å være tynn. Jeg er 1.62 cirka og jeg veier 58 kilo (eller noe)

Noen ganger har jeg ønsket å få kreft for å bli slankere, andre ganger kan jeg bli glad om jeg er kvalm hvis jeg har spist lite, for kanskje jeg da er på vei til å få anorexia.

Nameless

23.jun.2011 kl.22:41

Du over her beskriver akkurat det jeg skulle til å skrive.. Jeg klarer heller ikke finne en gutt som liker meg og som vil ha meg for den jeg er. Jeg er 17 år, har aldri hatt kjæreste og har aldri kysset en gutt..! Jeg er livredd for å ende opp alene!!! Jeg ser lykkelige kjærestepar overalt og er sjalu helt ut til fingerspissene på de! Jeg vil så gjerne oppleve det, oppleve at noen liker deg for den du er og at jeg er bra nok for noen.

Det gjør det ikke så mye bedre at jeg ikke føler meg bra nok selv, jeg hater kroppen min og utseende mitt! Føler meg som hufsa hver dag, og at folk får brekninger når de ser på meg. Jeg er ikke tynn, men jeg er ikke tjukk heller (jeg kjenner de som er litt større enn meg) jeg har normal størrelse på kroppen, men jeg har en liten "kul" nederst på magen som vises HVER gang jeg har på høytlivsskjørt/bukser osv, og som stikker ut når jeg har på meg dongeribukser, og får slike valker på hele magen når jeg sitter (så går nesten ikke i bikini..) Føler meg ikke komfortabel i noen av klærne mine, og rett å slett HATER kroppen min... jeg prøver å gjøre noe med det, men får det bare ikke til :( Og føler at ingen noen gang kommer til å like meg pga kroppen min........:(

Ida

23.jun.2011 kl.22:49

Alle har mange hemmeligheter, så det er godt å få ut en i all fall. Min største hemmelighet er vell kanskje godt skjønt av en del på grunn av at jeg glipper i fylla, men ja. Jeg er 17 og er redd jeg kommer til å ende opp med avhengighet til alkohol eller røyk/snus.

Jeg føler meg bare hel når jeg er drita. Bare god når jeg røyker eller snuser.

Jeg sier at jeg elsker å ha det morro, og det er derfor jeg drikker så mye, men i bunn og grunn er det bare det at det er bare det som funker.

Jeg går ikke rundt og kutter meg, og er konstant emo eller noe, men føler bare at jeg ikke er hel. Ikke noe kjærlighetsting. Jeg vet bare ikke hvem jeg er ennå, og jeg vet ikke hva jeg vil. Ofc har jeg som alle andre sånn "hat kroppen" og "vil bli like god som andre" eller bli lakt merke til, men det er irrelevant for den vonde klumpen som bare får bort med alkohol, nikotin eller veldig veldig mye koffein.

Jeg er ikke avhengig, er ikke desperat etter det. Kan overleve med denne klumpen og den vonde følelsen, men er jo godt å få fri noen ganger - sant? Så jeg vet ikke. Satser på at det fikser seg

23.jun.2011 kl.22:50

Skulle ønske jeg kunne godta kroppen min.. Er på sjalu på alle venninnene mine som jeg mener har den perfekte kroppen, de har flat mage, store bryster osv.. og det er de jentene i gjengen som får oppmerksomhet hos guttene og, mens jeg sitter der alene fordi jeg er litt større enn de jentene, jeg har ikke så små bryster, men jag har større mage enn jentene, en liten valk eller to, og det hater jeg! Noen ganger skulle jeg ønske at noe dramatisk skjedde med meg, slik at jeg fikk oppmerksomheten bare én gang..Det sliter på meg, og har vurdert selvskading flere ganger! har heller ingen venner som jeg stoler nok på til å fortelle dette, så det ender ofte med gråt om kveldene : (

23.jun.2011 kl.22:50

Ble brukt, eller playa som man sier nå til dags, av en gutt jeg var helt craazy in love med i 2år. Visste om det hele veien, men ville ikke gi han opp - vil fortsatt ikke gi han opp..

Alone in the dark

23.jun.2011 kl.22:50

Jeg vil bare si til ANONYMOUS at jeg har det akkurat likt, og har hatt det sånn i årevis. Det har blitt verre i det siste, og går litt opp og ned til tider. Er så ille at jeg føler meg alene nå i sommerferien, hvor jeg skulle ha funnet på morsomme ting med vennene mine. I stedet er det en liten gjeng på 5 som gjør alt sammen og stenger oss andre ute. Det føles så vondt og dette første året på videregående har bare ødelagt alt. Ting var SÅ mye bedre på ungdomsskolen.

Jeg har utrolig mange hemmeligheter, og noen vet litt av det. Men bare de nærmeste vennene.

Jeg har en mamma som har hatt mange psykiske problemer, og hun har det fortsatt. Hun har aldri vært en "normal" mamma, hun orker ingenting, takler ikke å møte andre mennesker, og hun blir så utrolig fort stressa! I tillegg har hun prøvd å ta selvmord 3 ganger, og dette gjør utrolig vondt å tenke på.

En annen hemmelighet er at jeg er halvveis forelska i en gutt jeg vet jeg ikke kan få. For et år siden var vi på en klassetur og vi var alene i et telt og gjorde litt forskjellig. Jeg vet at han bare utnytta meg for å få det som han ville, men jeg ble med på leken fordi jeg hadde så lyst til å oppleve noe sånt. Og jeg angrer ikke, men jeg klarer heller ikke slutte å tenke på det. Hver gang jeg ser han kjenner jeg at hjertet hopper og slår ekstra fort. Er nok ikke helt forelska, men har en crush på han, kan man vel si. Jeg burde ikke like han, fordi han er bare ute etter sex fra jenter og klarer ikke holde seg til en. Men jeg har så lyst til at han skal velge meg som sin første jente, den som han skal være trofast mot.

Jeg gråter også veldig ofte, hver kveld i det siste, pga vennegreier og alt mulig som skjer i livet mitt. Kan også lett begynne å gråte på dagen hvis jeg tenker på det. Men nå som det er sommerferie skal jeg bare slappe av, ikke tenke på problemer og ikke tenke på vg2. Men det er vanskelig å la være :(

Synne

23.jun.2011 kl.22:50

Utroli flott innlegg Hedda! her kan folk lese gjennom, og kanskje er det ikke bare de som sliter med det samme! får oss til og føle at det er normalt å ha ting som man vil skjule for andre..og det er ok.

Jeg selv kan nok virke som en blid og fornøyd jente, og folk tror nok at jeg har all grunn til og være det også.. men der tar de feil. Jeg har en gjeng med jenter som jeg er så utroli glad i, og har det veldig gøy med.. men alikevel føler jeg at selv om jeg ser på de som det beste kommer alltid eg etter de andre.. er det noe, så går de tre til hverandre, ikke meg.. og det gjør vondt..

Og til høsten skal jeg flytte på hybel med hun ene, og det er egentli hun eg ser på som den beste.. men jeg er så utroli redd for at hun ikke skal like å bo med meg, og at jeg blir for kjedelig.. og at jeg på den måten også mister kontakten med de andre.. noe jeg virkeli ikke vill..

Flisa

23.jun.2011 kl.22:54

Jeg ser ut som ei uskyldig lita jente med bolleskinn (litt overdrevet) folk tror jeg er 15, jeg er 18.

- Men jeg røyker flis i tillegg til vanlig smugrøyking i det siste.

- Jeg stjeler (lavmælt) for å spare penger. Aldri blitt tatt, overdriver det aldri, må ha spart tusenvis av kroner likevel.

- Jeg var utro med kjæresten min på 18 måneder med eksen min som jeg ble sammen med 2 uker senere.. jeg følte ikke noe skyldfølelse, derfor føler jeg meg dritt over det. Over at jeg ikke følte noe.

I sommer skal jeg jobbe for å få råd til half sleeve dedikert til bestemoren min som har vært syk så lenge jeg kan huske snart,, det skal være telemark-rosemaling. Familien er helt imot kroppsfiksering, jeg har ikke fortalt dem det. Det var til og med moren min som fiksa jobben.

Etter høsten skal jeg bli samboer, det er rart, jeg føler meg ikke så voksen som det høres ut som. Fåtall vet om det.

Jeg ser på livet på den måten at jeg skal skape meg selv, få de erfaringene jeg tar til meg for å forbedre meg selv. Alt som bidrar til det ser jeg på veldig egoistisk.

Jeg føler meg litt halvkald i forhold til kjærlighet nå. Jo, jeg kjenner det. Men i og med at jeg har opplevd det samme med noen andre for ikke lenge siden så går det ikke like mye innover meg som andre parten..

Denne kommentaren føler jeg kommer til å skille seg litt ut, men når sant og hemmeligheter skal sies: Jeg er fortsatt litt høy.

23.jun.2011 kl.22:57

Over lang tid har jeg slitt med tanker, og ting som har skjedd de siste årene. Jeg har lagt på meg veldig masse pga en sykdom jeg har. Det har fått meg til å bli kronisk deprimert, og jeg får angst veldig fort. Jeg tørr ikke fortelle til typen min hva det er som plager meg, for det er så masse som foregår i hodet. Samtidig så hater jeg måten jeg behandler han på når jeg er nede. Når jeg er nede dytter jeg alle og alt langt unna meg. Og han fortjener kun det beste. Han har bare vært god mot meg siden første dag. Men jeg skulle så gjerne ønske at han visste hvorfor jeg oppfører meg slik, sånn at han ser grunnen og at jeg faktisk ikke mener å være sånn.

23.jun.2011 kl.22:58

Jeg skal begynne på vgs til høsten, og er så redd for at jeg ikke kommer til å trives. Ikke få noen venner. Det er en skremmende tanke, og samtidig blir jeg så trist inni meg. Jeg har aldri snakket om dette med noen, fordi jeg føler det er så pinlig. Besteveninna mi er veldig utadvent og kommer lett i snakk med folk, også blir hun veldig godt likt. Mens jeg er litt mer forsiktig og sjenert, jeg tør liksom ikke å være meg selv 100% rundt fremmede. Jeg begynner nesten å grine av tanken. tanken av å begynne i en ny klasse med bare nye fjes. Jeg føler meg redd og usikker.

Ann-Karin

23.jun.2011 kl.23:02

Jeg har utrolig dårlig selvtillit. Jeg er 16 år og veier masse. Jeg har aldri hatt en kjæreste og når noen er interessert tørr jeg ikke ta sjansen, men jeg avviser konsekvent. Fordi kroppen min er så stor og jeg lurer på hvordan reaksjonen deres kommer til å bli når de ser meg uten klær.

23.jun.2011 kl.23:03

Jeg mistet jomfrudommen min ved voldtekt. Av en "venn" ... Har enda ikke anmeldt det, 3 år senere, og vet ikke helt om jeg skal gjøre det heller...

chimara

23.jun.2011 kl.23:04

jeg har blitt kald, jeg er i et tvunget forhold, der følelsene døde hen for flere månder siden...

jeg vill ut, jeg vill være fri.... jeg vill gjøre hva jeg bestemmer... ikke han.

-gud, deilig å få det ut ;)

23.jun.2011 kl.23:06

Jeg og søskenbarnet mitt har vert bestevenner hele livet, helt til vi begynte på ungdomsskolen og det kom en ny i klassen hennes. Hun er 1år yngre og jenta som kom bare skillte oss fra hverandre. Jeg klarte meg og hadde selvsagt andre venner men håpet hver dag at vi skulle komme tilbake til hverandre, det gikk ikke. Vi har inget nært forhold lenger, det er vansklig å vite hva vi skal snakke om når vi møtes og alt blir på en måte så kleint. Ringer den nye besteveninna hennes mens jeg er på besøk, bare reiser hun og jeg blir nødt til å gå hjem.

Jeg har slitt mye med vennskap og det å ha en kjempe nær venn etter dette. Jeg har hatt flere bestevenner men ting har skjedd. I fjor møtte jeg ei når jeg begynte på ungdomsskolen. Vi fikk kontakten med en gang og alt var så bra. Jeg hadde endelig fått meg ei god og nær veninne igjen. I slutten av året hendte det ting som ikke burde hendt. Jeg hørte rykter om at hun hadde baksnakka meg og det gjorde meg usikker på henne. Ei veninne jeg hadde kjent i mange år ble felles veninne av oss. Nå er det di to som er bestevenner.... Vi sklei fra hverandre hun og jeg. På grunn av den tåplige tingen. Hun bytta meg ut, og veninna mi "stjal" fra meg besteveninna mi. Det er ikke den eneste veninna mi hun har "stjelt" fra meg.

Det gjør vondt å se de to sammen, å tenke at det der var faktisk veninna mi og det var meg hun skulle komme å besøke.... Jeg har ikke klart å finne en så god veninne igjen, men jeg har en kjæreste som vet hvordan jeg har det og hjelper meg, selv om dette er tydelig vanskelig for han å forstå... Det er vanskelig å miste så mange nære venner på så få år, jeg føler meg ofte veldig ensom. Selv om jeg møter nye veninner er det ikke det samme.

Jente

23.jun.2011 kl.23:10

Er utrolig usikker på meg selv. Hater personligheten min, det at jeg er så sjenert og rar. Sliter rett og slett med dårlig selvtillitt. Ikke på den måten at jeg er så misfornøyd med utsendet mitt, men det at jeg ikke har noe tro på meg selv, og at jeg er såppas usikker. Klarer ikke akseptere den jeg er. Gir meg veldig lett i diskusjoner, fordi jeg føler jeg har feil uansett, og mitt ord har ingen betydning. Tør ikke snakke i store forsamlinger, for jeg føler alt jeg sir blir dumt uansett. Føler meg også som en "god nr. 2", altså at jeg ikke er førstevalget til noen. Har sklidd fra mine beste venner etter vi begynte på VGS i forskjellige klasser, og føler det er min feil selv om jeg vet at det ikke er det. Er så jævlig stort press om å være perfekt. Føler ikke jeg klarer å være 100% meg selv lengre, spesielt ovenfor folk jeg ikke kjenner. Syns det er jævlig kjipt. Føler ikke jeg kommer meg noe videre i livet hvis jeg skal gå rundt å være usikker på meg selv. Har jo ingen gleder lengre. Det er jo egentlig ikke noe galt med meg. Jeg er jo ei snill, ærlig, humoristisk og glad jente og god venn. Det eneste som ødelegger for meg er bare selvbildet mitt, og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre med det. Lurer på hvordan det skal gå når jeg drar på utveksling til USA dette året.

livet

23.jun.2011 kl.23:12

jeg går til psykolog, jeg tar antidepressiva, jeg har anoreksia, jeg har lagt på meg 5 kg i vinter pga at mamma ble så lei seg når jeg var tynn, jeg hater kroppen min nå, føler meg feit, stygg, ekkel, lubben, som en dårligere utgave av megselv enn når jeg var tynn... jeg har BMI som tilsvarer en undervektig kropp, men klarer likevel ikke å godta kroppen min, vet at jeg ikke tilfører krpoppen det den trenger. føler meg for stor uansett, noe å pirke på, litt fett her, æsj, noe å ta i der, må slanke det bort, klarer ikke, gråter, legger planer, slutter å spise, får dårlig samvittighet for min mor, søvnproblemer, skam, kaste opp litt, dobbel skam. fortsette, hele tiden fokus på mat, ikke mat, kalorier, tanker, trening, jeg burde trent, jeg trener ikke nok, ikke noe sukker, null brød, potet, ris, pålegg, kun youghurt, to, nei kun en... smake på - spytte ut, dårlig samvittighet, over doskåla...

hilsen ei jente på 18 som så gjerne vil føle seg god nok

tjukkas

23.jun.2011 kl.23:13

Jeg er skikkelig feit, og har skikkelig dårlig selvbilde. Derfor tror jeg at jeg aldri kommer til å få meg type eller noe.

Jeg vil trene, og jeg liker og trene, men jeg gidder ikke å prøve. Jeg vet ikke helt hvorfor, men jeg tror ikke noen kommer til å bry seg uansett. Jeg har kun en venn, og hun er min bestevenn. Vi begynner på vgs til høsten, og dette bekymrer meg veldig.

Jeg klikker på meg selv fordi jeg er skikkelig teit, frekk, dum, stygg og jeg fucker alt opp. Jeg ser falske mennesker overalt, men kanskje det er jeg som er falsk? Vel, vel jeg har hvertfall hunden min.

Takk for meg, liksom. ------- Du er en flink blogger, Hedda! :) Heheeeee

Jeg er en freak.

23.jun.2011 kl.23:13

Å ha en alkoholiker av en far er ikke gøy..

Jeg har ikke lyst at han skal følge meg opp til alteret når den tid kommer.

Han gir ikke kjærlighet, men penger..

Nå som jeg minstejenta hans har vokst opp tar han mindre og mindre kontakt

Sikker fordi han har skjønt at jeg ikke er blind, at det påvirker meg

23.jun.2011 kl.23:15

Jeg var gravid som femtenåring - med eksen min... Jeg spontanaborterte. Ingen vet det, utenom han og meg. Jeg er livredd for at min nåværende kjæreste skal finne ut av det...

23.jun.2011 kl.23:16

Min far lever et hemmelig dobbeltliv, som han tror ingen vet om. Vell, jeg vet. Jeg har sett bildene, jeg har svart telefonen når de ringer, jeg vet hvor han egentlig reiser.

Flisa

23.jun.2011 kl.23:17

Røykinga hjelper på humøret.. Før jul kunne jeg være deppa og gråte over bagateller. Jeg har mer selvtillit og får ikke sammenbrudd sånn som før..

23.jun.2011 kl.23:18

Flott innlegg! Tror det kommer til å hjelpe mange når de leser igjennom kommentarene her.

Jeg, som alle andre har hemmeligheter og her er en av de:

Jeg hadde en kjæreste for ett par måneder tilbake. Vi hadde bare kjent hverandre 4 måneder før vi ble sammen, og i den tiden vi var sammen tror jeg faktisk jeg likte en annen gutt samtidig. Til tider ga denne andre gutten meg mer oppmerksomhet og mer sommerfugler i magen enn kjæresten min. Følte at jeg elsket kjæresten min 70 prosent og den andre gutten de resterende 30. Jeg føler meg nesten slem, men jeg kunne jo ikke styre følelsene mine. Herregud, håper aldri det skjer igjen, blir så sinnsykt forvirret av det.

Ah, deilig å få det ut :)

anonyml

23.jun.2011 kl.23:20

Jeg hater kroppen min! Helt serøst, når jeg ser meg selv i speilet, VIL jeg få anorexia slik at jeg kan ta av... jeg prøver å trene og spise sunt, men det går ikke så bra.. HATER at syltynne jævler aldri legger på seg, men de som faktisk har litt fett, legger på seg 10 kilo av å spise et kakestykke

9crimes

23.jun.2011 kl.23:23

Jeg ler bort alt som er vondt, trist og tøft. Alle kjenner meg som ei tøff, glad og selvsikker jente, så alle tar seg friheten til å rakke ned på meg om de trenger å føle seg bedre, fordi "jeg tåler det jo, jeg er jo så tøff og glad." Jeg har gått ned over 15kg på under to måneder og klarer ikke se megselv i speilet uten å føle et raseri av dimensjoner komme seilende inn. Fortsatt ler jeg, av megselv og alt annet vondt. Jeg er et levende kåseri som ingen tar seriøst :)

23.jun.2011 kl.23:26

Jeg tror jeg holder på å utvikle en spiseforstyrrelse. Hadde en uke der jeg nesten ikke spiste noe og trente masse og gikk ned 4 kg. Flere kommenterte at jeg hadde blitt tynnere, men jeg føler meg fortsatt feit og stygg. Målet mitt er å veie 40 kg, selv om jeg innerst inne vet at dette egentlig er helt sinnsykt. Får dårlig samvittighet hver gang jeg er mett og ikke får trent etterpå..

Anonym J

23.jun.2011 kl.23:33

I tredje klasse, lekte alle sammen familie, venninnene mine sier nå i dag at hver gang vi skulle velge familie, tok alltid samme gutten meg. Jeg likte han i fjerde, femte og sjette. Men i femte var han sammen med annen jente som jeg kjente. Venninnene mine sier i dag at han likte meg selv om han var sammen med henne, de slo opp litt i slutten av femte. I begynnelsen av syvende snakket jeg med gutten på Msn, Vi snakket og så sa han at han likte meg i sjette klasse, jeg sa at jeg også likte han. Da sa han ? Da skulle vi blitt sammen?. Jeg svarte ja, det skulle vi. Jeg var så glad, men vi ble ikke sammen.

Resten av syvende likte jeg han fortsatt, men så begynte vi på ungdomsskolen, da ble han sammen med en annen jente. De var sammen helt til vi begynte i niende. Jeg fikk så plass rett foran bestevenninnen min og ved siden av henne satt han. Jeg snur meg ofte og snakker med venninnen min, og da snakker han ofte med oss. Jeg ler av alle vitsene hans, og smiler til han, og innerst inne liker jeg han fortsatt han. Og langt inne håper jeg på at han fortsatt liker meg. Men han er en av de populære. Jeg går rundt og håper på at vi en dag skal bli sammen.

Jeg gråter også mange ganger før jeg legger meg. Fordi jeg ikke føler at jeg god nok, for noen. Jeg har aldri kysset noen. Men det er en gutt i klassen jeg liker litt også,( dette er en annen fyr, end han jeg fortalte om i stad), han flørter med meg og ta meg på puppene og rompa, noen ganger. Men når det kommer pene jenter, går han bare og driter i meg. Han gir meg ikke et kompliment en gang.

Selv er jeg ikke en av de feiteste, men jeg er ikke akkurat tynn heller. Jeg har former, og er veldig lav. Jeg føler at ingen kan like en sånn stygging som meg. Prøver og gå ned noen kilo, men det går ikke, jeg liker godt mat, og noen ganger kan jeg spiste meg litt for mett. Jeg tør ikke vise meg i bikini foran andre. For jeg har en venninne som er sylt tynn, hun går rundt og sier at hun er feit, jeg blir lei meg og tenker ?hva er jeg da? ?. Jeg blir sint og får bare lyst til å gå bort til henne og si ?hvis du er feit, hva er jeg da??.Den samme venninnen er veldig grei når vi er alene, men når det er mange populære, går hun bare fra meg. Hun er en person som er veldig flink til å få nye venner, mens jeg er veldig sjenert.

Foreldrene mine skilte seg også for ett år siden. Jeg er på gråten når jeg tenker på det, de var det perfekte paret i følge venninnene mine. For et halvt år siden kjørte faren min på en snøskuter, når han hadde drukket, han ble da tatt for fyllekjøring. Han mistet da lappen, men han får den tilbake om to år. Han har nå fått seg ny kjæreste og jeg er vledig glad i han.

Så alle har ikke et perfekt liv, de kan se perfekt ut men bak den masken kan det være en person som gråter og har det vondt. Så til alle dere der ute, andre har det også vondt, ikke alle er perfekte.

23.jun.2011 kl.23:33

Jeg hater kroppen min, blir lei meg når jeg spiser, men jeg er ikke tykk. Jeg tror kansje jeg er syk har følt meg dårlig lenge men tørr ikke å oppsøke lege fordi jeg er redd. Jeg har perioder der jeg er veldig deprimert og sitter i timervis på badet og gråter for alt. Jeg har drømmer som jeg vet ikke kommer til å gå i oppfyllelse og de tærer skikkelig på meg. Jeg ønsker av og til at noe dramatisk skal skje med meg så folk forstår at jeg ikke har det bra. Kunne virkelig ønske noen forstod, prøvde å snakke med en venn engang men hun tok meg ikke serriøst.

Alikevell er jeg den populære jenta som henger med det kule folkene og som alltid smiler og er glad..

Anonym

23.jun.2011 kl.23:34

Jeg tenkte alltid, ja.. kjærlighet ved første øyeblikk, det er sant osvosv. Men da det virkelig skjedde, visste jeg ikke hva jeg skulle gjøre. Han gikk forbi meg og vi begge så på hverandre med det blikket. Og vi flyttet ikke på blikkene våres før vi gikk forbi hverandre. Til og med vennen ved siden av han som prøvde å fortelle han noe klarte ikke å løfte fra ham blikket. Jeg fant ut hva han het og la han til facebook. Jeg tok liker på to av bildene av han men ingenting skjedde(liksom.. ikke noe samtale eller noe..). Og da jeg fortalte en av venninne mine, så sa hun at løpet er kjørt, fordi jeg ikke skulle lagt han til og ikke skulle likt noen av bildene, med det så mente hun at jeg var for desperat og at det var vanskelig nå å kunne få ham. Så jeg tok liker-ikke på bildene og slettet han fra facebook. Og nå har jeg det utrolig tungt...

Ingrid-Alice

23.jun.2011 kl.23:35

Jeg drømte om deg for 2 uker siden. Og vet du hva? Du stjal fra meg kjæresten min. Haha!

Det var min hemmelighet :)

23.jun.2011 kl.23:35

Min venn Cristina er en stalker og jeg vet ikke hvordan jeg skal hjelpe henne. Hun er ikke bare det, men en "crepper" og, derfor er det vanskelig å hjelpe henne å bli normal igjen og det er bare jeg som vet det.

23.jun.2011 kl.23:36

Gutter liker meg for kroppen. Jeg sier til alle mine venner at jeg ikke liker det, men det har seg slik at jeg elsker det!

eva

23.jun.2011 kl.23:38

Nameless, du sa det!

Jeg er 18 og klarer ikke å finne noen som liker meg. Av de få guttene jeg har blitt kjent med har alle sagt at jeg er "ansiktspen". Jeg hater det. Jeg vil ikke bare være ansiktspen, og når min bestevenn som er str. 32 sier at hun er tjukk klikker det for meg (som er str. 40.)

Jeg vil finne noen som liker meg bare fordi jeg er meg, ikke pga. jeansstr. min.

Neste gang noen sier "Det finnes noen for deg også, du må bare vente litt til" så kommer jeg til å slå og jeh kommer til å slå hardt.

Jeg er livredd for å ende opp alene og ser ingen fremtid hvor jeg ikke er alene.

23.jun.2011 kl.23:39

sliter masse med mat, vekt og kropp. tankene kverner rundt disse områdene.

23.jun.2011 kl.23:40

Jeg er redd for å aldri få meg kjæreste :(

anonym

23.jun.2011 kl.23:40

jeg ble misbrukt da jeg var 10 år av onkelen min. ingen vet det, bortsett fra han og meg.. dette er snart 6 år siden.

maria

23.jun.2011 kl.23:43

jeg synes selv at jeg har døds stygg kropp.. jeg prøver alltid å slanke meg og jeg trener ofte! men etter at jeg har begynt å gå ned i vekt og er godt i gang, begynner jeg å spise uten stopp. jeg spiser hele tiden usunne ting og føler meg som en 'failure' hver gang jeg spiser altfor mye. jeg klarer aldri å fullføre NOE, og det irriterer meg grønn. er vel kanskje ikke verdens største problem eller hemmelighet, men for meg er det verdens største, rett og slett.

Anonym nummer....?

23.jun.2011 kl.23:47

Jeg mistet nylig bestevennen min fordi jeg ble tvunget til å ta et valg mellom kjæreste og bestevenn. Bestevennen min har sagt mye dritt til meg og behandlet meg som søppel, likevel vil jeg ha han tilbake. Etter dette har jeg vært deprimert og jeg har lenge drevet med selvskading. Ingen vet at jeg tenker på selvskading hele tiden, til og med om natten drømmer jeg om det. Jeg ser ikke lenger mening med livet, eneste grunnen til at jeg fremdeles er her er fordi jeg ikke vil såre de som bryr seg og fordi jeg er for feig.

anonym

23.jun.2011 kl.23:56

jeg har ingen å snakke med. om de viktige tingene, som hva jeg føler, tenker og vil og slike ting. Jeg har mange gode venner, men jeg er liksom den i vennegjengen som bare er der. Derfor blir jeg sjelden invitert med på ting, og sitter mye hjemme alene. har noen søstre som jeg er gode venner med, men de er så gode venner så jeg blir glemt av de og.

i tillegg er jeg tidenes mest sjenerte person. Når jeg treffer nye mennesker så later jeg ofte som jeg er kul, utadvendt osv, men treffer jeg dem mer så blir jeg rød som et kirsebær hver gang noen ser på meg, snakker til meg, osv. det er fælt. blir ofte erter med at jeg er så sjenert og redd, og det gjør at jeg stenger meg inne i meg selv, og blir mer sjenert og innadvent.

Jeg aner ikke når jeg ble sånn, da jeg var mindre var jeg venner med alle, og elsket og være midtpunktet! plutselig ble jeg bare sånn... nå gråter jeg.

Camilla

23.jun.2011 kl.23:56

Jeg er sykelig opptatt av kroppen min... Kan gå flere dager før jeg spiser normalt.

anonymos

23.jun.2011 kl.23:56

jeg har en evldig dårlig cv sånsett gjort mye fælt før å nå får jeg svi for det :( jegble gjort utro mot, var med på utro, å nå er det slutt mellom dem og nå er vi på an igjen, er veldig utforutsigbart og føler meg aldri "vel" lenger.. :(

23.jun.2011 kl.23:58

Min venn Madeleine er veldig unormal, hun roper pære, ananas osv. på skolen og bussen, jeg blir flau av henne. Jeg vet ikke hav jeg skal gjør :(

S

23.jun.2011 kl.23:58

jeg gråter ofte om kveldene, helt stille slik at ingen hører meg, fordi jeg savner bestefaren min. Jeg klarer ikke si det til noen heller

23.jun.2011 kl.23:58

Jeg hater at jeg bare tenker på hvordan folk oppfatter meg og om hvordan jeg oppfatter meg selv. Jeg skulle ønske jeg ikke brydde meg i det hele tatt, men det er alt jeg tenker på. Jeg hater at jeg ikke føler meg spesiell, men bare en helt vanlig person. Jeg er også klar over hvor utrolig overfladisk det er, men det eneste jeg vil er å føle meg spesiell... og at andre oppfatter meg som spesiell og ikke har noen negative tanker om meg.

Hilsen overfladisk person #1...

ukjent

23.jun.2011 kl.23:58

Hedda, jeg har mange hemmeligheter. Noen verre enn andre. Det verste er at jeg ikke kan fortelle dem til noen, ikke min bestevenn engang.

Jeg er redd for livet. At det skal ta slutt. Tiden går så altfor fort. Jeg vil være ung for alltid. Fremtiden er min største frykt. Hva vil skje? Vil jeg være lykkelig? Jeg redd jeg ikke vil leve livet mitt fult ut. Redd jeg ikke vil ta store nok sjangser. Jeg vil oppleve mest mulig. Men det hele skremmer meg.

Jente 16

Miss alone

24.jun.2011 kl.00:00

Jeg har ikke en eneste venn, jeg bare går med folk for å ikke se ensom ut! Jeg mistet min aller beste venn i fjor. Jeg har kjent henne siden jeg var 2 år! I slutten av sommerferien i fjor, logget hun på face, og jeg skrev: "heiii<3333333333", men hun svarte ikke. Hun svarte alltid hei, med 10000000 hjerter bak, men så skrev hun heller at hun ikke ville være sammen med meg lenger. Jeg trodde først hun tulla, men det gjorde ikke. Hun sa at hun heller kommer til å gå sammen med noen andre på skolen, osv.

Etter dette gråter jeg nesten hver eneste kveld. Jeg pleide å være sammen med henne hver eneste dag! Vi shoppet, gikk turer, jogget sammen osv. Nå har jeg ingen! Jeg har ingen å gå til når jeg er lei meg, ingen å snakke med og ingen å fortelle hemmeligheter til! Jeg savner henne noe sykt, men jeg tør ikke snakke med henne lenger :(

24.jun.2011 kl.00:02

Jeg er livredd for at populariteten min synker. Jeg er ikke lenger den alle vil være med først. Det skremmer meg skikkelig!! Jeg lurer sånn på hva jeg har gjort galt! Er det fordi jeg er feit, kanskje jeg lukter vondt, skryter jeg for mye, er jeg for smart, er jeg frekk og sjefete?

I tillegg er jeg dødsforelsket i en gutt som mange ikke liker og synes er ekkel. Men jeg elsker han egentlig!

anonym

24.jun.2011 kl.00:07

Jeg er forelsket i læreren min, og har vært det i over 2 år. Han er 20 år, 5 måneder og 13 dager eldre enn meg, og jeg aner ikke hvordan jeg skal klare meg uten å se han hver dag når jeg begynner på videregående.

tlk

24.jun.2011 kl.00:12

Kan ikke kalle dette en hemmelighet, men dette er noe av det jeg skjuler i min hverdag som 18´åring... Nå som de fleste har tatt sommerferie, og er klare for badesessongen, blir jeg aldri klar. Ikke fordi jeg er super tykk elr noe sånt, men føler overhode ikke noe for å vise meg frem for folk i bikini når jeg har en kropp jeg ikke trives med. Samme gjelds når jeg skal ha sex med gutter, i grunn så hater jeg når han sier" fy faen, så bra kropp du har!" , men samtidig tenker jeg på at han faktisk mener det (forhåpentligvis) ..

j

24.jun.2011 kl.00:13

Min bestevenn blir mishandlet av faren sin! Jeg er den eneste som hun har fortalt det til! Og jeg vet ikke ha jeg skal gjøre...

anonym 444

24.jun.2011 kl.00:14

jeg har egentlig en ganske fin kropp, og mangen sier de kunne ønske de hadde kroppen min. men likevell så er ikke jeg fornøyd med meg selv, liker ikkk kroppen min. Noen ganger syns jeg at hoftene mine er for store eller at jeg er alt for feit, er omtrent 1.60 høy og veier 52kg. er det mye? vennene mine sier hele tiden til meg at jeg er tynn. men pågrunn av at jeg er veldig usikker på meg selv, gjør at jeg ikke er så åpen med andre gutter. er på en måte redd for at hvis jeg kliner med en, så kommer de til å syns andre er bedre eller lignende.

Prøver likevell og akseptere meg noen ganger, men likevell føler jeg meg lite verdt rundt gutter. Er en gutt jeg er litt betatt av, men alt hn bryr seg om er at jeg skal sende naken bilde til han. han har sagt at jeg har fin kropp, som alltids hjelper selvtilliten min. Men når han har spurt om jeg skal være med han, og det kommer til andre roting og klining, blir jeg alltid nevøs.. vetikke hva jeg skal gjøre?.. + at bestevenninen min er helt det motsatte.. og liker han gutten litt. Men føler han er akkurat lik med meg og henne, og noen ganger føler jeg han liker henne, og andre ganger føler jeg han liker meg.

var en kveld meg og han lå og holdt rundt hverandre hele tiden og var like før vi kysset, men siden det var heletiden folk i nærheten, skjedde det ikke. seinere spurte han meg og vi skulle rote. jeg var ganske usikker på det, så tilslutt ble det litt kleint. han var plutselig veldig overlegen mot meg, og snakket ikke med meg på rundt en månede. han stirret bare på meg på skole plassen. nå snakker vi igjen og han spørr meg heletiden om jeg kan sende han naken bilde. men det er alt han bryr seg om, ingenting annet. og i det siste han bestevenninen min som vet at jeg har vært betatt av han en stund begynt å snakke med han masse, er det å være en god venn? noen gang er jeg redd for at han liker henne..

dette gir ikke så veldig stor mening, men måtte få det ut må en eller annen måte :)

24.jun.2011 kl.00:15

Enig med tlk! Hater å gå i bikini :-(

Jeg liker vinteren jeg...

24.jun.2011 kl.00:16

-moren min har kreft og jeg gråter meg i søvn mange ganger på grunn av dette, hun ble diagnosert for nå nesten et år siden, men det føles fortsatt som om det nettopp har skjedd. de færreste av vennene mine spør meg om hvordan det går med henne, selv om jeg syntes det er trist og snakke om, er det nesten enda tristere at ingen spør, mine beste venner er jeg ikke sikker på om vet at hun kommer til å dø av kreft. jeg tror de er redde for å spørre.

-jeg har en venninne med spiseforstyrrelser, dette er noe jeg syntes er veldig trist og jeg føler meg hjelpesløs med henhold til å hjelpe henne.tross dette føler jeg meg selv altfor tjukk, jeg klarer ikke å slå fra meg tanken om at jeg burde være like tynn som venninnen min med spiseforstyrrelser. jeg vil være jenta med spiseforstyrrelser.

-jeg får ofte kommentarer om at jeg er pen og også oppmerksomhet fra gutter. alikevel klarer jeg ikke å ta til meg komplemangene, og føler at gutter bare gir meg oppmersomhet fordi de må.

-til tross for at jeg føler meg tjukk, har jeg alltid vært ganske fornøyd med mye av utseende mitt, men i min vennegjeng er det ikke tolerert, dette er virkelig trist.

kristin

24.jun.2011 kl.00:19

Jeg smiler hver dag og later som om alt er bra. Innerst inne har jeg aldri hatt det så jævlig. Jeg har lært å leve med dårlig selvtillitt og kjærlighetssorg. Det er blitt min vanlige hverdag, men jeg trives ikke i den kroppen jeg lever i nå. Jeg vil ut i verden og være lykkelig. Jeg vil være selvsikker og elske livet.

To do today:

1. Wake up

2. Survive

3. Go back to sleep

24.jun.2011 kl.00:20

hva gjør jeg om jeg føler at alt jeg har gjort så langt er waste of time? jeg burde valgt en annen linje på videregående, jeg burde prøvd å finne noe annet å være flink i, fordi det eneste jeg vil, det eneste jeg ønsker med livet mitt er helt umulig å oppfylle, og jeg klarer ikke å slippe taket. jeg ønsker det så inderlig, men annenhver uke innser jeg at jeg kommer til å måtte jobbe i kassa på rema, og jeg vil bare gråte.

gladfjes

24.jun.2011 kl.00:22

Jeg er veldig lykkelig for tiden :) av og til føles det som en hemmelighet i seg selv, vanskelig å vise dette hele tiden når andre har det vondt.

anonym

24.jun.2011 kl.00:24

Jeg drømmer ofte om at mine nærmeste dør, og de dør på akkurat samme måte i alle drømmene, i en bilulykke.. jeg tørr ikke snakke med noen om dette, men jeg er utrolig redd for at drømmene prøver å si meg noe..

24.jun.2011 kl.00:24

jeg ødelegger forholdet mitt til kjæresten, fordi jeg er sjalu på eks-kjæresten hans og føler meg ikke bra nok for han. Han vet det ikke, men jeg unngår og møte han og har fått et veldig anstrengt forhold til mat.

......

24.jun.2011 kl.00:24

Jeg holder på og utvikle en alvorlig spiseforstyrrelse. Eneste personen som har merket det er moren min, og det eneste hun gjør er å slenge ut kommentarer om at jeg spiser alt for lite o.s.v . Jeg reiser på konfeleir om 10 dager , men jeg skjønner ikke hvordan jeg skal klare det , uten at noen merker hvor lite jeg spiser.

Alle vennene mine ser på min familie som en " perfekt familie" som aldri krangler, men det er langt ifra sannheten. Faren min har et alkoholproblem og sitter oppe i stua og drikker seg dritings minst 2 ganger i uken. Det har holt på siden jeg gikk i barnehagen, og jeg går nå i 9 klasse (begynner i 10 etter sommeren). Jeg har mange ganger snakket med mamma om at jeg ikke orker dette mer og vil flytte vekk fra det, men det har aldri skjedd. Jeg tror rett og slett mamma er redd for og flytte fra mannen hun elsker,for hun tror hun kan fikse problemet hans , men seriøst ? til og med jeg innser at det tydeligvis er umulig.. Det er ikke en person som pappa jeg vil skal følge meg ned kirkegulvet, men det ser ikke ut som han noen gang kommer til og forandre seg.

Jeg føler alt i livet mitt raser samme,og jeg har ingen og snakke med. Jeg stoler ikke på noen andre enn meg selv.

24.jun.2011 kl.00:27

Jeg hadde type i litt over 1 år. Så ble det slutt, men ingen av oss klarer å kutte kontakten. Vi er med hverandre en del, og ingen av oss klarer å la være å kline osv! Jeg har kommet over han, men håper fortsatt på at det en dag skal bli oss to igjen. Selv om det garantert ikke skjer. Men når alle vennene mine å hans bare venter på at vi skal bli sammen igjen, får det meg til å ha det lille ekstra håpet der. Det gjør meg forvirra over å ikke vite hva han tenker eller føler. Han blir sur og skikkelig sjalu når han finner ut om andre gutter, men det kan jo bare være fordi han vil ha meg som friends with benefits alene, og tenker at hvis jeg får meg type vil vi slutte med det! Det gjør meg forvirra, og jeg blir gal av alle de forskjellige følelsene jeg har. Jeg sier til vennene mine at jeg ikke liker han mer og aldri vil bli sammen med han igjen, men jeg vet at hvis han hadde villet hadde jeg sakt ja :-/

Anonym

24.jun.2011 kl.00:28

jeg sliter med å spise og har et enormt stort fokus på vekt, utseende og kropp. dette er noe jeg mister kontroll for hver dag som går.. vil ikke røpe det heller, så jeg prøver best mulig å skjule det

24.jun.2011 kl.00:28

Alle pleide og si at jeg hadde "perfekt" kropp. Jeg føler kroppen min har mistet fasong helt, og jeg føler jeg har blitt feit og stygg. Derfor gruer jeg meg forferdelig mye til sommeren og unngår å vise meg i undertøy/bikini så mye som overhode mulig. Jeg hater kroppen min, og jeg hater tanken på at alle som tror jeg har hatt fin kropp ser den, og innser at det faktisk ikke var sant i det hele tatt.

24.jun.2011 kl.00:28

Jeg er alltid en god nummer to.

julia

24.jun.2011 kl.00:32

1. Jeg er sinnsykt redd for livet. Hva vil skje fremover? jeg har virkelig ikke peiling..

2. Dette her høres veldig rart ut men jeg gråter hver kveld fordi jeg har så INDELIG lyst til å møte justin bieber! jeg tuller ikke en gang... jeg er en ekte belieber, og er stolt av det! men jeg kan jo ikke styre følesene..

3. Alle kunne jo selvfølgelig pirket på en ting på utseende som dem vil endre... alle vennenne mine sier jeg har sinnsykt fin kropp osv.... det samme sier guttene.. men jeg føler veldig at folk er noen skikkelig rasister på stranda... (jeg er halvt arabisk, halvt norsk) jeg blir selvfølgelig lei meg, å griner meg i søvn, å tenker... HELVETE, HVIS JEG BARE HADDE VÆRT LITT LYSERE...

alle er jo ikke perfekte.. men dette tenker jeg på veldig ofte... jeg får gåsehud av å skrive dette, men....

Elsker å lese bloggen din, Hedda! blar i gjennom ofte arkivene dine å leser litt der... Stå på!!

mhv jente 15 år

anonym

24.jun.2011 kl.00:32

Bestevenninna mi er utro mot kjæresten sin. Ikke akkurat en hemmelighet jeg liker å holde, med tanke på at kjæresten hennes er en veldig god venn av meg...

24.jun.2011 kl.00:34

Jeg mistet jomfrudommen min når jeg var 14 år. Med en 25 åring. Det her høres sykt ut, men jeg er veldig glad for det. Jeg slapp unna pinlig-sex-for-første-gang-med-en-annen-ungdom greia.

24.jun.2011 kl.00:35

For eitt år sidan gjekk eg systematisk gjennom alle tinga mine. Alt frå filene på datamaskinen til klede og gamle skuledokumenter. Mamma var så glad, ho trudde eg endeleg var blitt eit "ordensmenneske". Ho visste ikkje at grunnen var at eg planla å ta livet mitt... Heldigvis fekk eg hjelp!

24.jun.2011 kl.00:36

Jeg spontanaborterte da jeg akkurat var fylt 16 år... bare meg og kjæresten min som veit det..

24.jun.2011 kl.00:36

Jeg er livredd for vannet! Jeg har opplevd en ulykke i fjor sommer, der jeg nesten druknet. Ingen vet det, uten om noen få som jeg ikke kjenner. Jeg hater å ha svømming i gymmen! Jeg tør ikke hoppe, stupe, holde pusten under vann eller ligge på ryggen og flyte. Det er veldig flaut, så jeg har ikke sagt det til noen, pleier bare å skulke gymtimene :(

Jeg er så utrolig redd for å drukne etter den episoden! Alt jeg husket var at jeg sank sakte ned mot havbunnen, og alt jeg så var sola, som blendte meg. Og jeg er så livredd for at det skal skje igjen...

jente 16 fra krsund

24.jun.2011 kl.00:40

Jeg har blitt mishandlet hjemme av en person som sto meg nær i nesten 9 år uten at noen viste om det. Jeg har blitt mobbet pga vekt gjennom grunnskolen, noe som har gjort at jeg sliter med spiseforstyrrelser og sosial angst.. Etter mishandlingen sliter jeg med å knytte meg til personer og stole på andre, og jeg sliter med depresjon og følelsen av at jeg er mindre verdt enn andre.. jeg tenker hver eneste dag på at jeg vil ta livet mitt fordi jeg ikke klarer å bære på det. Hver eneste dag er som en kamp. Jeg står opp, kjemper meg gjennom dagen, også går jeg å legger meg. Alt dette går jeg å bærer på mens alle andre tror jeg har ett perfekt liv. INGEN vet dette. Mine nærmeste venner og familie vet om den sosiale angsten, men ikke om alt det andre.

..

24.jun.2011 kl.00:44

Jeg er redd for at pappaen min skal dø snart! han har vært syk lenge og det går ikke så bra.

Jeg har hatt sex med nesten 20 gutter og er 19 år

Jeg er veldig deprimert

Jeg stoler ikke på gutter etter å ha blitt brukt av den ene jeg så for meg framtiden min med.

alle bestevenninnene mine har unge, er forlovet, noen gift og andre samboere, men jeg har ikke engang kjæreste lengre.

Jeg åpner meg kun når jeg er drita, men dette kun til de nermeste

Jeg er redd for forandringene når jeg flytter til høsten

Anonym

24.jun.2011 kl.00:44

Jeg tror jeg har sosial angst.

24.jun.2011 kl.00:45

Noen fra gamle klassen vendt seg imot og lagd falske rykter om meg som får alle til å snakke om meg til og med på bussen, Jeg kan ikke gjøre noe med de,t siden nå vet nesten alle og jeg ignorerer det bare. Det er så flaut at jeg ikke kan si det her engang.. Jeg går på videregående og er 17 og halv.

Anonym

24.jun.2011 kl.00:45

Jeg gruer meg til å gifte meg fordi jeg ikke vet hvordan jeg skal klare det uten pappa.

anonym

24.jun.2011 kl.00:45

faren min har flere ganger vert i fengsel og er nå sendt ut av landet. Han er ikke lenger en del av hverdagslivet mitt.. men i det siste har han tatt mye kontakt på mobil uten at mamma vet det og jeg begynner å miste kontrollen på han, han er så flink å overtale og smiske. Jeg blir sint når jeg tenker på at han gjorde handlingene han gjorde når han visste at han hadde en datter. Det er flaut hver gang folk spør om faren min siden jeg ikke vet hva jeg skal svare, hvofor han ikke bor i norge og når det var sist jeg så han, for jeg husker ikke sist.... det er helt jævelig.

.

24.jun.2011 kl.00:52

har så utrolig dårlig selvtillitt. Hjelper ikke når folk forteller meg om og om igjen de tinga jeg hater om meg selv. Det sårer like mye å høre at jeg er sykelig tynn, og at det er stygt med så tynne bein som det gjør å si at jeg er feit. Er kanskje litt pen og bittelitt populær, men føler meg som ett sandkorn i folkemengden. Har null tro på meg selv, og jeg vet jeg aldri er bra nok. Måter å få opp selvtilliten på?

KARINE

24.jun.2011 kl.00:52

Tredje gangen jeg kommenterer det innlegget her nå, men forste gangen jeg ikke er anonym.

Jeg er livredd for å skuffe meg selv, og familien min. Jeg prøver så hardt å være den perfekte datter, men uansett så er det aldri nok. Ikke for meg hvertfall... jeg er aldri den første som blir ringt av venner, mere den siste. Bestefaren min er utrolig syk, og har vært nær døden flere ganger. Likevel klarer jeg ikke besøke han, jeg trekker meg bare lenger og lenger unna. Jeg sluttet skkurat på ungdomsskolen, og endte opp med et snitt på 4,8. Likevel føler jeg at foreldrene mine er utrolig skuffet over det. De snakker alltid om hvilke potensialer jeg har, og på hvilke karakterer jeg kunne hatt om jeg hadde prøvd litt mer. Det de ikke vet er at jeg har veldig mye konsentrasjonsproblemer etter noe veldig traumatisk som hendte med meg for et par måneder siden.

Jeg har nesten ingen å snakke med, og jeg klarer ikke engang si dette til mine beste venner. Men jeg antar at alt det er ute nå. Jeg håper at jeg mister den klumpen jeg har gått rundt å nært på i så altfor lang tid nå. Er så utrolig mye mer jeg ville skrivd, men jeg føler at det blir f o r personlig til å legges ut på nett ....

Jeg vil bare være lykkelig, og ikke bekymre meg for å skuffe andre.

24.jun.2011 kl.00:54

1. jeg er livredd for at denne kommentaren skal komme med navn og blogglink likevel. haha. isåfall gjør du meg en tjeneste og sletter det asap, okay? fint :) hehe

2. jeg var sammen med en fyr i omtrent ni måneder. bestevenninna mi var alltid der for meg da det var vanskeligst, og hun trodde jeg fortalte hele sannheten. selvfølgelig trodde hun det, det er jo det bestevenninner gjør, eller hva? truth is, hun var grunnen til at det hele kollapset. jeg så tydelig at han heller hadde lyst på henne (ikke rart med tanke på hvordan hun oppførte seg - og fremdeles oppfører seg - rundt ham). selvfølgelig benektet han det - men når man er sammen med noen, så kjenner man vedkommende så godt at man ikke trenger å forklare med ord. jeg døde innvendig, og det har ført til at jeg i dag har lett for å være utro i fylla til tross for at jeg er sammen med verdens beste gutt. jeg tror kanskje det har noe å gjøre med at jeg vil føle meg en smule "wanted", eller så vil jeg at kjæresten min skal vise at jeg virkelig er noe å samle på med å tilgi meg og beholde det vi har, likevel. jeg hater meg selv for det. veldig.

forresten, jeg så deg gå forbi i det jeg stod og klina med en fyr en festlig kveld i kristiansund. what a coincidence...

Anonym V

24.jun.2011 kl.00:58

Jeg føler meg mange ganger som nr.2, og vet ikke lenger om jeg kan kalle noen av de beste venninnene mine som "min" bestevenn. Vi har sklidd fra hverandre etter at vi begynte på videregående og hun/de har fått seg andre venninner som de sier alt til. Jeg får vite ting gjennom andre eller når vi er mange sammen, så føler meg ikke som nr.1 for noen, de har visst andre som betyr mer enn meg..

Siden mamma og pappa er skilt, har jeg mange tanker som ingen vet om. De klarer ikke samarbeide, noe som går ut over broren min og meg og som jeg synes er sårt. Når mamma eller pappa prøver å prate med meg om det, sitter jeg taus og håper samtalen snart er ferdig fordi jeg ikke vil si noe fælt om den ene eller andre. Det jeg egentlig mener vet de ikke, men de forteller ting om hverandre som jeg holder inne. Det er ting som jeg ikke engang forteller venninnene mine fordi jeg synes det er vanskelig og fordi jeg er så sårbar at jeg ikke orker og bare lar det gå.. Ofte kommer det tårer, som nå.

Hedda, du virker som du har en så god personlighet :) Liker det du skriver!

Anonym

24.jun.2011 kl.00:59

En jeg trodde var en kjempegod vennenine ditcha meg helt plutselig selvom hun lovet omvendt. Hun klinte med bestekompisen til han hun holdt på medig mange andre i fylla. Og jeg har mistet all respekt for hun. Hun ødela et syv år gammelt vennskp jeg hadde. Og av og til skulle jeg ønske at hun ikke fantes eller hadde noen venner. I hvertfall nå i det siste. Men alle liker henne uansett. Jeg hater det, hun fortjener det ikke!

..

24.jun.2011 kl.01:01

Jeg har aldri hatt en kjærste, men har lyst på. Veldig, men synes det virker så flaut, Jeg synes det må være så flaut å "vise" ham fram til venner og familie, og bare det å være med ham samtidig som familien og venner. Hele greia virker flau...

24.jun.2011 kl.01:01

beste(rote)vennen min har verdens beste armkrok, men jeg hadde sex med eksen og løy om det, så nå kan jeg ikke ligge der uten å få verdens dårligste samvittighet. fml

24.jun.2011 kl.01:01

Jeg har verdens beste storesøster. Vi har et utrolig godt forhold og snakker med hverandre om alt mulig. Hun vet alt om meg, bortsett fra at jeg ligger med kjæresten hennes jevnlig.. Det har jeg gjort i ca. 2 måneder. Jeg skjønner ikke hvordan jeg klarer å gjøre det mot henne, det er absolutt ikke likt meg.. Som sakt så snakker vi om alt mulig, inkludert forholdet mellom dem. Jeg klarer verken se eller høre på henne når hun forteller at han er den beste noensinne. Jeg vil fortelle henne det, men jeg gjør det ikke fordi jeg er redd for at hvis jeg sier det så mister jeg henne.. Klarer heller ikke å avslutte mitt "forhold" til han..

24.jun.2011 kl.01:02

Jeg blir tent av å kysse en gutt som akkurat har røyket...aner ikke hvorfor, for jeg er egentlig en antirøyker..

24.jun.2011 kl.01:06

Åh, så flott at du lager et slikt innlegg, Hedda! Nå kan jeg også få skrevet ned mine hemmeligheter et sted ;)

Jeg hadde ei bestevenninne på barneskolen. Vi var det i 3-6 år. Da vi begynte på ungdomsskolen hadde hun bestemt seg for at hun skulle bli venn med den og den og bli "populær". Og sånn ble det. Vi skled sakte men sikkert fra hverandre, og jeg hadde det helt forjævlig. Heldigvis hadde jeg flere venner som jeg kunne henge med, men også flere av dem skled fra meg og noen til. Det var mye tull og venner og ikke venner frem og tilbake, men i 9.klasse var vi en gjeng på fem som alltid holdt sammen (og gjør det fortsatt). Vi fem var også venner på barneskolen, så alt i alt har vi vært venner i over ti år.

Jeg tror kanskje dette med den tidligere bestevennina mi påvirket meg med tanke på at jeg ikke blir så lett venner med folk. Jeg fikk ikke så mange nye venner på ungdomsskolen, bare ei som jeg fortsatt snakker med. Og nå har dette gått videre til videregående. Vi fem går på to forskjellige skoler, på fire forskjellige linjer. Hun som går samme linje som meg, går ikke i samme klasse som meg, Jeg fikk meg ikke ordentlige venner det første året. Vi var ikke så mange jenter, det gikk litt frem og tilbake, noen startet i klassa mi, noen sluttet, det kom noen nye, noen stakk igjen. Det siste halvåret var det bare meg og ei til pluss ei fra Tyskland. Men jeg hadde heldigvis venninna mi i den andre klassa som jeg alltid gikk til i matpausene. Og utrolig nok fikk jeg meg kjæreste fra den klassa. Jeg måtte gjøre det slutt etter sju måneder for det var rett og slett ingen følelser der fra min side. Når jeg har tenkt på det i ettertid, så tror jeg ikke det var HAN jeg var forelsket i, men FØLELSEN av å være forelsket og det å ha en kjæreste.

Da jeg begynte i andreklasse, kom det litt flere jenter i klassa mi. Vi er nå seks jenter. Alle jentene er snille og greie, og jeg tror ikke noen av dem har noe spesielt imot meg, men likevel klarer jeg ikke å bli ordentlig venner med dem. De er liksom så forskjellige fra meg, vi passer ikke helt sammen. Det har nok også noe å gjøre med at jeg ikke vil miste de fire gode vennene jeg har. Jeg vil ikke slippe noen så tett innpå meg med fare for å erstatte de beste vennene jeg har. Ei av jentene i klassa mi er veldig grei og snakker med alle, men så har vi ei annen som alltid henger på henne og alltid skal ha henne for seg selv. Det er nesten så jeg hater henne. Og den ene gutten i klassa liker jeg heller ikke. han er liksom "kongen" og alle skal gjøre etter ham. Jeg gleder meg så sykt til jeg er ferdig med videregående om ett år. Det skal bli så utrolig godt å slippe alle de folkene som jeg er så lei og ikke liker.

Jeg er også jomfru, i en alder av 18 år... Og jeg synes det er kjempeflaut. Faktisk så er hele jentegjengen min jomfruer. Jeg har ventet så lenge nå at jeg bare vil få første gangen overstått, helst i fylla. Det kunne faktisk skjedd en gang på fest, men vi ble på en måte avbrutt av at jeg måtte hjem... Dette var faktisk samme kveld som de fleste fikk vite at jeg var jomfru, også han (han spurte om det var sant), og jeg har tenkt på det senere at han brukte meg, kan hende han bare ville ha meg fordi jeg var jomfru. Men dette er jeg ikke helt sikker på. Når jeg fortalte om nesten-sexen til vennene mine, ble de sinte og skuffa. De ville ikke at jeg skulle ha sex første gang i fylla med en jeg ikke en gang var forelsket i.

Jeg var ute på byen for noen uker siden da jeg kom i kontakt med en gutt. Vi koste oss skikkelig og han ville ha med meg hjem på nach. Dette ville selvfølgelig jeg være med på, men de venninnene jeg var med nektet meg. Så jeg bitchslappet de to som nektet meg. Hun ene ble sint og dro meg i armen og sa at slik gjorde jeg bare ikke. Jeg rev meg løs, gikk til bilen, slo i biltaket og gråt hele turen hjem. Jeg angret med èn gang på at jeg hadde slått dem og sa unnskyld mange ganger. De tilga meg og sa at det ikke gjorde noe, men at jeg kunne ikke bli med en fremmed hjem for å ligge med han. Da jeg kom hjem gråt jeg fortsatt og ble sittende ute på trappa i et kvarter og gråte.

Hvis min første gang skal gå slik som venninnene mine vil, så må jeg kjenne gutten ordentlig og være helt sikker på at jeg vil det. Siden jeg ikke er på utkikk etter kjæreste nå og ikke har lyst på det heller, tenker jeg at jeg kommer til å være jomfru til jeg er 25...

Aaah, så godt å få skrevet ned dette et sted!

24.jun.2011 kl.01:11

jeg fyller snart 24 år og har hatt sex med en gutt som er 4 år yngre..det er ingen som vet om det annet enn han selv...det at han er 4 år yngre synes jeg er flaut og litt kinky..samtidlig så synes jeg det er utrolig spennende..for han får meg til å føle meg som 15 igjen...

24.jun.2011 kl.01:12

jeg kutter meg fordi bestevennina mi ditcher meg for kjæresten HELE tiden. hu bryr seg aldri om meg mere, og når dem slo opp ble hu HELT på meg igjen, men så ble dem sammen og nå carer hu meg helt, så jeg begynte å drite i hu, så nå får hu folk til å tro jeg ditcher hu og alle syntes synd på hu og jeg blir liksom den slemme. Og han gutten bruker hu jenta bare for sex, men jenta tør ikke ligge med han, så han slo opp, men nå er dem sammen IGJEN! wohoo.... :(

24.jun.2011 kl.01:12

Jeg er 18, født i 92. Fikk mitt første kyss i februar i år, av en fyr jeg hadde møtt den kvelden. Begge hadde drukket og jeg snakket aldri mer med han. Jeg er jomfru. Jeg har aldri hatt kjæreste. Har klint med 8 - 9 gutter nå - alle har jeg bare møtt på dansegulvet... et dansegulvet som jeg aldri hadde nærmet meg dersom jeg ikke hadde drukke. Jeg begynte ikke å drikke før jeg ble 18, og fikk alltid pes for det. Jeg har endret meg mye siden ungdomsskolen, til det bedre, men jeg klarer ikke å være den "nye meg" rundt personer som bor her jeg bor / gikk på ungdomsskole med.

Jeg klarer ikke å si til venner at jeg er glad i dem. Kun mamma. Mamma jobber og strever hele tiden, og jeg blir så lei meg, livet er så hardt. Søsteren min er mildt-utviklingshemmet og bråker konstant. Hun tier aldri still, skal alltid ha viljen sin. Så det er alltid kaos her, folk som skriker og krangler. Flere ganger griner jeg meg i søvn.

Når jeg ser noen i avisen på min alder som har dødd, søker jeg dem alltid opp på Facebook. Spesielt dersom jeg visste hvem de var / hadde noen felles venner, uansett om jeg aldri har møtt dem eller ikke snakket med dem.

Jeg skulle ønske jeg kunne være takknemlig for det jeg har, og ikke tenke på alt jeg ikke har. Men dersom jeg gjør det, føler jeg at jeg ignorerer alle problemene som er her i livet mitt, og dermed lever i en lyserosa, fantastisk boble som er falsk.

24.jun.2011 kl.01:21

Har vært sammen fra den ene til den andre helt fra 8ende, til nå 10ende klasse, altså i tre år har jeg ikke vært singel en eneste dag. Den ene jeg klinet med var 24 år gammel, og noen dager etter ble jeg sammen med en på 16 år, så ble jeg sammen med en som er 17 år, også ble jeg sammen med en som er 19 år og nå er jeg sammen med en som er 24 år. Har gått fra den ene til den andre, slått opp med den ene for å gå til den andre. Føltes at jeg er billig, men har ikkenoe med at jeg er guttegal. Hater å være singel, og blir lei av hver gutt så fort. Hemligheten er at jeg ikke klarer å være singel, føltes skikkelig rart.. kanskje fordi jeg er vant til det? Jeg har også nesten vært utro med alle sammen.

DEILIG Å FÅ DET UT ....

anonym!

24.jun.2011 kl.01:22

Jeg klinte med en av bestekompisene mine mens jeg holdt på med en annen. Fikk dårlig samvittighet, men det skjedde allikevel en annen kveld og. Ingen vet det, og ingen skal vite det heller.

24.jun.2011 kl.01:23

Jeg har strekkmerker og er bare 17 år. Har ikke vært gravid eller noe, var bare veldig chubby på ungdomsskolen. Jeg har gått ned mye i vekt og blitt slankere, men strekkmerkene er der uansett som en påminnelse på den fæle tiden. HATER de virkelig.

En ganske stor hemmelighet som ikke kan skjules i bikini osv, men som jeg prøver å skjule med håndklær eller hendene mine hvis jeg skal gå i bikini. Jeg har flere ganger vurdert å vise de/si det til mine beste venninner, men jeg klarer det ikke. Jeg synes det er veldig flaut, spesielt fordi de er slanke og pene jenter, typen som bruker str. 32,34 eller 36 i klær..

natt og dag

24.jun.2011 kl.01:25

Jeg fremstår som en sprudlende ledertype. Jeg føler meg alltid som en dårlig nummer to. Inni meg har jeg det ikke bra. Jeg skader meg selv. Jeg hater å være hjemme da jeg har et dårlig forhold til moren min og syns det er ekstremt utmattende. Jeg sliter med å godta meg selv; kroppen min og hvordan jeg ser ut. Jeg har behov for en gutt som er glad i meg.

Jeg drikker (i skjul for moren min) ikke bare for å ha det gøy, men for å dempe det jeg føler og tenker. Jeg er redd for å havne i et sort hull og for at jeg skal måtte prate om mine patetiske problemer.

---

24.jun.2011 kl.01:34

jeg er ikke en god nummer to. en god nummer fem.

og jeg har så mye på hjertet, så mye som gjør vondt, men ignorerer tankene, setter opp en mur der nesten ingenting kommer igjennom. jeg har mange fantastiske venner, men har dårlig selvtillit, føler meg ensom, kjedelig, i veien. selv om vennnene mine er de snilleste, virker det som om de mener det om meg også.

24.jun.2011 kl.01:36

helt siden... jeg husker ikke når engang, har jeg hatt lyst til å flytte vekk fra dette miljøet. helt siden andre klasse har jeg ønsket meg vekk fra dette stedet. Jeg angrer på at jeg aldri fortalte det til noen. Livet mitt kunne ha vært så mye bedre. Nå starter jeg på videregående og jeg skjønner ikke hvordan jeg skal overleve første skoledag etter sommeren. vil. ikke. bo. i. norge. lenger.

alle skolene i utlandet jeg kontakter sier det er alt for sent. fml

24.jun.2011 kl.01:38

Jeg skrev først en stor hemmelighet her, men slettet den. Det var godt å få det ut.

Her er en til:

Jeg mistet også jomfrudommen min til eg gutt for noen uker siden, har snakket bittelitt med ham etterpå. Vi har ikke snakket om DET. Men han har ligget med mange før, jeg er livredd for hva han sier om meg; Hvordan jeg var i senga osv! Han fortalte det til ALLE etterpå. Hele skolen! Alle vet det. Det gjør ingenting at alle vet det.. Men jeg lurer på hva han sier..

Jeg sjekker konstant om han er logget på facebook, vet ikke hvorfor..

Jeg er ikke forelsket i ham eller noe, men.. Jeg vet ikke.. Kanskje jeg vil gjøre det igjen med ham..? Vet ikke...

Det var godt å få det ut!! Takk : )

K

24.jun.2011 kl.01:39

Jeg føler meg misslykket. Ikke er jeg flink på skolen, klarer aldri være fornøyd med kroppen min. Jeg har 2 gode bestevenninner, mange gode venner, men tydeligvis ikke gode nok til å invitere meg med på ting. Selv når jeg spør, sier de nei. Jeg vet ikke hva jeg har gjort galt, ærlig talt vet jeg også at jeg ikke har det styggeste utseende heller.. Føler meg bare utrolig alene, den værste følelsen må være å føle seg ekskludert, noe som jeg føler meg så til de grader..

24.jun.2011 kl.01:46

jeg gråter meg i søvn hver natt fordi jeg har en drøm som aldri vil gå i oppfyllelse

24.jun.2011 kl.01:50

Hver dag går jeg rundt og smiler, og prøver å overbevise alle om at jeg har det bra. At jeg kan heve meg over alt det vonde folk vil meg, og ikke bry meg i det heletatt. Men det gjør jeg, jeg gråter meg i søvn hver eneste natt, og gruer meg til hva morgen dagen vil bringe. Jeg er bare fjorten år, skal starte i 9 klasse til høsten. Første halvåret av ungdomsskolen var så jævlig bra, altfor bra. Siste halvåret ble rene helvete. Nei, jeg er ikke en fjortis som klager over alt i livet. Jeg er ei 14 år gammel jente som er lei av at folk skal hate meg, baksnakke meg, sette ut rykter om meg - for å sette seg selv i bedre lys. Det som er vondest er at "bestevenninna" mi satte alt dette i gang.. Jeg tar ikke igjen, jeg slenger ikke dritt tilbake, jeg prøver å heve meg over det og si til meg selv, en dag vil de få igjen for det dem gjør. Men jeg må innrømme at jeg faktisk ikke er så sterk, som jeg vil være.

Cathrine

24.jun.2011 kl.01:54

I flere år ble jeg mobbet på barneskolen, ikke på grunn av utseendet eller klesstil, men på grunn av jeg blir veldig fort lei meg. Enten det er noe folk kaller meg for morroskyld, eller fordi jeg får kjeft av læreren. Foreldrene mine pleide ofte å spørre meg om det var noen som plagde meg på skolen, fordi de aldri skjønte hvorfor jeg gråt så lett, jeg ristet alltid på hode og sa ja. Det var aldri noen stunder hvor jeg tenkte på om det kanskje var på tide å fortelle dem sannheten, ville vel ikke føle meg mislykket. I flere år framover har dette preget meg, jeg er veldig sjenert, har ikke så lett for å bli kjent med nye mennesker, særlig ikke når det gjelder ungdommer på min alder. Jeg klandrer han som mobbet meg på barneskolen, angrer på at jeg lot meg ta nær av det han sa, selv var han ikke akkurat perfekt, og det var mye jeg kunne sagt tilbake, men gjorde det ikke. En del av meg angrer på det også, hvorfor kalte jeg han ikke feit, hvorfor sa jeg ikke noe tilbake? Ting skjer vel av en grunn...

Det hendte jeg også gråt meg i søvn, av ulike grunner egentlig. En dag kunne det være tanken av å dø, eller at noen nær meg skulle bli borte. Bare jeg skriver dette renner tårene, utrolig trist. Men deilig å få det ut. Har alltid hatt lyst til å tilkalle en psykolog eller noen jeg kan snakke om alt med, få alt ut og forhåpentligvis vil det hjelpe meg i livet fremover. Om noen få måneder skal jeg starte på en helt ny skole, 1. videregående. Har lyst til å forandre meg i løpet av sommere, prøve å presse meg selv til å snakke med fremmede, og ikke tenke så mye over hva folk mener om andre eller om meg selv.

24.jun.2011 kl.01:55

Jeg trooor det at jeg har en litn crush på en yngre gutt! Føler det blir sykt teit da, siden jeg går på videregående og han ikke..

24.jun.2011 kl.01:58

jeg er så redd for å vise hva jeg virkelig føler at jeg ikke engang tør å skrive det anonymt her..

Hei Hedda!

24.jun.2011 kl.02:04

føler meg syyykt stygg, til tider, ikke fordi jeg ikke har rette klær eller sko eller noe sånt men fordi jeg ikke er pen. Det som plager meg mest er att jeg har hårsykdommen Alopecia som glør att jeg mister hår, jeg er skallet på hele bakhodet som gjør att jeg ikke kan ha hale og må bare gå med løst hår, vennene mine vet om det, men de vet ikke att jeg har fått veldig lav selvtillit av det. For de som ikke vet det er det verre for, for av og til kommer det noen bort til meg og skal liksom kjenne og løfte på håret mitt osv... og da blir det litt pinlig for meg som må bare presse meg vekk. fra : mrs dårlig selvtillit

24.jun.2011 kl.02:06

Jeg har tre bestevenninner som jeg kan si alt til. Noen ting har jeg ikke sagt til noen:

Jeg kommer ikke over eksen, selv om han ødela masse mellom meg og min aller beste venninne. Vi har mange felles venner, og jeg møter han av og til.

En gutt i klassen og jeg driver på sånn av og til. Ingen andre vet om det, og jeg vet egentlig ikke hva han vil. Akkurat nå har vi en "av-periode"

Jeg har begynt å "rote" med en fyr som dreiv på med en venninne av meg, men han lå med noen andre, så hun avsluttet det. Jeg tror ikke jeg har noen følelser for han, men liker oppmerksomheten.

Jeg føler jeg ikke vil skuffe noen av dem, men uansett hva jeg gjør, så føler jeg det er feil. På fylla kliner jeg ofte med mange forskjellige gutter på samme kveld, uten å få dårlig samvittighet.

Er ikke sikker på om jeg vil ha et nytt forhold, men liker oppmerksomheten jeg får av gutter, og jeg vet jeg er litt "luremus" og snurrer dem om fingeren.

24.jun.2011 kl.02:06

Jeg vil ha kjæreste....

Jeg er bare 16 år, men jeg vil kun kline med gutter på fester osv. fordi jeg er "redd" for å få meg kjæreste.

Jeg vil så gjerne ha en gutt som holder rundt meg, kysser meg, sier han elsker meg og holder meg i hånden på gaten! Jeg vet ikke hvorfor jeg er redd! Jeg er utadvendt og har klint med mange + ligget med en, men jeg trekker meg liksom litt unna når jeg merker at jeg begynner å få følelser for en gutt..

Kanskje er det begynnelsen jeg er redd for, å introdusere han for familien, å kyssen han foran familien, eller kanskje det er fordi jeg alltid har blitt forlatt tidligere når jeg har blitt skikkelig forelsket...

Cathrine

24.jun.2011 kl.02:09

Siden jeg først har sjansen til å skrive ting som dette, dele mine følelser og hemmelighet med andre, så benytter jeg meg av sjansen til å skrive mer.

Som sagt, jeg skal starte på en helt ny skole. Ønsker virkelig en helt ny fresh start. På den nye skolen har jeg et ønske om å være utadvendt, hyper, glad, morsom, ønsker rett og slett å kunne få være meg selv. Ikke bli sett på som den snille, søte som ikke sier så mye med mindre det er få folk som tar del i samtalen. Har lovet de vennene jeg har nå å prøve å være meg selv, og få mange gode venner. Ekte venner, som jeg kan være meg selv ved.

Mobbingen tok slutt for flere år siden, miljøet på den skolen jeg har gått på i 3 år nå var kjempe bra. Ingen ble mobbet, hvertfall ikke direkte. Jeg skulle benyttet meg denne sjansen til å øve på å være meg selv...Men jeg skal gjøre mitt beste i sommerferien og forhåpentligvis vil jeg gjennomføre det slik at folk flest vil beskrive meg som en utadvendt, morsom, snill, omtenksom, ærlig og hyper jente <3

Til slutt må jeg si noe mer.

Jeg har en venninne som jeg har vært venn med i 10 år snart. Nå i det siste har hun fått en ny venn. På skolen som jeg nå har sluttet på pga. sommerferie hang hun med meg og to andre i små friminuttene, men i lunsjpausen var det første hun gjorde å gå bort til den "nye" veninnnen. Hun brukte meg rett og slett, når hun var med meg følte jeg at hun var seg selv, med noen små forandringer, men så fort hun gikk til hun andre ble hun en helt annen person. Likte å bråke og klage i timene, skulket masse osv. Det så også ut til at moren også begynte å bli litt bekymret ettersom karakterene hennes gikk ned, hun og moren min er gode venner så da fikk jeg høre det. Men nå skal vi starte på to forskjellige skoler, like nær hverandre. På en måte er det en bra ting, jeg vet hun vil at jeg skal få nye venner og maser masse på at jeg må klare å være meg selv på den nye skolen. "jeg vet du kommer til å få sykt mange venner, hvis du er sånn som du er rundt meg og dine nærmeste". Jeg er enig! På en måte er det bra at vi skal starte på ulike skoler, da kan jeg fokusere mer på meg selv og bevise at jeg klarer å være meg selv og få mange gode venner, forhåpentligvis. Det er også litt trist, ettersom vi har gått på samme skole og i samme klasse i 10 år. Også vil jeg ikke at vi skal gli fra hverandre. Men i følge en stjerne-ekspert vil vi være venner i lang tid framover, får håpe hun har rett <3

24.jun.2011 kl.02:11

Akkurat nå holder jeg på med 4 gutter. Eller alle har et lite chrush på meg. Jeg liker alle, for de har hver sin måte å sjarmere meg på, bare litt synd at jeg ikke klarer å se at dem liker meg, når alle sier det.

..

24.jun.2011 kl.02:12

Jeg er 15, blir 16 år i år og har aldri kyssa en gutt. Når jeg leser noen av disse andre kommentarene skjønner jeg st det ikke er så uvanlig, men hater det uansett.

Jeg hater kroppen min også, det er nok derfor jeg aldri har hatt kjærste heller.. Har hatt noen gutter som har likt meg, og jeg kunne fått de hvis jeg ville, men gidder liksom ikke og bli sammen med en jeg ikke liker. Det skjer noen ganger at jeg føler meg pen, men det er ikke ofte. Klarer ikke plukke ut en eneste ting jeg liker utseendemessig på meg selv. Jeg er ikke superovervektig (som det kan høres ut som), men har stekkmerker og masse cellulitter, og veier litt mer enn jeg burde. Skal til syden med familien om bare fire dager, og gruer meg mer enn jeg gleder meg.. Vil få meg en kjæreste, men vil også ikke, hvis du skjønner? Vil ikke at han skal vite at jeg er ukysset, og er feit... Huff, det skakke være lett nei!

TIL DEG SOM SKREV OM BESTEVENNINNA DI NESTEN HELT ØVERST!!

24.jun.2011 kl.02:13

Og til deg som kommenterte det.

Jeg har det på akuratt samme måte!! Det er helt forjævelig!!

Hun har fått nye venninner, er ute og drikker og jeg blir knust inni meg når hun flørter med gutten som tok jomfrudommen min! Jeg har ikke snakket mye med han etterpå.

Jeg blir lei når jeg ser på bilder av hva hun gjør, og føler meg som nr 2.

Hun snakker ikke med meg, jeg snakker med henne...

24.jun.2011 kl.02:14

jeg føler ikke at jeg har noen ekte venner. venner har jeg, men ikke noen jeg tror jeg vil være venn med 50 år fra nå. jeg har EI spesiell, allikevel er det ikke det jeg ser etter i et vennskap. det er litt vanskelig å forklare, jeg høres vel bare utakknemlig ut. men jeg trenger venner som er der for meg hele tida, som jeg vet jeg kan stole på når det gjelder ALT, som jeg kan le og gråte med, og som jeg vet ALLTID vil være der for meg. det har jeg ikke. jeg trenger kjærlighet, jeg er et sånn menneske, og det har jeg ikke. jeg er ofte ensom.

__

24.jun.2011 kl.02:16

-jeg fikk mitt første kyss da jeg var 15

-jeg ble mobbet igjennom hele barne og ungdomsskolen

-jeg har sosial angst

-jeg er kronisk deprimert

-jeg var suicidal

-jeg har drevet med selvskading i 5 år

-jeg har 3 personer jeg anser som mine venner

-jeg var i et forhold med en voldelig narkoman

-jeg har ADD

-jeg har blitt voldtatt

-jeg lider av vrangforestillinger

-moren min har 3 måneder igjen og leve

-jeg er for øyeblikket friskere enn jeg noen gang har vært

24.jun.2011 kl.02:19

Jeg føler nesten aldri medfølelse. Jeg gråter sjelden. Jeg bryr meg ikke om jeg ser at folk lider. Om jeg ser noen bli torturert i en TV-serie f.eks. så føler jeg ikke noen medlidenhet. Om noen er deprimerte bryr jeg meg ikke. Jeg driter faktisk i andres følelser.

Og det bekymrer meg.

24.jun.2011 kl.02:24

Jeg har tatt abort. 17 år. Sier til mamma at det var det rette valget og at jeg er enig med hun. Men på innsden er sannheten en helt annen :( faen.

Naboen

24.jun.2011 kl.02:24

har vært forelsket i samme gutten i 10 år og 10 mnd, og jeg er bare 16. Følelesene mine for han er sterkere enn noe annet, og endelig har jeg sjangs på han. Er som om hele verden bare lyser opp rundt meg, men syns det er helt jævlig å snakke med andre om det - føler meg bare FOR glad.

24.jun.2011 kl.02:25

Jeg liker/er betatt av en gutt som jeg har rota litt med på noen fester, men jeg vet at det aldri kommer til å bli noe mellom oss uansett. Jeg blir sjalu og lei meg når jeg hører at han har rota med andre, men prøver så godt jeg kan å skjule at jeg blir det når andre snakker om det. Jeg vet at han er ute etter bare en ting, men alikevel så var jeg dum nok til å bli med han hjem etter en fest. Det gjorde ting bare verre såklart, for da begynte jeg jo å like han mer. Alle vet at han er desperat etter å få seg et ligg, men så naiv som jeg er - så trodde jeg faktisk at det kunne bli noe mer. Jeg hater å innse at jeg faktisk liker han litt, og jeg får en rar følelse inni meg hver gang jeg ser han. Jeg har ikke fortalt dette til noen, fordi jeg føler meg så dum som har falt for en gutt som han..

24.jun.2011 kl.02:26

Bestevennina mi skal til usa neste år. Kommer til å bli ett jævlig år, gruer meg til hun skal reise. Vil ikke være alene. Det skremmer meg hun skal ut i den store verden å leve livet, mens jeg sitter stuck i norge. Vil ikke miste min bestevenn.....

24.jun.2011 kl.02:31

Det er en 3klassing på skolen min som jeg vet alltid har syntes jeg var pen også tidligere i år la han meg til på facebook og vi har pratet på chatten mye fram til i dag! Vi har også vært sammen i virkeligheten og jeg liker han VELDIG godt, men til høsten skal han flytte og det er sykt å tenke på at jeg må finne meg noen andre å like, for jeg ser på han som perfekt.. Vi har liksom ikke funnet på noe sånn "se på film hjemme hos han eller meg", men mer sånn hjem fra fester og sosiale sammenkomster, så det er jo ikke sånn at vi holder på eller noen ting! men jeg vet at han liker meg (ihvertfall litt), for det er alltid han som prater til meg og sånt.. veldig vanskelig å forstå guttehjernen altsåå! Jeg har veldig lyst til å ha en skikkelig bra sommer med han og være med han så mye som mulig før han flytter og det tror jeg han også har lyst til, men hahaa.. ingen av oss klarer liksom spørre den andre, vi virker veldig tufsete, men det er problem!! Er egentlig ikke så keen på et avstandsforhold, meen jeg vil ikke gi han opp!! har jo nettopp begynt å nesten kjenne han litt

Emilie B.

24.jun.2011 kl.02:34

Jeg kan ikke fordra han som tok jomfrudommen min. Han er en j*vla drittsekk for å si det mildt! Først la han ut om hvordan venninna mi var i senga, og sa masse dritt og usanne ting om henne, og litt senere la han ut om hva som skjedde når jeg og han hadde sex. Da ble jeg skikkelig sint, og jeg tok payback ved å si noe om han. Da han fant ut om dette - klikka han helt og sa utrolig mye usaklig og stygt til meg, og han sa at han skulle legge ut ting om meg (som om han ikke har gjort det før). Jeg angrer så sykt på at han var min første! Får vondt inni meg av å tenke på at en sånn drittsekk tok jomfrudommen min.. I tillegg til dette har han også gjort mye annet som folk reagerer på. Han er helt syk i hodet sitt, og hadde virkelig trengt litt hjelp.

24.jun.2011 kl.02:40

Jeg lever i et svart hull. Noen ganger klatrer jeg opp av det, men bare en liten stund. Så kjenner jeg at jeg sakte faller ned igjen, jeg prøver så hardt jeg kan å holde meg oppe men jeg har ikke sjangs. Jeg er deprimert, har ingen venninner jeg kan stole 100% på. Krangler med mamma hele dagen, kun fordi jeg vil være jævlig. Tenker på å ende mitt eget liv av og til, hva har jeg egentlig å leve for? Jeg vet ikke, jeg vet faktisk ikke. Men jeg er vel for feig til å ende livet mitt, fordi om jeg mange ganger tenker at det hadde vært det enkleste. Hadde det ikke vært for at jeg har verdens beste pappa, så hadde jeg nok ikke vært her idag.

Jeg trenger søvn, jeg sover nesten aldri. Jeg trenger å trene, jeg trenger å spis mindre, jeg trenger å få bedre selvtillit og elske meg selv. Jeg har en maske, den beskytter meg. Ikke bare fra andre, men fra meg selv.

Jeg hadde den beste, snilleste gutten i hele verden, jeg var gal etter han. Så fant jeg ut at han likte meg, da var han ikke så intressant lenger. Så jeg ditchet han. Nå har han ny dame og jeg sitter igjen med et stort hull i hjertet... <3 Livet <3

24.jun.2011 kl.02:46

Vi var bestevenner. Han likte meg, så likte jeg han også et år senere. Vi begynte å holde på, men jeg var aldri 100% der. Han var forelska, men jeg var bare litt betatt, så det ble slutt. Det var greit i noen uker, men så kom følelsene. I et år gikk vi i samme klasse, og var gode venner. Jeg ville noe mer. Jeg var gal etter han! Så begynte vi på videregående. Han er vel det man kan kalle skolens kjekkas. Vi snakker ikke så ofte sammen lenger. "Forholdet" ødela bestevennskapet. Vi hilser på hverandre. Jeg stalker han på Facebook. Jeg er gal etter han. Nå har han kjæreste. Jeg vet ikke om det sårer å se dem sammen. Jeg har vært gal etter han i to år. Jeg klarer ikke å tenkte på annet enn hvor mye jeg angrer på at jeg ikke grep sjangsen mens jeg hadde den.

24.jun.2011 kl.02:48

I dag fortalte bestevenninna mi at hun hadde en crush i eksen min. Nå likte han profilbildet mitt på Facebook. What to do...

lille meg

24.jun.2011 kl.02:50

jeg ser du har fått enormt mange kommentarer, og er nok ikke så lett å svare på alle, men jeg hadde satt stor pris på om du kunne hjulpet meg! Jeg har en hemmelig om at jeg gruer meg veldig til utveklingsåret mitt som begynner om litt under 2 måneder. Jeg prøver å være "tøff" og ikke tenke for mye på det, men jeg gruer meg veldig og skjønner ikke helt hvorfor jeg gjør dette her. Kunne du skrevet noen ord som gjerne kunne hjulpet?

veldig bra blogg du har, har følgt deg hele utveklingsåret ditt, og det har sett så morsomt ut :)

inga

24.jun.2011 kl.02:52

jeg stjal 300 kr fra min venninnes lommebok igår og føler meg ikke skyldig.

jeg er sykelig sjalu, og kan bli sjalu bare av å se på en status på facebook der det står at 2 av venninnene mine har funnet på noe, uansett om jeg ikke hadde hatt mulighet til å være med om de hadde spurt.

24.jun.2011 kl.03:13

Jeg er en jente på 15 år. fyller 16 i september. Jeg sliter veldig med selvtilliten min.

jeg har strekkmerker på innersiden av lårene mine det har jeg hadd siden 8ende klasse! det er faktisk bare mammaen min som vet det, men hun sier ikke så mye... dette irriterer meg noe SÅ SYKT! og det er ikke bare strekkmerkene som plager meg, men også magen min.. fordi jeg har en slags "strek" midt på magen som gjør at magen min IKKE ser flat ut... jeg er ca 161cm veier 52kilo. Jeg føler meg så usikker HELE tiden, det er det ingen som vet..

Det høres kanskje ikke så ille ut, men låver deg det er helt JÆVLI! jeg hater å gå i bikini, og har mange ganger tenkt på å dra til legen min for å høre om eventuelle operasjoner...

Og hvis jeg møter en gutt jeg synes er en dritbra kar, (kan jo ta et eksempel) som jeg gjorde for noen dager siden...Han er høy, blondt hår, utrolig morsom, kjempe grei og dritkjekk:D ! vi har prata litt og jeg synes virkelig han er helt TOPP! det som plager meg noe så inni H, er at han spørr om ei jente(hver gang vi prater), hvem hun er og om jeg og hun er gode venninner...så spurte jeg han "hvorfor spørr du så mye om henne?" så svarte han "synes hun ser DRITBRA ut" og da ble jeg skikkelig usikker, fordi jeg vet jo at hun ser bra ut, perfekt kropp, høy, slank og fin osv....jeg føler meg så jævlii:(( og tørr ikke si det til noen at jeg sliter med selvtillit, fordi det er verre enn det høres ut...

24.jun.2011 kl.03:39

Jeg har veldig dårlig selvtillit. Jeg vil ikke kalle meg selv direkte stygg, og jeg har venner og alt det der. Men jeg føler meg bare ikke spesiell på noen som helst måte. Jeg er så vanlig at det er kjedelig. Alt med meg kan du finne alle andre steder. Jeg har heller ingen ting med meg selv som er bedre enn andres. Ingenting, og det er faktisk noe jeg sliter en del med selv om det sikkert ikke er noenting iforhold til hva mange andre sliter med.

Det eneste man kan kalle spesielt er familien min, men det er ikke akkurat positivt. Familien min er vel det man kan kalle ganske så fucked up.

Jeg vet ikke egentlig helt hvorfor jeg skrev dette her, men jeg ville bare få det ut. Jeg har lett for å snakke med folk om ting som skjer med meg og sånne type hemmeligheter, men ikke om min egen selvfølelse.

Anonymk

24.jun.2011 kl.03:44

Æ e kvalm. Æ hate dæ. Æ si te mæ sjøl; hvis du gjør det ska æ lov dæ at du blir kvalm. Alt kjem ut igjen. Du føle dæ utslitt, kvalm og feit. Det e det eneste som svimre i hodet ditt. Det e eneste du vil e å bli tynn! Du må slutt å spis, dt e den eneste utveien. En dag kan du føl at du ikke kan ta en matbit, mens andre daga drit du i dt og overspis. Eller så spis du, også kjem du på at du ska bli tynn du, så du må nesten bare gå på do og kast opp, dt e eneste utveien. Men du veit at dt ikke gjør dæ tynner så da må du faktisk slutt å spis så helvettes my. Også kan du ikke kast opp hele tida, for da blir tenneren dine stygg og slitt av magesyra. Alt du må gjør for å bare bli tynn! Dt e en lang vei mn æ ska klar dt! Mine tanker..

24.jun.2011 kl.04:23

Jeg hater ansiktet mitt. Det er så stygt.

anonym 123

24.jun.2011 kl.04:44

1

Girl whitout name

24.jun.2011 kl.04:50

Hei.. Jeg er ei jente på 14.

Jeg føler meg nesten slem som skal skrive min hemmelighet, siden jeg føler meg så frekk da! Det er da slik at mamma og pappa krangler ganske ofte og mamma blir fort sur på meg, jeg har egentli ikke noe godt forhold til mamma eller pappa, har en eldre bror og, men kan liksom ikke snakke me han om alt.. Jeg ønsker noen ganger at mamma å pappa skal gå ifra hverandre siden jeg tenker at det kommer til å bli bedre, jeg ville ikke bo her med alt kranglinga og diskuteringa. Seinest idag(igår da, siden klokka er snart 5) diskuterte de og da kom tanken opp "hvorfor kan de ikke bare gå fra hverandre?". Jeg hater den tanken, men jeg føler alt hadde blitt bedre da. Jeg har aldri sakt dette til noen siden jeg har egentlig ingen bestevenner har bare gode venner. Har ingen venner som vet alt om meg, tørr ikke snakke med noen om det, er redd for å bli sett på som gal som ikke vil at mamma og pappa skal bo sammen. Jeg savner virkelig å kunne snakke lenge med en bestevenn om alt mulig! For et-to år siden fant jeg meg den perfekte bestevennen, vi fikk kjempegod kontakt og snakka om alt. Helt til hun flytta, det har aldri vært det samme siden, vi har liksom "glemt" hverandre og jeg hater det! Elsker henne, vil ikke miste henne for det var kun henne jeg kunne stole på og si ALT til!

En annen ting er at jeg er litt redd for å få meg kjærest. Ikke det at guttene står i kø, det gjør de tvert imot... Men jeg er redd den dagen jeg har kjærest og skal ta han med hjem til mamma og pappa, har en følelse at de blir å ødelegge det siden de er slik som jeg fortalte over..

Elsker at du lager et slikt innlegg, føles godt å kunne skrive noe som noen skal lese, men som ikke trenger å vite mitt navn!

anonym 123

24.jun.2011 kl.04:50

Jeg har vært bestevenninne med ei siden vi var små unger. Vi har alltid vært der for hverandre. Men for et halvt år siden forsvant hun jeg kunne kalle min bestevenninne. Jeg kan si det sånn at jeg har vært sammen med typen min i to år, og jeg har ALDRI valgt han foran henne eller holdt henne utestengt. Jeg har derimot tatt henne med på ting sammen med meg og typen dersom det skulle være et problem å "velge". Men dette betydde visstnok ingenting for henne, for et halvt år siden fikk hun seg kjæreste og siden da har hun aldri spurt om vi skal finne på noe, hun har ikke en gang introdusert meg for kjæresten sin, og det virker rett og slett som om hun er flau over meg. Det er flaut å tenke på at hun har vært bestevenninnen min når hun har vært sånn en dårlig venn mot meg.

24.jun.2011 kl.04:55

jeg ble missbrukt av morfaren min. ingen vet det, bortsett fra han, og meg. Det var i vinterferien i fjord, dagen før skolen startet igjen. Har ikke sagt det til en levende sjel. Bare han og jeg vet det. Er sykt redd for at noen skal finne det ut.

Jeg har også en bestevenn, eller to bestevenner, som jeg føler jeg ikke helt kan stole på. Broren til bestevennen jeg har hatt siden første klasse døde for noen å siden. Jeg var der hele tiden for hun, og familien hennes. Jeg tror selvfølgelig at hun er glad for det. Men hun sluttet å være med meg litt etter litt. Eller ikke helt da, for vi var en del sammen. Jeg var den første som fikk vite om at han ikke var mer. at han var borte... Jeg begynner å gråte hver gang jeg tenker på han, men føler at det ikke er riktig av meg, siden det ikke var min bror... men back to the point. Altså hun som mistet broren sin, Marie, var min aller beste venn. Vi gjorde alt sammen og delte alle hemmeligheter sammen. Men siden jeg viste så mye om familien hennes, og var veldig nære hun når broren hennes døde, fant hun seg en ny venn. De ble bestevenner. Jeg ble på en måte nr. 2. Siden vi alle tre gikk i samme klasse, var vi jo litt sammen alle tre, men jeg var nesten aldri alene med Marie...

Når vi slutta på barneskolen, var jeg livredd for at Marie skulle komme i klasse med den nye bestevennen hennes uten meg. De kom ikke i samme klasse, og det har nok gjort vennskapet vårt sterkere. Jeg kom i klasse med hennes bestevenn, og nå er vi alle tre bestevenner... tror jeg. men det er alltid vanskelig å si. I noen perioder her jeg og "bestevennen" (marie) min sammen ganske ofte. Men det kan gå flere uker uten at vi er sammen på fritiden også.

Men nå, ganske nylig har jeg funnet ut at jeg og den andre bestevennen til Marie føler det samme om hverandre. Vi er jo veldig gode venner, men kan på en måte ikke si at vi er bestevenner... ja, så er det jo sommerferie. De snakker hele tiden om ting de skal gjøre sammen i sommer.. Det sårer litt å hvite at Marie helst vil være med den andre bestevennen hennes enn meg.. Hun spørr neten aldri meg først...

ja, dette var kanskje ikke så veldig stort, menmen... godt å få det ut!

Du blogger utrolig bra Hedda, og dette inlegget, er/var perfekt!

m

24.jun.2011 kl.08:39

Jeg er homofil.

...

24.jun.2011 kl.09:56

hei! du som svarte på kommentaren min om pappa. Han har vært inne 3 ganger, og det har ikke funket. Nå i det siste har han vært på noe greier i oslo som skulle virke, men han har blitt ti ganger værre!

-

24.jun.2011 kl.10:18

Jeg har 3 bestevenner, og jeg kan ikke stole skikkelig på noen av dem.

Jeg er lei av hun ene bestevennen min. Hun er en mini-versjon av meg. Jeg tror hun prøver og ta gutten jeg liker. Det virker ihvertfall som det. Jeg har spurt henne om hun liker han, men hun nekter for det. Jeg tør ikke og spørre flere ganger, for da blir det for kleint.

Jeg likte en gutt i 2 år. Jeg sluttet nesten å like han i vår, men følelsene kom tilbake. Jeg sier selv til vennene mine at jeg ikke liker han lengre og at han ikke er noe å samle på, men de sier at jeg liker han og det kommer jeg alltid til og gjøre. Men helvette heller - jeg er dritt lei fyren.

Jeg er 15 år, har ikke fingret eller sett på porno. Det gjør meg ingenting. Syns porno er urealistisk, ekkelt og det "turner" meg ikke on. Samme med fingring.

Var ikke akkurat så "svære" hemmeligheter, men var ihvertfall noe.

Veldig bra innlegg :) Elsker bloggen din, Hedda!

24.jun.2011 kl.10:40

jeg er overvektig...

jeg må bruke forlengere på bh'ene mine sånn at jeg ikke får tidenes valker, jeg har bestemt meg foor å ikke gå i bikini hele sommer og låra mine er for store til å gå med jeans (jeg eier ikke et eneste par)...

jeg har aldri hatt noe kjæreste what so ever og har aldri kysset noen...

24.jun.2011 kl.11:01

Det ble slutt mellom kjæresten min og eksen hans for to år siden. jeg og han har vært sammen i et halvt år, men jeg er likevel sjalu på henne og ser på henne som en "konkurrent"

Mia

24.jun.2011 kl.11:08

jeg føler meg alltid feit, og hater kroppen min mer enn noe annet. Selv om alle venene mine syns jeg er feit, føler jeg meg fei

J21

24.jun.2011 kl.11:11

Jeg føler meg så alene..

Ble slutt for 5 uker siden med kjæresten min jeg har vært sammen med i 6 år, og jeg har mistet mange venner på veien.

I starten av forholdet vårt var han utro mot meg, men jeg tok han tilbake. Han ble mer og mer sjalu av seg og jeg fikk ikke ha guttevenner, dra på overnattings besøk til venninner osv.. Men han ble greiere etterhvert, da han fant ut at jeg ikke fant meg i alt.. Jeg droppet 1 år av videregående for han, fordi han ikke stolte på meg.. Selvom jeg aldri hadde gjort han noe.

Nå er det slutt, det bare funket ikke lenger med tanke på fremtiden vi hadde sammen, det var han som dumpet meg, men jeg var enig i avgjørelsen. Vi flyttet ut sammen da jeg var 16, og vi delte husleia. Nå har jeg flyttet hjem igjen til mora mi, men han sliter med penger. Bare denne måneden har han fått 9000,- av meg, jeg klarer ikke si nei. Han er en grei gutt, som sliter veldig økonomisk, og han vet at jeg alltid vil støtte han og være der for han. I steden sitter jeg igjen å føler meg alene. Få venner å være med, og nesten blakk...

Foran familie og venner setter jeg alltid på et falskt smil og later som om alt er bra med meg, men det er det ikke. Jeg går med en knute i halsen hele dagen og lurer på når den skal slippe taket å la meg være i fred..

monster

24.jun.2011 kl.11:11

Jeg er forelsket i en gutt som likte meg før (for noen uker siden). Han fortalte det til meg, ansikt til ansikt, men jeg var for feig. Han er mye mer erfaren enn meg, Dette vet ingen. Nå holder han på med bestevenninnen hans (tror jeg). Alle jentevennene hans hater meg.. og de lagde masse drama i går kveld når jeg var med han, selv om det var noen andre venner der også.

På kvelden kjørte han meg hjem på mopeden (eller scooteren, vet ikke forskjellen :p), hadde ikke hjelm, og han kjørte så fort at jeg ble "klemt" inntil han. Da fikk jeg den beste følelsen ever.

Får jeg noen gang sjanse i sommer, skal jeg fortelle han hvordan jeg føler det, så får jeg bare håpe at det er likegyldig.

Jeg tror til og med jeg skal snakke med kameraten hans. I all hemmelighet.

monster

24.jun.2011 kl.11:12

PS: det var deilig å få det ut!!!!

anonym

24.jun.2011 kl.11:15

Jeg er 15 og ukysset.

24.jun.2011 kl.11:20

Jeg er 16 år og har aldri kysset noen. Er blant de populære på skolen, og nå tør jeg ikke lenger å være mye med dem. For tenk hvis de finner det ut:(

Jeg var en nobody på bs, men nå tør jeg endelig å være meg selv. Derfor er jeg livredd for at fortiden min, uten gutter eller et sosialtliv, skal ødelegge for meg.

Akkurat nå er mitt høyeste ønske å fake å være drita så jeg bare kan hooke opp med randoms.

Begynner på en vestkant VGs til høsten, og vet at hele tiden min der vil bli ødelagt hvis de får vite noe om dette.:(

Ida

24.jun.2011 kl.11:25

Broren min ble diagnosert med diabetes for to dager siden. Jeg har ikke klart å være alene siden uten at tårene begynner å sprute og de "onde tankene" tar over meg. Jeg vet at det kommer til å gå bra, men jeg synes det er så urretferdig. Han er bare seks år, har allerede melke, egg, nøtte, fiske og mandelallergi. Noen ganger skylder jeg på meg selv for sykdommen hans. At dette er min straff for å være utakknemlig eller noe sånt.

Jeg er redd for å være alene. Jeg føler tankene mine kommer til å spise meg opp. Nå lever jeg nesten som en robot også. Jeg står opp, jobber, går hjem, spiser og legger meg. Jeg vil ikke møte vennene mine. Jeg vil ikke svare på spørsmålene deres. Etter jeg hadde fortalt dem om broren min, brøt jeg nesten sammen. Broren min er helten min, han. Han er så modig og tøff, og smiler og er glad selv om han nettopp har fått diagnosen. Han setter til og med medisinen selv, etter bare to dager.

thelasthuman

24.jun.2011 kl.11:28

jeg føler meg så alene for tiden. alt går bare rett i dass. jeg gråter ofte, og tenker bare negative ting. jeg har lyst til å dra bort fra alt og alle. møte nye mennesker og oppleve nye ting. men det er noe som holder meg igjen, jeg vet ikke hva det er, men det er noe. jeg ønsker kjærlighet, vennskap og trygghet. jeg føler ikke at jeg har det. alt ser så mørkt ut.

Incognito

24.jun.2011 kl.11:57

Jeg er ferdig på vgs, med et snitt jeg egentlig ikke er fornøyd med. Eller, jeg vet jeg har jobbet bra, men det er ikke godt nok for foreldrene mine. De sier det ikke, men jeg vet det. Broren min hadde nesten seks i snitt, og da blir plutselig mitt snitt på 4,8 dårlig. Men jeg vet det egentlig er bra. Jeg trenger uansett ikke noe mer. Jeg vil inn på et studie alle kommer inn på, fordi det er så få. Pappa spør om hvorfor jeg ikke heller kan bli advokat, eller lege eller noe sånt. De tjener bra. Men jeg vil ikke det. Penger er kanskje viktig, men de betyr ingen ting hvis jeg ikke trives. Og når alt jeg gjør måles opp mot hvor bra broren min gjorde alt, så blir jeg bare lei meg. For jeg har helt andre egenskaper enn han. Det er bare ingen som ser det. Derfor byttet jeg skole da jeg begynte på vgs. Etter å ha arvet hans lærere i alle år. Jeg gjør bevisst valg så jeg slipper å være steder han har vært før meg. Fritidsaktivteter, venner, jobb. Allikevel elsker jeg broren min over alt på jord. Men jeg gleder meg voldsomt til å flytte fra mamma og pappa.

anonym, men epost.

24.jun.2011 kl.12:15

Jeg har en gutt, eller egentlig en kjendis, men for meg bare en gutt, som har forandret meg til noe helt spesielt. Justin Bieber! Ja det første noen tenker er "gaaay, jenteee" ja, you name it. Jeg liker han ikke for statusen hans, men pga han er en følelsesgutt som har fått meg til å innse så utrolig mye som at alle er like mye verdt, jeg burde ta vare på alle osv..dette er egentlig helt forferderlig, for når jeg ikke har noe mulighet for å møte min inspirasjon så knuser det meg rett og slett. Jeg har problemer med å åpne meg om dette her til noen, siden alle tror jeg bare en en typisk fan som er gal etter sangene hans, men nei du. ENESTE grunn til at jeg liker han, er for han har så utrolig stor innvirking på meg..jeg var en dritt unge før, men senere begynte jeg å sjekke Justin Bieber og forandret hele meg og hele personligheten. Nå i senere tid så har jeg begynt å gi opp håpet med å få møte han som gjør at jeg på en måte begynner å bli "bad" igjen..det ødelegger meg helt, og jeg har fått mye dårligere selvtillit (han klarte og holde meg oppe) og i det siste begynner jeg å spy opp maten..ønsker så utrolig mye at en eller annen person forstår dette og hjelper meg til å få et møte eller kontakt med den gutten i livet som betyr mest for meg. NB! DETTE VAR UTROLIG KORT FORTALT.

anonym

24.jun.2011 kl.12:18

Hver dag når jeg legger meg, håper jeg på at jeg aldri våkner igjen

ufornøyd

24.jun.2011 kl.12:20

Alle tror jeg er fornøyd med meg selv, og at jeg har god selvtillit. Egentlig hater jeg både kroppen min, og personligheten min. Jeg skulle ønske jeg var en helt annen person.

....

24.jun.2011 kl.12:20

Noen ganger lurer jeg på om jeg noen gang kommer til å smile og gråte av glede... og ikke gråte av sorg og smerte. Jeg skulle gjort alt for å ha det bedre, men dette er MIN hverdag nå - og jeg har lært å leve med det..

24.jun.2011 kl.12:32

Jeg hater meg selv. Hver gang jeg ser meg i speilet blir jeg sur. Hver gang jeg ser på klassebildet mitt, kjenner jeg meg nesten ikke igjen. Jeg vil ikke være stygg! Stoppet å trene i september.. Begynner i 8-ende og veier 50 kilo :S Er bare 1.55! Mamma veier 60.. Føler jeg er så sinnsykt feit, noen ganger ønsker jeg at jeg har anoreksia.. Vet det er dumt, men føler meg sykt feit!

Føler ikke at jeg kan snakke med noen, bestevennene mine forstår ikke. Men en gang jeg begynner å snakke om det, skifter de samtaleevne. Vil ikke leve sånn her... Jeg er ikke populær, men blir ikke mobbet. Var sammen med en dust i fjor, han lærte meg egentlig bare at jeg var stygg... Skulle ønske jeg kunne snakke med noen!

Hilsen jente på 13.

24.jun.2011 kl.12:37

Alle virker så glade for tiden. Leser på blogger overalt at de har det så utrolig bra. Jeg orker ikke å treffe vennene mine engang. Er så sliten og lei...

anonym

24.jun.2011 kl.12:43

Jeg hadde en kjæreste i 8 måneder, så ble det slutt. Det er litt over 3 mnd siden vi slo opp og jeg liker han fortsatt. Da vi slo opp begynte bestevennen min å henge veldig mye med han, og det irriterer meg veldig fordi jeg liker han fortsatt og håper virkelig det blir oss to igjen. Og jeg føler bestevenninnen min ditchet meg for å være med han.

Det var i fjor sommer vi ble sammen, derfor blir jeg litt lei meg denne sommeren fordi den blir så mye dårligere enn den ifjor, og jeg har flere ganger begynt å grine pga jeg har tenkt tilbake på hvor fin sommeren i fjor var. Og jeg synes det er utrolig dumt at jeg fortsatt liker han og han ikke liker meg (tror jeg). Vi har snakket en del i det siste og det får meg til å holde håpet oppe.

For noen dager siden traff jeg en mann som bare random begynte å snakke til meg og før han gikk sa han "Det er en gutt du liker, og du er kjempeglad i han. Kjemp for han! Gjør al du kan for å få han" Det var litt creepy, men jeg vil definitivt prøve å få han tilbake.

24.jun.2011 kl.12:53

Jeg skal på ferie med veninnen min som lyger og er tøsete hele tiden. Har aldri gruet meg mer til noe som helst før.

24.jun.2011 kl.13:00

Jeg har angst for hosting/brekkning/spying. Bare jeg hører noe som kan høres ut som dette får jeg helt panikk og blir uvel. Aner ikke hva som er galt med meg, er bare utrolig slitsomt å gå rundt å bli "redd" bare fordi andre hoster.

Jeg leser og om MANGE som er "16 og ukysset".. Dette er det minst unormale i verden! Visste dere for eksempel at Adriana Lima, som også er VS modell og kåret til "mest sexy" var 17 år da hun fikk sitt første kyss? Dette var til og med med hennes nåværende mann, som med andre ord betyr at han er den eneste hun har kysset.

ingen

24.jun.2011 kl.13:14

jeg vil ikke være forelsket i bestevennen min...

jeg blir så sykt forvirret og veit ikke hvilke følelser jeg egentlig har for han. Vi har vert gode venner i ca. 2 år nå og det har vert perioder hvor vi kanskje har drevet på, mer enn venner vanligvis gjør. Felles venner har lurt på hva dealen vår har vert, men jeg kan ikke noe for det, det føles så naturlig å flørte med han! Han er den gutten jeg veit jeg kan snakke med om ALT og vi finner på alt mulig random sammen. Han er superperfekt, har aldri drukket/røyket/snust, han prøver å være snill mot alle og blir sint om noen snakker dritt om andre. Vi har en conection som jeg aldri har hatt med noen andre. En gang satt vi å så på film, vi satt mer eller mindre oppå hverandre, han holdt på en måte hånda mi... vi satt litt rart, så hendene våres var foran ansiktet hans. Jeg kjente plutselig en varm pust kile over hånda mi og jeg hørte han pustet tungt. En snikende følelse brøt ut i magen, men jeg prøvde å konsentrere meg om filmen, jeg ville jo ikke føle sånn om min beste venn... det var sykt vanskelig å konsentrere seg om noe annet, men jeg tror han følte det samme som meg, for han unnskyldte seg og gikk på do. Jeg klarte heldigvis å roe meg ned innen han kom tilbake! Det var et sykt merkelig øyeblikk ettersom det var mange andre i rommet..

han er ikke en jeg kunne tenke meg å bli sammen med sånn i dag, men han er en jeg helt klart ser for meg en fremtid sammen med <3

Bare meg, vondt nok

24.jun.2011 kl.13:32

Noen ganger vil jeg legge meg til å sove, og aldri våkne opp igjen. Derretter tenker jeg på mamma, og da vet jeg at jeg ikke kan gjøre det, men avlikevel slutter jeg aldri å tenke på det.

24.jun.2011 kl.13:33

Jeg drar på utveksling til høsten. Ingen har sagt de kommer til å savne meg.

connie

24.jun.2011 kl.13:48

jeg prøver hele tiden å komme meg ut av vennegjengen min.

Solveig

24.jun.2011 kl.13:50

Jeg synes jeg selv er pen.

min bestevenninne er ei lita løs tøs,, huff!

anonym

24.jun.2011 kl.13:54

Jeg har vært forelska i en fyr i snart et år nå. Det har vært frem og tilbake mellom oss, og hver gang noe negativt har skjedd har det vært at han har rotet med folk på fester osv. De siste månedene har vi holdt på igjen, men for to dager siden var jeg på klassefest. Jeg ble skjita full og sendte han masse meldinger. Han sa han ikke kunne komme på festen, så jeg ble deppa. Etterhvert begynte en kompis av både meg og han å prøve seg på meg. Det endte med at jeg sugde han...Jeg ringte da han jeg holdt på med fordi jeg angret og ikke visste hvor jeg skulle gjøre av meg. Han la på, og siden har han ikke ville snakke med meg. Jeg angrer, men samtidig er jeg jævli forbanna for at han skal slippe unna med lignende ting, mens med en gang jeg gjør noe tar han helt av...åh det var godt å få ut!

24.jun.2011 kl.13:56

jeg fikk mitt første kyss da jeg var 14

jeg fikk mitt første klin med to gutter samt. da jeg var 15

jeg er jomfru

er fortsatt forelsket i den gutten i klassen som jeg har ditchet 5 gangr

og er samt. litt forelsket i eksen min

hater kroppen min, og tørr såvidt å gå i bikini osv.

vennina mi er veldig populær blant guttene, fordi hun "flæsher" veldig mye og tøyser og flørter med veldig mange, noe som jeg hater at hun gjørr!!! for det får meg til å tenke at hun ikke er min beste vennine lengre og bare er ei hore ellernoe' :// & jeg tror faktisk at hun har hatt sex med en gutt i klassen men de er jo sefølgelig bare venner, ifølge hun.

what to do?

anonym 1

24.jun.2011 kl.13:58

Det betyr utrolig mye at det er flere som føler akkurat det samme som meg. Det er egentlig en ubeskrivelig følelse. Og det er ikke noe spesifikk som er galt, men det er alle de små tingene som gjør alt så mye værre..

anonym

24.jun.2011 kl.14:05

Jeg har en ganske syk hemmelight, men jeg føler bare jeg må få støtte av noen. jeg har sex med læreren min for å få bedre gymkarakter. vet dette er galt tross at han er 34 år, men kjekk.

...

24.jun.2011 kl.14:09

Jeg er forelsket i x-en min. Han slo opp på msn for 2 år siden, men jeg alltid vært forelsket i han. Jeg har jo kommet meg videre, men når jeg ser han er det en stor ball av savn. Jeg har blitt forelsket i andre typer også, men han overfløder alt.

Jeg også problemer med vekt og selvbildet. Jeg er overvektig, takket være masse godteri. Jeg har prøvd og stoppe, men klarer det ikke. Det er jo selfølgelig alle jeg kjenner klar over. Jeg føler meg uvel i bikini, som den feiteste i vennegjengen. Jeg har prøvd å få bulimi, så jeg kanskje blir litt penere.

24.jun.2011 kl.14:10

Når jeg leser disse kommentarene blir jeg litt lei meg når jeg ser at det er så mange som ikke er fornøyd med det de har og hvordan de er.. Og jeg blir kvalm over at det er så stort press på kropp og utseendet. Tenk også på at personligheten speiles gjennom utseendet, så man trenger ikke nødvendigvis være superpen og ha perfekt kropp for å være tiltrekkende!

Jeg blir også litt glad med tanken på at jeg er én bestevenn som jeg kan snakke med om ALT, vi respekterer hverandre og er det noe så er hun ALLTID der.

Jeg har det fint, jeg :-)

anonym

24.jun.2011 kl.14:20

Jeg savner søstra mi!

Hun døde for fire år siden på grunn av at hun hadde en hjerneskade. Hun kunne verken gå, se, snakke eller røre på kroppen sin, men hun kunne høre. Jeg likte henne ikke. Jeg gav henne aldri en klem eller sa jeg var glad i henne. Jeg ville ikke holde henne i fanget eller leke med henne. Jeg sang aldri sanger til henne, spilte piano eller snakket med henne. Nå i ettertid, og jeg har blitt eldre, angrer jeg meg fælt. Skulle ønske man kunne skru tiden tilbake og rette opp det som var galt. Skulle gjerne ha fortalt henne hvor glad jeg er i henne!

Jeg tror jeg skyvde henne vekk fra meg fordi jeg var redd for å bli mobbet av de andre elevene. Jeg ble ikke det, men jeg ville ikke at andre skulle se at jeg var sammen med henne. Jeg har tanker og følelser i ettertid som er triste. Noe som heter at man kan være klok etterpå!

anonym

24.jun.2011 kl.14:26

jeg holder på med exsen min, det ble slutt for ikke så veldig lenge siden, men vi kan ikke gå "public" pga sommeren til vgs å alle er splittet å vi to er nå med helt forskjellige folk som var beste venner før. men nå ... er altforandret : (

å jeg håper inderlig av vi kan si til alle at vi kansje blir sammen igjen , får det er ingen ting jeg mer vill en å få han tilbake...

< 3 kjempe fin blogg ! er helt sjokka over hvordan du skriver osv, ikke negativt : ))

24.jun.2011 kl.14:29

Ingen vet at jeg liker å synge og skuespille. Jeg har skikkelig lyst til å få karriere innen de tingene, men hvordan skal det gå når alle ser på meg som veldig sjenert og ikke ANER at jeg liker det?

Jeg har også fått problemer med å føre samtaler med alle som jeg ikke kjenner godt, noe som ikke er så alt for mange... Så en annen også hadde skrevet det lenger oppe, og det betyr overraskende mye. Grunnen til at jeg har fått de problemene er klassen jeg gikk i på barneskolen...

Synes det er veldig bra at du har dette innlegget, det føles veldig godt å få ut slike ting!

Sofia

24.jun.2011 kl.14:37

Jeg hadde det som mange av dere beskriver, jeg følte meg verdiløs og stygg.. Jeg hadde ikke mange venner, siden jeg hadde begynt på en ny skole og ikke turte å ta kontakt med noen (selv om de prøvde å prate med meg). Jeg gråt mye og jeg klarte ikke å forestille meg at det noen gang kom til å bli bedre. Jeg vurderte selvmord fordi jeg ikke orka mer, jeg var mye borte fra skolen og følte at hunden min var den eneste som var glad i meg.. heeh
Men nå (bare 2 år senere, cirka) har jeg det kjempe bra, jeg har mange venner og vi finner på ting sammen hele tiden. Jeg er lykkelig nesten hele tiden, og jeg er så utrolig glad i livet mitt :D Så til alle dere som har det vondt: Det kommer (sannsynligvis) til å gå over, og det er noen der ute som har medfølelse for deg, og det finnes folk som er glad i deg. Du må bare være sterk, selv om det kan virke vanskelig noen ganger...

Bare meg

24.jun.2011 kl.14:37

Min gammle bestevennine har nå i senere tid startet å snakke med meg.. Vi ble uvenner rett over juleferien pga en kranger, men tilbake til der jeg vil fortelle/må få ut! Nå for en drøy uke siden var vi i et selskap sammen, jeg spørte henne om hun ville være med ut å trekke litt frisk luft fordi jeg fant igen andre som hadde giddet å være med meg ut. Jeg var nokså svimmel å jeg hadde hodepine så jeg måtte bare ut. Vi startet å snakke om kjærestene våre og vi sammenlignet med hverandre. Jeg syns dette var utrolig koseligt å vi ledde mye sammen. Jeg savner henne virkelig mye fordi vi er så like på mange punkter.

Det var godt å snakke med henne! Plutselig fikk hun et alvorlig annsiktsuttrykk.. Jeg kunne så godt se det på henne å jeg sluttet å smile å kikket på henne med alvorlige øyne. Hun klarte nestn ikke se på meg, men sa ''Du, jeg må fortelle deg noe, det er veldig alvorlig'' Jeg bare så på henne og hun startet å snakke. Mange tanker fløy i hodet på meg. Hun fortalte at i det siste eller i sånn 2-3 dager hadde hun ikke hatt matlyst å hver gang hun spiste middag spydde hun etterpå. Det første som slo meg var at hun måtte ha fått seg selv til å spy tidligere å jeg spørte henne med en gang om det! Hun kikket ned på bakken å sa, at hun hadde gjort det. Forann med står en så pen, tynn jente med noen lekkre former å sier til meg at hun har startet å få spiseforstyrrelser. Hun har heller ikke sakt det til noen andre å jeg føler jeg har et stort ansvar på meg! Bør jeg si i fra til noen, det er jo ikke sikkert det blir verre? Skal jeg vente å se? Skal jeg advare henne om at jeg kommer til å si det til noen? Jeg er så usikker. Jeg er aldri med henne, men hun har trossalt vært en viktig person for meg, jeg kan redde henne på en måte, men tenk om det ikke er så galt som det høres ut som?

utrolig deilig å få ut slike ting, takk!

Anonym1

24.jun.2011 kl.14:43

Jeg har mange hemmeligheter. Jeg hadde et stort alkohol problem da jeg var 17. Jeg er nå 19. Jeg drakk for å bli borte, ikke for å ha det gøy. Jeg drakk hele tiden, opp til en helflaske sprit alene. Alt jeg tenkte på var alkohol, og jeg kunne sitte alene på rommet å drikke på hverdager. Jeg drakk vekk alle de vonde tankene mine, til tross for at alkoholen bare førte med seg flere problemer. Det var mange problemer som fulgte med alkoholen, som at jeg ble voldtatt to ganger av en jeg var sammen med. Har aldri fortalt det til noen, siden det er ikke så ofte man hører om at en man er sammen med kan voldta. men det skjer.. og noen ganger får jeg ikke sove om natten for jeg tenker tilbake på det, og det gjør så vondt å tenke på. Jeg har klandret meg selv for det her hele tiden, og aldri sagt det til noen, noe som er slitsomt. Jeg har prøvd å fortelle det til noen men de ler det vekk, så jeg har ikke fått det ordentlig ut. Jeg drakk til jeg var helt bortevekk, og våknet av at han hadde seg med meg. Jeg mener.. det er vel voldtekt? jeg klarte ikke si nei eller komme meg vekk for jeg var så utrolig full. Jeg sa ikke ja til å ha sex med han de gangene.. han fortalte også at han ikke klarte å styre seg iblandt..

Jeg har drømmer om at jeg tar livet av han, at han dør, og jeg ikke føler noen sorg. Det er forferdelig at jeg har slike tanker, men jeg konfronterte aldri det som skjedde, og nå sitter det fast i hjernen min..jeg våkner opp om nettene og klarer ikke få det ut av hodet. ydmykelsen han påførte meg..

24.jun.2011 kl.14:45

jeg er så utrolig missfornøyd med utsenede og kroppen min. det er helt sykt at dagene mine skal bli preget så utrolig mye av dette! om morgenen er magen min flat, og da er jeg en smuuule fornøyd, men med en gang jeg putter så lite som en brødskalk i kjeften eeeser magen min ut. vennene mine sier jeg ser bra ut, og at jeg burde være fornøyd, men jeg føler dette er slike ting veninner MÅ si. at det blir et slags standarsvar fordi di evt ikke vil såre følelsene mine med å si sannheten. sammtidig vet jeg ikke om de mener det. det kan jo hende jeg ser bra ut. jeg vet jo ikke hvordan jeg ser ut i andres øyne. men i mine øyne er jeg feit, stygg og bare en annen drittunge i denne verden. blir så utrolig irritert av det hele, fordi jeg tenker på det HVER gang jeg er sammen med vennene mine som er nyydelige! blir alt for misunnelig, rett og slett!

LS

24.jun.2011 kl.14:55

DERE ER VAKRE ALLE SAMMEN! Fra innsiden og ut! Som Lady Gaga synger:

I'm beautiful in my way, cuz God makes no mistakes! I'm on the right track baby, I was born this way

Og dere må ikke angre på noe dere har gjort. Det er ingenting dere kan gjøre med det nå, dessverre. Som ordtaket sier:

Ikke angre på noe du har gjort, fordi på et tidspunkt var det akkurat det du ville.

Ønsker dere alt godt, skjønne mennesker :)

24.jun.2011 kl.14:58

Det her er vel ikke noen hemmelighet, men en av mine nermeste venner i klassen - han døde. i dag er det akkurat tre uker siden. det virker som alle andre går videre, men jeg klarer det ikke. jeg tenker ikke på annet. det virker nesten som han var en bror. jeg går på facebook siden hans hver dag og leser meg nedover på gamle statuser osv...

jeg klarer heller ALDRI å bli fornøyd med kroppen min eller fjeset mitt. alle sier jeg skal være med fornøyd med fjeset - men hvordan kan det gå an når det ene ordentlige forholdet jeg har hatt endte med at han var utro? bikini er det værste jeg vet å gå i, jeg blir heller ikke brun, så da blir det jo bare enda værre.

hvordan komme over en eks? uansett hvor dritt han var mot meg, så klarer jeg ikke glemme han. jeg elsker han!

veldig bra at du har et sånn innlegg, tror det hjelper mange å skrive det til noen du ikke kjenner. det er jo også bra for andre å lese om problemene forskjellige mennesker har :) eller hemmelighetene da...

jeg elsker virkelig bloggen din! :)

anonyyym :o

24.jun.2011 kl.15:32

Jeg er sykt forelsket i en gutt jeg egeklig ikke kan bli sammen med, hvorfor vi ikke kan ha et forhold tør jeg ikke si (-og nei, vi er ikke i familie, han er ikke my bf's x eller noe) Men jah it's complicated. Jeg tenker på han hver dag og blir rett og slett gal av det. Jeg tror ikke han liker meg så godt, jeg er jo ikke akkurat pen, jeg er tynn som en strek 0 fine former og er rett og slett mislykka. Så tviler på at han liker meg ja,, og det er den værste følelsen: Å være forelsket i en, som ikke gjengjelder følelsene.....

24.jun.2011 kl.15:39

Jeg er redd for at bestevennen min skal glemme meg helt bort på videregående. At han som jeg har kjent så lenge jeg kan huske, skal bare være sammen med andre, nye, ukjente folk. Jeg er så ufattelig glad i han, men det skremmer meg at jeg kanskje blir byttet ut mot noen andre som er bedre. Det har alltid vært oss to, jeg og han i et nøtteskall. To bestevenner som gjør alt sammen. Jeg og han.

I tillegg har jeg alltid hatt følelser for han. Ikke en forelskelse, bare følelser som alltid har vært der. Han er så fin.

Jeg er også redd for fremtiden, hva vil den bringe? Jeg liker meg godt her jeg er nå, 15 år i mamma og pappas hus, fremtiden er ukjent, livet er en lek, alt er bra. Jeg vil leve NÅ, le og ha det moro. Jeg vil ikke vokse opp, flytte ut, få jobb, barn, kjærligheten... Alle vennene mine gleder seg til videregående og årene som kommer etter, komme seg bort fra foreldre og barndommen. Jeg sier meg enig, men egentlig er fremtiden min største frykt.

I tillegg har min kusine og venninne blitt voldtatt. Kun jeg vet det.

AM

24.jun.2011 kl.15:40

Jeg har et hemmelig crush på besteveninna mi, og jeg er jente selv. Ikke sånn skikkelig, men det er noe ekstra med hun, jeg vet ikke hva det er. Det skremmer meg, men jeg har vert forelsket i gutter, så jeg er ikke lesbisk, men måten jeg tenker på henne skremmer meg, for det er ikke sånn man egentlig skal tenke på venninnene sine...

24.jun.2011 kl.15:41

jeg har alltid hatt problemer med å "gi av meg selv" til gutter, noe som har ført til at jeg tydeligvis er "hard to get". men for ikke så lenge siden, ga jeg endelig en del av meg selv til en gutt jeg var utrolig interessert i, fordi han virket interessert tilbake. hva skjedde? akkurat det jeg fryktet. vi klina, vi rota, jeg dro hjem, han pratet nesten ikke til meg mere, han er bare ute etter sex, han gikk over til andre jenter på null komma niks. nå sitter jeg her med et knust hjerte.

h

24.jun.2011 kl.15:44

Eg har aldri vore på ein sikkeleg jentekveld. Eg har venner, men ingen gode vennar eller bestevenninde. Bestevennen min gjennom heile barneskulen bytta meg ut når vi kom på ungdomsskulen. Det var ei konflikt på slutten av 8.klasse, og eg trur dei ikkje veit kva det har gjort med meg. Eg er søren meg 16 år og blir 17 i november, men eg sitt fortsatt heime på ein fredag kveld når eg veit at alle andre er på jentekveld. Eg ser alle bilda, og eg skulle så gjerne ønske eg var der. Kvifor likar dei ikkje meg? Bestevennen min er også syskenbarnet mitt, men også han har på ein måte forandra seg.

Eg gledar meg til eg ferdig med vidaregåande, då skal eg vekk herifrå.

anonym

24.jun.2011 kl.15:54

jeg er redd for å ende opp som alkoholiker. takket være mine foreldre.

Anonym

24.jun.2011 kl.16:02

Jeg liker ikke pappaen min. Han kjefter for alt mulig, og er slettes ikke noe hyggelig! Jeg orker omtrent ikke å være i samme rom som han. Han ødelegger nesten hele dagen min ved å alltid komme med det grusomt dårlige humøret sitt. Han klikker for småting og har til og med slått meg. Han har utrolig kort lunte, og blir sur for ALT. Jeg hater han virkelig, men har ikke sagt det ordentlig til han. Mot andre er han verdens hyggeligste, så det er utrolig kjipt.

SKV

24.jun.2011 kl.16:03

Jeg hadde et seksuelt forhold med en som er tre år eldre enn meg, og ble gravid. Jeg sa jeg skulle ta abort, men ombestemte meg uten å fortelle det til noen. Før jeg kom for langt på vei spontanaborterte jeg. Det var jævlig.

Jeg er bifil. Det er egentlig ikke en hemmelighet, men det er godt å kunne skrive det.

Jeg har større bryster enn andre på min alder, 65 E/F. Dere tenker kanskje at dette er positivt, men store pupper gjør deg bare til et slags symbol. De ser ikke deg, men det du har.

24.jun.2011 kl.16:14

Min største hemmelighet er at jeg tenker på selvmord. Jeg tar meg selv i å tenke på det helt automatisk noen ganger, og det er for meg veldig skremmende. Jeg har så mye sympati for mange av dere som har skrevet her. Jeg har skuffet moren min uten at jeg vet hvordan. Hvorfor skulle hun ellers ha sagt at hun er lei seg for at jeg er hennes avkom og hun noen ganger skulle ønske at jeg ikke var født. Å høre noe sånt er ikke noe jeg hadde unnet min verste fiende engang. Etter å ha blitt rakket ned på i lang tid begynner man sakte men sikkert å tro på det som blir sagt. Den verste følelsen er når du føler deg som en byrde for de som er deg nærmest, det er det nok mange av de som har skrevet her som kan skrive under på. Jeg har i det siste tenkt på hva som skjer etter døden, og om jeg blir gjenfødt som et annet menneske; vil noen bli oppriktig ELSKE meg? Vi må holde oss sterke og ikke la oss knekke av de som vil oss vondt. Vi er fantastiske på hver vår måte. Alt ordner seg til slutt, og jeg har funnet ut at selvmord ikke er løsningen. Det er bare en utrolig jævlig følelse å føle seg utilstrekkelig. Takk og stor klem til deg Hedda hvis du leste dette, og til alle dere andre der ute.

24.jun.2011 kl.16:24

Jeg har verdens beste kjæreste, men jeg føler jeg bruker ham. (Jeg gjør vel egentlig ikke det.) Han får meg til å føle meg som en prinsesse, og at han kun vil ha meg, meg, meg. Og sånn er det. Mens jeg ser rundt på andre gutter. Han mater meg med selvtillit, sier jeg er på en høyere skala enn han, og at jeg lett kunne fått meg noen som SÅ bedre ut. Ja, kanskje jeg kunne det. Men ikke en som VAR bedre. og nå elsker jeg kroppen min OG ansiktet! Før så så jeg på meg selv som helt normal, hadde vel litt høy selvtillit da og, men nå er den jo helt på topp.

Ofte blir jeg sur på han, uten noe spesiell grunn. Da føler han seg som en drittsekk, men sannheten er at han er det stikk motsatte, og jeg er drittsekken. Når jeg leste kommentarene her, er det mange som vil ha kjæreste, eller at kjæresten ditchet for ei annen jente, eller at han er voldelig. Det fikk meg til å innse at jeg kanskje burde tenke over hvor heldig jeg er som har han. Kanskje jeg rett og slett ikke fortjener han ?

Jeg har han også rundt lille fingeren min. Og jeg elsker det. Det er ikke sånn at jeg ber han kjøpe ting til meg ogsånn, men er det noe jeg har lyst til, så blir han med på det fordi KUN han vil gjøre meg glad. Han er verdens beste, men jeg føler jeg ikke setter pris på alt det han gjør for meg. Han har sagt SÅ fine ting til meg, mens jeg nesten ikke sier fine ting til ham ...

... Allikevel sier han jeg er den beste og peneste jenta han har vært med, og han har aldri vært så lykkelig før.

SA

24.jun.2011 kl.16:26

jeg ønsker å ha anorexia:( jeg føler meg stor og feit hele tiden, og jeg prøver hart å trene og spise lite eller ingenting, men jeg greier det ikke...jeg gruer meg til å ha på bikini i sommer:(

24.jun.2011 kl.16:28

ingen kommer til å tro det jeg skal skrive nå men ,,,,, jeg kan fly

24.jun.2011 kl.16:51

Besteveninna mi hadde en kjæreste i 8. ende klasse. Ikke helt seriøst, men de var fremdeles glade i hverandre. Samme typen ble den gamle besteveninna mi sammen med i 9'ende klasse. De var sammen i ganske mange måneder. Jeg har ligget med han 3 ganger i løpet av den siste tiden. Jeg føler meg helt jævlig. Både fordi jeg har gått bak ryggen på min nåværende bestevenn, men også hun jeg var bestevenn med i over 10 år. Ingen vet det, kun jeg og han. Sånn kommer det til å være. For alltid.

24.jun.2011 kl.16:52

.. Jeg har prøvd å ta livet mitt flere ganger. En gang for flere år siden, da var jeg 14 år og to ganger denne påskeferien.. Jeg er snart 18! Jeg er en kjempeglad og positiv jente på utsiden som stråler selvsikkerhet, men på innsiden så er jeg ikke helt sånn. jaa jeg har det jo fint og jeg er jo glad, men jeg har en psykisk lidelse som kalles bipolar. Nesten ingen vet om det. Jeg hadde en kjæreste jeg fortalte dette til, etter vi hadde vært sammen i 7 mnd. Han brukte det mot meg. Og ødla meg. nå vet jeg ikke helt hva jeg er. Men jeg bærer en maske..

24.jun.2011 kl.16:58

jeg går i 1. klasse og er utrolig forelsket i en 3. klassing. problemet er at han nå har gått ut av skolen og at jeg aldri vil se han igjenn:(

24.jun.2011 kl.17:00

Jeg føler at jeg blir spist opp på innsiden når jeg tenker på alle de jentene kjæresten min har ligget med. Jentene som ikke var annet enn en "one night stand", men likevel. Det spiser meg opp, og jeg tenker på det mye mer enn jeg burde. Jeg vil ikke tenke på det, men jeg gjør det likevel - automatisk. I tillegg flytter han snart. Langt bort fra meg, og jeg føler at framtiden min kommer til å falle i grus. Jeg føler at jeg ikke kommer til å klare og være så lenge borte fra ham, da jeg er vandt med å ha han så nærme meg hele tiden. Han kommer til å bli borte i mange år, og selv om jeg virkelig ønsker at vi holder sammen i fremtiden, så ser jeg ufrivillig mørkt på det hele. Jeg er så innmari innmari glad i ham, jeg vil ikke miste ham. Vil ikke at han skal flytte. Dette spiser meg opp, men ingen forstår det. Ikke han heller ...

Thea

24.jun.2011 kl.17:05

Jeg var utro mot kjæresten min i går. Vi har vært sammen i 2 år. Dro til en annen gutt jeg bare har møtt én gang før, som er 8 år eldre enn meg. Han var fantastisk i senga, og jeg har aldri ledd og kost meg så mye på en kveld. Han var så snill og moden. Jeg føler ingen skyld overhode. Hva er galt med meg? ...

Julia

24.jun.2011 kl.17:08

Jeg har blitt seksuelt missbrukt som barn, mobbet, har slitt med bulimi i 3-4 år og kastet opp blod nylig, jeg ble voldtatt for 4 mnd. siden og for en måned siden prøvde jeg å ta mitt eget liv.

Jeg skrev selvmordsbrev, la de på rekke å rad i konvolutter til alle som jeg synes fortjente det og tok jeg 20 paracet og drakk 1 cider, også la jeg meg i sengen å ventet på å dø. Jeg våknet 18 timer senere å følte meg bare klein..

Det triste er at jeg ødelegger meg selv! Jeg har mange gode venner, jeg har greie foreldre, er passe populær.. Jeg klarer ikke sette pris på noe i livet lenger.. Jeg vil dø, men ingen vet hvor mye jeg faktisk vil dø..

Catharina Austad

24.jun.2011 kl.17:15

Jeg ble utsatt for et overgrep for et år siden, og han var 11 år eldre enn meg...

anonym

24.jun.2011 kl.17:21

Jeg er 16 år, og har aldri hatt en kjæreste. Jeg er ikke feit, og har ikke valker ellerno men jeg er stor og har en BMI som tilsvarer overvektig. Jeg har heldighvis et veldig fint ansikt:) Jeg var forelska i bestevennen min i flere år, en kveld begynte han å kline med meg når vi skulle sove over i en bursdag(mitt første kyss) men han mente ikke noe med det. Det ødla hele vennskapet og vi har lite kontakt.

For nesten ett år siden forelska jeg meg i en MYE bedre person og som jeg gikk i kasse med. Han er perfekt på alle mulige måter. I forrige uke hadde vi siste skoledag på grunnskolen og jeg hadde planlagt å fortelle han at jeg likte han, for jeg tror han liker meg og. Jeg backa ut, og jeg hater at jeg ikke fortalte han det. Jeg er redd for å ikke få en ny sjanse. Dette vet alle mine nermete venner, og jeg vet ikke hva jeg skulle gjort uten dem. Jeg hadde blitt helt gal hvis jeg ikke kunne dele tankene og følelsene mine med noen.

Forresten utrolig bra innlegg Hedda, det er fint å få dele ting noen ganger, og det er spennende og interresant å lese andres kommentarer også. Skulle ønske jeg kunne hjulpet mange av av de som har kommentert over:( Syntes alle burde huske på dette, min yndlingsquote:

life is to short to wake up in the morning with regrets.

So love the people who treat you right,

forgive the ones who don't and believe that everything happens for a reason.

If you get a change, take it. If it changes your life, let it.

nobody said it'd be easy, they just promised it would be worth it.

:)

24.jun.2011 kl.17:25

Jeg er forelska i en som alle synes er litt rar, men jeg liker ham. Og jeg tror kanskje han liker meg også. <3

Anonym 12

24.jun.2011 kl.17:35

Jeg føler meg anderledes enn alle vennene mine. De har fine kropper og bruker akkurat passe størrelser i klær, noe som gjør at de kan dele på klær og låne av hverandre! Jeg spiller håndball og er ikke en upopulær jente akkurat. Jeg trener så hardt jeg kan og vill satse alt på håndballen, men det som stopper meg en kroppen min og puppene mine. Jeg hater og springe mens folk ser på meg, for jeg har veldig store pupper. Større enn noen voksne! Jeg skal bare begynne i 9'ende og vet ikke hva jeg skal gjøre for og overvinne frykten min i fra å springe og drite i alle som ser på. Jeg er ikke stolt over kroppen min heller, føler meg feit. Alle vennene mine sier jeg ikke er feit i det hele tatt, jeg er kanskje ikke så veldig feit men de kan ikke si det liksom! Når det kommer til klær kan jeg jo ikke dele med vennene mine, fordi jeg har en annen form på kroppen o.s.v! Trener masse og spiser for det meste veldig sunt, men føler ikke det hjelper noe ting til å slanke meg litt!

gikk helt klart opp et lys for meg!

24.jun.2011 kl.17:40

nå har jeg lest ALLE kommentarene hittil. fikk vondt inni meg, og på en måte dårlig samvittighet. jeg trodde jeg hadde det dårlig,helt jævlig,at jeg hatet livet mitt osv, men så ser jeg hvordan andre har det. får meg til å tenke på hvor heldig jeg er likevel. greit, jeg er mesteparten av tiden en god nr 2, jeg er 16 og har bare hatt ''kjærester'' på barneskolen, føler meg ofte alene, glemt og rett og slett ikke akseptert, familien min er rene kaoset, og jeg føler meg stygg and so on! men når jeg fikk lese alt dette kom jeg til å tenke på alt det positive i livet mitt også!

blir nesten litt feil å takke for det siden alle har det så vondt..så jeg vet ikke helt hvordan jeg skal si det. men dere gjorde i hvertfall at det gikk opp et lys for meg, og jeg håper det går bra med alle sammen! og takk til deg hedda, virker som du har en super personlighet :)

24.jun.2011 kl.17:42

Jeg klarer ikke kjæresten til bestevennen min.

Jeg var venninne med hun før, men så blei hun i lag med min tideligere bestevenn, og da ble alt ødelagt. Jeg blir rett og slett kvalm av henne. Så når hun bynte styre over bestevennen min, orsket jeg bare ikke mer, og "slo opp " med han.

Martine

24.jun.2011 kl.17:49

Jeg mistet jomfrudommen da jeg ble voldtatt. Det er som Razika sier, det gjorde ganske vondt i hjertet.

24.jun.2011 kl.17:50

Jeg og 2 andre venner, finner ofte på ting ilag. Det var/er liksom "vi 3"...men nå så er andre folk fra klassen deres (vi går i to forskjellige klasser) begynt å henge med oss også. Det gjør ikke noe akkurat da.., men nå finner de heller på ting med dem isteden for meg. Så jeg føler at jeg alltid er nummer 2. Og det er ikke en god følelse!

Det skjer også at det 2 er ofte meg hverandre, uten å en gang spørre meg. De har kjent hverandre hele livet, imens jeg begynte å bli med dem når vi begynte på ungdomsskolen. Så jeg tror alltid jeg kommer til å være "nummer 2".

Jeg har ikke snakket med de om det, og jeg vet ikke om jeg bør gjøre det heller..!

24.jun.2011 kl.18:08

Det er så mye jeg kan fortelle...

Jeg har en bestevenn, som jeg kan fortelle alt til. Han er den mest fantastiske personen jeg noen gang har kjent. Problemet mitt er at jeg elsker han. Jeg er så forelsket i han at jeg ikke vet hva jeg skal gjøre. En periode virket han forelsket i meg og, men plutselig ble han helt merkelig. Snakket ikke til meg på samme måten som før... Var aldri den første til å ta kontakt... Nå er vi på god vei tilbake til den måten vi snakket med hverandre på før, heldigvis... Men jeg er sjalu. Han var nemlig forelsket i sin tidligere bestevenninne, men så brøt hun kontakten.. Derfor prøvde jeg å hjelpe han med å komme over henne, og med å se på henne som en venn igjen.. De har nå begynt å prate sammen igjen, og jeg er livredd for å miste han. Jeg klarer meg virkelig ikke uten han! Hadde det ikke vært for han, så hadde ikke jeg vært i live idag. Jeg er redd for at han setter henne foran meg, dersom hun gir han muligheten... Jeg vet at han er villig til å gjøre alt for å ha henne i livet sitt igjen.

Jeg går også med et stort ønske. Et stort ønske om å sove for alltid. Det ønsket blir større og større, for hver dag jeg føler jeg mister han. Den sterke følelsen jeg har om at jeg en eller annen gang kommer til å miste han, og at jeg kommer til å ta mitt eget liv, overbeviser meg mer og mer. Jeg har slitt med depresjoner i lang tid, og han er den beste medisinen jeg har hatt mot det. Jeg elsker han.

24.jun.2011 kl.18:18

jeg er en klovn som ingen tar særiøst. besteveninna mi er perfekt, og alle guttene vil ha henne- selv om hun ikke vil ha noen av dem. jeg blir bare bestevenn med guttene, jeg klarer ikke tanken på å være i et forhold. jeg klarer ikke at noen tar på meg, og gutten jeg er betatt av er så sjenert at han ikke tør å se på meg etter at vi rota for en stund siden. jeg blir kvalm av å se meg i speilet, jeg føler meg som en mann uten sminke, men jeg føler meg som en dragqueen med. jeg tør ikke begynne på lappen for jeg er redd for å være alene i en bil sammen med en mann. jeg er egentlig ganske ulykkelig, men likevel ler jeg vekk alt. ingen tar meg særiøst. fuck it, av og til vil jeg bare forsvinne.

Anonym

24.jun.2011 kl.18:44

Jeg sliter hardt med en ting, Kroppen MIN!!

Jeg er så lei av kroppen min, det er ikke det at jeg er veldig feit, for det er jeg faktisk ikke! men det er at alle andre rundt med er så tynne. Jeg føler meg kjempe feit når jeg står ved siden av vennene mine. Jeg trener og trener og prøver å spise sunt men jeg kommer meg aldri nok ned i vekt til at jeg kan stå ved siden av de og føle meg bra. Vennene mine kan spise alt av godteri og fast food uten å legge på seg, mens jeg der imot må være veldig forsiktig meg hva jeg putter i munnen min. Dette er så urettferdig! Og jeg gruer meg fryktelig til å bade i bikini nå i sommer.

A

24.jun.2011 kl.18:50

Jeg hadde sex for første gang med en som er fem år eldre, men det føltes ut som 20. Vi snakket kun over meldinger og ringing en stund, men endte med at jeg dro til han.. Han satt på tven i stua og alt så bare koselig ut helt til jeg satt meg i sofaen og han ved siden av, ikke lenge etter la han seg i senga ved siden av. Det ble stille en stund helt til han sa "kom opp hit da", dum som jeg var så gikk jeg til han, la meg under dyna, og kjente det kilte litt i magen. Ikke lenge etter begynte han å ta på meg litt, jeg tenkte ikke så stort over det, men da han ba meg om å ta av meg genseren kjente jeg pulsen begynte og slå. Etter en liten stund med overtalelse fra han sin side lå genseren på gulvet. Det var da han gikk et skritt videre - nemlig ned i buksa. Og før jeg fikk tid til å skjønne hva som stod på, hadde han tatt opp en pakke med kondomer han hadde under senga, jeg sa nei opp til flere ganger, prøvde å vri meg litt unna, men det var nytteløst.

Så der var jeg, 12 år gammel, sex for første gang med en fyr jeg hadde kjent over meldinger. Det er nå fire år siden, og han har ikke sagt et eneste ord til meg siden. Kjæresten jeg nå har vet om det, men han vet ikke hvor mye det fortsatt sitter inne i meg. Jeg ble brukt, og har ikke klart og stole på noen 100% i etterkant, ikke engang kjæresten jeg har nå.

anonym 123

24.jun.2011 kl.19:10

jeg har ljugd til kjæresten min om mine tidligere sexpartnere. Han tror jeg har hatt sex med 3 stk før han, men sannheten er at jeg var jomfru før jeg møtte han.. Føler meg virkelig fæl som har ljugd om noe SÅ dumt, men jeg føler at når jeg allerede har sagt det så blir det for dumt å rette opp på det..

24.jun.2011 kl.19:13

før hadde jeg to gutte-bestevenner. jeg hadde det alltid morsomt med begge to, og alt var egentlig bare bra. De er noen av de mest popuære guttene på mitt trinn, og de er ganske overlegne, frekke og kanskje litt mobbende/dømmende mot folk de ikke kjenner så godt, eller folk som de ser på som tapere. jeg har prøvd å si til de fler ganger at de ikke må være så frekke mot folk de missliker. i det siste har begge to bare oversett meg totalt, og når jeg prøver å si hei (hverfall til den ene), og kanskje gi han en klem, så bare går han forbi meg. han andre har bare oversett meg totalt og ikke smilt til meg eller sett på meg eller sagt hei til meg. jeg har aldri gjort dem noe vondt, for sånn er jeg ikke. jeg er liksom snill mot alle og er så hyggelig jeg kan. det er utolig leit, for de var to av mine aller beste venner, og jeg aner virkelig ikke hva som har skjedd. jeg kunne gjort alt for å fått dem tilbake, men jeg tørr ikke ta intinativ selv. jeg har dårlig sevtilitt og tørr ikke å gå bort for å snakke med dem, for jeg veit at jeg kommer til å bli driti ut. jeg aner ikke hvorfor dette skjedde, men jeg har en anelse om at det er fordi jeg har blitt venn med mange nye mennesker, som de kanskje ser på som tapere, men det har jo aldri vært et problem, for alle de andre jentene er jo også venner med dem. de har vært sånn som de er mot meg mot noen andre jenter også, men nå virker det som om jeg er det nye ''offeret''. når jeg prøver å smile til de, så bare ser de vekk og later som om jeg ikke så dem. han ene som er veldig selvdigger og har alt for god selvtilitt kommer med frekke komentarer til meg når vi står i en gjeng i friminuttet. jeg kjenner de virkelig ikke igjen, for vi har alltid vært gode venner, og de har aldri vært sånn mot meg eller vært frekk mot meg. jeg kan ikke beskrive følelsen jeg har inni meg, for det er hardt å miste sine beste venner uten å vite hva en har gjort. jeg håper virkelig dette går over, for jeg føler meg som en skikkelig taper når jeg bare får stygge og overlegne blikk av dem. vi snakker ikke med hverande mer, noe jeg ikke aner hvorfor. de bare har bestemt seg for å hate meg, noe som er utolig trist.

24.jun.2011 kl.19:14

Jeg HATER å vise følelsene mine ... Alle som kjenner meg ser på meg som en selvsikker person som er pen, tynn, passe høy og alle guttenes drøm. Men sannheten er at det er overhodet ikke det jeg føler selv! I mitt perspektiv er det alltid vennene mine som blir siklet etter, og jeg er bare en klein freak som står ved siden av de og smiler .. Jeg føler ikke at guttene en gang gir meg så mye som et blikk..

Men jeg våger ikke å dele problemene mine til noen, jeg er ikke et "fan" av å gråte heller, jeg er en av de som stenger alt inne, og slipper sinnet og tårene ut hjemme (uheldigvis går det utover mamma & pappa). Det har faktisk gitt meg noen problemer! I påsken merket jeg at det dannet seg hemmelige følelser for en som jeg egentlig bare har annsett som enn venn tidligere.. Han er ikke populær, han liker rock og han elsker å skate, men i mine øyne var han perfekt.. men jeg var flau over å like han! Hvor teit er ikke det!?

Ja, vi kysset, men jeg fikk helt panikk, plutselig ble alt så seriøst og jeg ville ikke at vennene mine eller noen skulle få greie på at jeg holdt på med "den sorten". Men, bønnene mine ble ikke hørt og jeg valgte å ignorere han ...... Noe jeg angrer på ... han var den eneste som ikke kritiserte meg, han likte meg for den jeg var, slike gutter finner man sjeldent! ¨

Heldigvis er vi på talefot igjen.. VI FÅR SE HVORDAN DET GÅR!

24.jun.2011 kl.19:17

jeg har utrolig dårlig selvtillit, jeg har lyst og forande på alt med meg selv. sist gang jeg var ute og shoppet så begynte jeg og gråte når jeg sto i prøverommet og så meg selv i speilet. jeg klarte ikke og holde tårene inne. jeg er ikke feit men alikevell så syns jeg kroppen min er så stygg og alt er feil. ingen kler ser bra ut på meg så jeg går mest i klær som skjuler kroppen min. Jeg elsker vinteren for da går alle med så mye klær og ingen ser kroppen din. det jeg gruer meg ti lhele året er sommeren og bikinisesongen. jeg har ingen jeg klarer og si absolutt alt til. jeg har gode venniner jeg sier nesten alt til men jeg klarer ikke og si hvordan jeg føler det, tror ikke de hadde forstått. Jeg er 16 snart 17år og har aldrig hatt en kjæreste, og jeg tror at jeg aldrig kommer til og får det. hver gang veninnene mine sier at jeg må få meg kjæreste lyver jeg bare og sier at jeg elsker og være singel.. Jeg skulle ønske at jeg kunne få en baby slik at jeg hadde hatt noen som ikke kommer til og forlate meg og som kommer til og elske meg, slik at jeg ikke føle rmeg alene. Jeg føler at jeg er den alle vennen mine "mobber" og lar alle spøkene sine gå utover. de tror at jeg ikke tar det til meg men alle spøkene og alle komentarene tar jegh til meg uansett om de sier det for spøk eller ikke.

24.jun.2011 kl.19:19

Jeg ble en gang tatt for å stjele sammen med en annen venninne, så gikk jeg å sa til alle vennene mine at hun var en tyv. Men det er MANGE år siden.

jenta uten navn

24.jun.2011 kl.19:25

Jeg elsker oppmerksomhet! Er kanskje en merkelig ting å si her, men jeg liker tanken på at noen kanskje leser dette og forstår.

Noen ganger så gjør jeg ting bare for oppmerksomhet. Jeg elsker at folk legger merke til meg. Jeg liker at de har en mening om meg. For jeg vil være "Ja, hun ja, jeg vet hvem det er" ikke "Å bestevennina til *****" Jeg vil være MEG. Og noen ganger er jeg meg folk bare fordi jeg vet det kommer til å havne et eller annet bilde av meg de personene på en blogg eller på Facebook. Jeg vil bare så inderlig bli sett. Er det galt?

bitch #1

24.jun.2011 kl.19:48

Jeg ditchet min aller beste venn, jeg angrer. Og det fortsatt etter tre år.

anonym

24.jun.2011 kl.19:52

Jeg flyttet på hybel nå i høst, møtte naboen min på fest og ble med på nach til han. Vi var mange der, sikkert femten.

Morgenen etter sendte han melding til meg og jeg svarte slik holdt vi på ei god stund. 14 dager etterpå kom han på besøk hos meg, vi skulle se film og sånn. Etter en time spør han meg om vi skal legge oss... Jeg visste ikke helt hva jeg skulle gjøre, men vi la oss... Han tok det som en selvfølge at han skulle ligge over selv om det kun var to meter hjemme hos han.

jeg pusset tennene og hadde på meg nattklær. Skjønte fort hvor han ville og han nærmest overfalt meg uten kondom eller noen prevensjonsmidler. jeg var redd og klarte ikke si noe.

Nå klarer jeg ikke å snakke seriøst med noen gutter. Er redd. Vet ikke hva jeg skal gjøre.

anonym

24.jun.2011 kl.20:16

I 8 klasse var jeg en ganske tynn jente, men jeg ville få bort hoftene mine totalt fordi jeg mente genserne satt bedre på den måten. Jeg gikk på mange dumme slankekurer, fordi jeg var jo liten og dum og visste ingenting om kropp og næring. Jeg gikk ned i vekt ja, men da jeg begynte å spise mer normalt igjen la jeg på meg enda mer enn hva jeg startet med i utgangspunktet. Så ble jeg trist pga det, og slanket meg igjen, og igjen, og igjen på samme dumme måte. Dette resulterte selvfølgelig i at jeg hadde lagt på meg en god del! Ikke så mye at jeg var lubben så klart(i andres øyne).

Jeg er 170 cm og mitt ''tyngste'' var 62 kg, det tallet kom jeg på i starten av 2011. Så helt siden 8 har jeg slitt med dette med kropp og vekt, og jeg begynner 1 vgs etter sommeren! Dette har kostet meg så utrolig mye! Jeg har mistet utrolig mange venner, og de jeg har igjen er gode venner ja, men ikke slike typer jeg har det dødsgøy med og som jeg føler jeg kan si alt til! Men jeg har ''utdannet'' meg selv om alt som er å vite angående vekttap, og jeg gjør det nå på den riktige måten! Mer trening og mindre kalorier, enkelt og greit :-) Fra 62 kg til ca 58 kg nå! Vil gjerne ned til 52 ettersom jeg alltid har hatt et øye for de som er litt ekstra smale.

Jeg kommer til å være på målet mitt om jeg fortsetter slik som nå, og være slik jeg alltid har ønsket innen vgs! 1 vgs blir som et nytt kapittel for meg, ettersom jeg opplevde en del dumme ting på ungdomsskolen. Jeg vil IKKE starte på en ny skole med de samme problemene som før!

Dette er kanskje ikke den største hemmeligheten, er jo noen som vet at jeg har/har hatt problemer med kropp og spising, men det var godt å fortelle mye av historien til en annen :-)

sb

24.jun.2011 kl.20:38

Jeg fikk diagnosen deprimert for et halvt år siden, familie og venner vet ikke om det, de har nok å styre med på egen hånd.

isabella thomassen

24.jun.2011 kl.20:44

min bestevenninne som sier jeg er hennes bestevenninne, føler jeg setter meg som nr. 2, 3 eller 4 hver gang. for ALLE mine venninner blir jeg satt på "vent", som om jeg bare er reserva. jeg er god nok de gangene de ikke har noen å være med, men det er bare noen ganger, selvfølgelig er jeg sammen med folk ofte, men jeg blir satt som nr. 2!

M

24.jun.2011 kl.21:48

Jeg har fregner, trenger jeg si mer? Det er det som plager meg mest i hele verden, jeg klarer ikke gå en dag uten å irritere meg over dette. Det høres kanskje overfladisk og helt latterlig ut, men dette er noe som gir meg verdens verste selvtillit. Jeg aner rett og slett ikke hva jeg skal gjøre, for det er ingenting som kan fjerne de. Det eneste er at jeg må få meg selv til å godta at slik er det, og slik kommer det mest sannsynlig alltid til å være. Dette er meg, uansett hvor lite jeg ønsker det. Det er ingenting jeg kan gjøre, det er det som er det verste å tenke på.

24.jun.2011 kl.22:11

Mange ser på meg som en "tøff" type, men når det kommer til følelser er jeg en stor pyse. Jeg aner rett og slett ikke hva jeg skal gjøre. Jeg er redd for å såre andre ved å ikke si jeg er glad i de, samtidig som jeg er redd for å si " jeg er faktisk glad i deg"

sunadokei

24.jun.2011 kl.22:51

Jeg gruer meg til hver gang jeg skal på jobb (skrev nettopp et innlegg om dette).

24.jun.2011 kl.22:57

Jeg er kjempeforelsket i en gutt i klassen min, vi har et ganske godt forhold, men jeg tør bare ikke si det til han. Jeg er så redd han skal le av meg, eller at det skal ødelegge forholdet mellom oss hvis han ikke føler det samme tilbake.

Jeg er redd han ikke synes jeg er pen nok, eller tynn nok, eller god nok.

24.jun.2011 kl.23:10

jeg har en spiseforstyrrelse, men det er kun jeg som vet det

Bare meg, vondt nok

24.jun.2011 kl.23:29

Noen ganger vil jeg legge meg til å sove, og aldri våkne opp igjen. Derretter tenker jeg på mamma, og da vet jeg at jeg ikke kan gjøre det, men avlikevel slutter jeg aldri å tenke på det.

Noen grunner til det, er at jeg alltid har blitt skuffet av "venner", hadde endelig funnet en bestevenn som virkelig ville være vennen min- men nå flytter hun snart. Har aldri følt meg spesielt elsket av noen. Ble/blir mobbet 5-6 år. Tilbringer tiden min innendørs, utenom skoletiden min, fordi jeg ikke takler å gå ut pga. at jeg ikke tror jeg ser bra nok ut. Sliter også på skolen, jobber ekstra hardt for å få såkalte "dårlige" karakterer. Jeg har i de 3 siste årene vært inn og ut av sykehuset opptill 10-15 ganger i månden pga. har gått hele livet uten astma medisiner(lang historie, legefeil og lack of information), pluss muligens noe "galt" i hodet mitt(sjekkes for det nå, mange prøver osv.), og har blitt så trøtt at jeg sover gjerne rundt 15-17 timer i døgnet.. Spesielt nå som det er sommerferie. Å drømme er det beste jeg vet om.

Men ingen vet at jeg har det vondt, for jeg bare smiler og ler- det er tross alt det letteste?

24.jun.2011 kl.23:31

Jeg og en av mine bestevenner ( gutt), har alltid likt hverandre veldig godt, vi har hatt følelser for hverandre og holdt på utrolig lenge, men vi har aldri klart å kommet oss til den delen der hvor vi blir sammen.( Det er på grunn av at jeg er redd for å gjøre ting, jeg er usikker på meg selv når det kommer til å være intim) I fjor mars så var vi på klassetur og jeg flørtet og hang så sykt mye med bestevennen hans, og plutselig så sendte jeg og han mld, og jeg satt bestevennen min litt på hylla. Men det jeg ikke tenkte over var at jeg såra bestevennen min. I fjor sommer så sluttet jeg å sende mld med han andre gutten, og jeg og bestevennen min begynte å sende mld til hverandre igjen, han sa han brydde seg så mye om meg osv, noen dager senere blir han sammen med en annen jente, og jeg tenker hva faen? Men så sender han en mld der hvor det stod : "det kommer alltid til å være deg, uansett hva <3 " etter det så snakket vi ikke sp mye sammen, og vi starta på forkjsellige vgs skoler, men hver gang han er på fest så ringer han meg og sier at han elsker meg og sier at han bryr seg så sykt mye om meg og savner meg, at det kommer alltid til å være meg..

Nå for en stund siden tok vi opp kontakten med hverandre på face, og hver gangn vi chattet sammen var jeg så "Lykkelig", men når jeg møtte han face 2 face så ble alt så rart, dagen etter når vi skulle på vg- lista så sa han ikke hei til meg, og han snakker ikke til meg lengere og hvis jeg sier noe til han på face så svarer han ikke.. Jeg vet ikke hva som plutselig har skjedd, og jeg vet jeg ikke har gjort noe galt, men hvis han trur han er bedre enn meg så er han ikke..Men jeg bryr meg om han, han kommer alltid til å bety mye for meg..

Det er trist at ting forandrer seg så sykt med årene..

S

24.jun.2011 kl.23:36

Jeg er 18 år, og har flere gode venner, men ingen jeg tør å si alt til. Jeg er veldig glad i dem, men de holder seg mye for seg selv, og for øyeblikket er det ingen ting jeg har mer lyst til enn å dra på fest, drikke meg drita og kline med han jeg har kikket på i over ett år. Han går i klassen min, men fordi jeg er redd for å bli såret, tør jeg aldri noe mer enn å si hei innimellom. Han er verdens fineste, men jeg tror ikke han liker meg en gang. Jeg har et dårlig forhold til kroppen min, og med verdens tighteste venninne er det ikke lett å snu. Hun er liten og søt, virker som alle gutter føler en slags omsorgsfølelse ovenfor henne. Og der står jeg på sidelinjen, og føler meg som en helvetes misfit. For øyeblikket vil jeg bare en trygg armkrok å ligge i, mens jeg blir pjusket på armen og kan slappe av og bare være meg.

Bare meg, vondt nok

24.jun.2011 kl.23:37

Kan også si at jeg har vært utsatt for overgrep 3 ganger. 10 år, 14 år, 15 år. Av ingen jeg kjenner. Men at jeg kommer på en måte litt over det nå, med tanke på at jeg ikke orker å slite med det resten av livet. MEN det har satt spor selfølgelig.

Deilig å bare kunne si det offentlig, anonymt..

Jeg er 19 år.

24.jun.2011 kl.23:40

Dere er mer enn bra nok, alle dere som har skrevet inn her.....

Det er vondt å lese at så mange sliter med dårlig selvbilde og selvtillit. Jeg vet det er vanskelig å tro at man er bra nok som man er, men det er sannheten;-) Verden blir bare mere fargerik med forskjellige mennesker :o

Min hemmelighet er at jeg skriver dette.

M

24.jun.2011 kl.23:41

Jeg har så sykt lyst til å reise på festival, men har ingen venner å reise med.

brunedotteroverhelemeg

24.jun.2011 kl.23:59

jeg har fregner og er hvit som snøen. fml

Dottdottdott

25.jun.2011 kl.00:01

jeg er redd for monstre under senga

25.jun.2011 kl.00:03

Jeg fikk mamma til å male rommet mitt gult for noen år siden... jeg hater det.

Jeg tør ikke si noe til mamma

25.jun.2011 kl.00:07

Jeg hadde tenkt til å skrive en hemmelighet jeg har gått rundt med lenge nå, men akuratt nå fikk jeg en ny hemmelighet. Jeg ville bli nummer 300 som kommenterte dette innlegget, men så stjal personen over meg plassen. Nå vil jeg bare sove.

M

25.jun.2011 kl.00:22

Når man ser meg virker jeg kanskje som ei jente med en helt normal kropp. Jeg er ikke tynn, men ikke tykk heller. Jeg er for det meste størrelse 38-Medium, og føler meg litt større enn vennene mine i størrelse 36-Small. Man kan ikke se noe sted at jeg er større enn vennene mine, hvertfall tror jeg ikke det. Jeg har kanskje litt større lår enn dem, og muligens litt bredere over baken, men ikke feit. Hemmeligheten min er magen min, som er det ved meg selv jeg er minst fornøyd med. Den er for stor, men ingen ser det så godt, ettersom jeg kamuflerer den med vide topper og ALDRI bruker noe tettsittende over magen. I gymtimer trekker jeg den inn, slik at den ser mye mindre ut. Moren min har ofte sagt til meg at jeg ikke må trekke inn magen, fordi jeg kan få pusteproblemer senere, ettersom jeg ikke får pustet helt ned i magen når jeg trekker den inn. Jeg vet jeg ikke burde, men likevel gjør jeg det hele tiden. Jeg skammer meg over den, rett og slett. Aner virkelig ikke hva jeg skal gjøre, ettersom jeg alltid gruer meg til sommer og bikinisesong. Situps og slike ting funker dårlig, og jeg har ingen anelse om hvordan jeg skal bli kvitt den. Hater å gå rundt i usikkerhet, og alltid måtte si nei til å bli med på stranden. Jeg vil jo egentlig være med, det er bare det at jeg er så skamfull over magen, at jeg heller kommer opp med en dårlig unnskyldning for å bli hjemme. Skulle virkelig ønske det var en mirakelkur som gjorde magen min flat over natten!

Noen som har forslag til hva jeg kan gjøre? Noen som føler det på samme måte?

M -16år

anonym

25.jun.2011 kl.00:32

Bestevenninna mi ditchet meg, og jeg er den som sliter med det. Savner henne utrolig mye! Nå snakker vi aldri sammen, og hun overser meg totalt. Men det som irritrer meg mest, er at hun har blitt "bestevenn" med den jenta hun hatet i klassen. Jeg er vist for tam, trøtt og kjedli for henne. Men "hun" er vist hyper, gal, snill, sprudlende og morsom. Føles som jeg har blitt brukt i mange år!

Mari

25.jun.2011 kl.00:33

Jeg er en jente på 15 år (fyller 16 i november), jeg er 1.64 cm høy og veier 60 kg. Er ikke det alt for mye???? jeg har et ganske pent , eller søtt om jeg kan kalle det det, ansikt... litt barneaktig hvis du skjønner? derfor sier folk at jeg er pen og sånt, men det er få som vet hvordan kroppen min egentlig ser ut... når jeg skal shoppa bikinier hater jeg det siden i prøverommet må jeg se på den stygge styggg STYGGEE kroppen min... faen som jeg hater den... det er ingen kroppsdel jeg er fornøyd med, jeg hadde bytta kropp hvis jeg kunne : ( alle de andre vennene mine har fine kropper, så jeg føler meg liksom litt som ikke passer inn siden jeg ikke har fin kropp :( jeg jogger hver dag nå for å trene vekk "det ekstra fettet", håper det virker. vil ikke være stygg og vil ikke at folk skal tenke jeg ikke er tynn osv når jeg starter på videregående!!! Har prøvd å sulte meg selv , men etter noen dager merket moren min det, så hun sjekker at jeg spiser måltidene... og jeg orker ikke kaste opp, det er så ekkelt :S dette ble en lang kommentar, sorry for det! men det er veldig godt å få det ut! Har ingen akkurat bestevenn, selvom jeg har flere veldig gode venner, så godt å skrive det jeg ville her :) TUSEN TAKK HEDDA !!!

M

25.jun.2011 kl.00:35

Mari, jeg har det akkurat som deg!!

D

25.jun.2011 kl.00:44

Får så vondt av å lese alle kommentarane, for eg VEIT at dåke alle sammen e unike, flotte og spesielle. Alle menneske e vakre på sin måte, og utstråling kjem innanfrå, husk det!

Mitt "problem" har i det siste vore kroppen min, overfladisk nok. Eg har alltid vore slank, lav og fornøyd med utsjånaden min. Men dei siste to åra har eg lagt litt på meg på magen. Ikkje så mykje, men nok til at eg sjølv har fått store kompleks. Det er gjorde var: eg tok virkelig TAK i problemet mitt. Eg tok situps kvar kveld, åt nokolunde sunt i vekene og gjekk meg eit par turar i veka. Det hjalp! No er eg førnøyd igjen, og det er ikkje berre på grunn av magen. Det å vere aktiv, ete litt sunt og føle seg frisk gjer så utrulig mykje med ein!

Retard nr.1

25.jun.2011 kl.00:54

Jeg er sammen med en jeg desverre ikke klarer meg uten. Jeg har bare hatt sex med han, men jeg skuller ønske jeg hadde hatt sex med flere før han, bare så jeg hadde gjort kjæresten min sjalu. Så han kunne ha følt den samme følelsen som jeg føler hver gang jeg ser noen han har vært med. Tanker som ; Var hun bedre enn meg? Er hun deiligere enn meg? Var hun villere enn meg? Var hun morsommere? svirrer rundt i hodet. Så kommer tankene, ja hun var det. Dette er egentlig ikke en hemmelighet, for dette er noe kjæresten min får høre ofte.

Men jeg måtte skrive det ned for å fatte hvor patetisk jeg høres ut.

Også vil jeg ha store pupper... Det er så fint. Også skjønner jeg ikke hvorfor alt fettet skal settes fast i rumpa, magen og lårene, å ikke i puppene. Også har jeg cellulitter å det ødelegger sexlivet mitt. Har ikke venner...

....

25.jun.2011 kl.01:06

Hele livet mitt har faren min ikke vært til stede, og de gangene han var til stede,var han full og det gikk til at det gikk ut over mamma. jeg var ganske ung da, jeg bodde da i litauen. Jeg bodde der til jeg var 6-7 år gammel. Faren min reiste mye, han var aaldri hjemme og når han var hjemme, føltes det som om han var en fremmed (det gjør det forsåvidt ennå). Når han kom hjem brukte han å ''feire'', da drakk ahn seg full og kom hjem midt på natten. Han og mamma brukte alltid å krangle, og faren min brukte å slå moren min, men ei natt ble det verre, han kom hjem og jeg sov på rommet mitt, jeg hørte masse roping og prøvde å ikke høre på det og prøve å sovne igjen, for jeg visste hva det var som foregikk. men plutselig kom faren min innpå rommet mitt og drog meg ut av sengen og drog meg inn på soverommet til mamma. mamma var iført blog og låg og gråt på gulvet, jeg har aldri vært så redd i hele mitt liv. Faren min forsvann ut av rommet og fiklet med noe på kjøkkenet lenge. Han kom tilbake. Han hadde med seg to kniver, og jeg husker det han sa som om det var igår. Han sa: denne er til deg og denne er til den lille. Jeg var den lille. Han la knivene på bordet og spurte om det var noe vi ville si til han først, men begge to var stumme og redde, jeg holdt mamma så hardt jeg bare kunne og var redd for hva som kunen skje. Men så begynte han bare å mumle ting, og det neste som skjedde var at politiet kom, jeg husker ikke helt hvordan det skjedde, siden jeg ikke vil ta det opp med mamma.. jeg var 6 år da, jeg er nå 16. noen måneder senere skilte de seg og vi flyttet til norge, siden mamma har slektniger her. Jeg var deprimert mange år etter det og tenkte mye på selvmord. jeg husker fortsatt den natta som om det var idag. Faren min har jeg fortsatt kontakt med, eller kontakt og kontakt.. Han har på en måte aldri brydd seg om meg, han ringer aldri, jeg har ikke sett han på 4 år og har ikke snakket med han på 1 år, han ringer ikke til jul, eller til bursdagen min, han sender penger til meg av og til...men det verste er at jeg hater han ikke for hva han gjorde mot mamma og meg. jeg hater han ikke for at han ikke bryr seg. jeg skulle ønske jeg gjorde det, men jeg gjør ikke det. Jeg kjenner han ikke i det hele tatt, jeg vet ikke når han ahr bursdag, hvor gammel han er, hvor han bor, ikke noen ting. og av og til lurer jeg på hvordan det er å ha en far som bryr seg og er glad i meg. men mamma fant seg en mann ikke så lenge siden, og alt er mye bedre, jeg ser på han som min egen far og han er utrolig snill. og jeg er ikke like deprimert som jeg va før.

det er deilig å si det til noen, uansett om jeg oppstår som anonym. jeg har aldri sagt dette til noen, det er kun jeg, mamma og våre nærmeste familie som vet dette. ikke engang stefaren min vet dette.

jeg har kun skrevet i et sett og har ikke sett på gramatikken eller etter feil, så beklager for rotet.

............

25.jun.2011 kl.01:09

jeg er 14 år og er gravid.

Ine

25.jun.2011 kl.01:11

Når jeg snakker med veninnene mine om han, så ler jeg det bare bort. Jeg sier til meg selv at jeg ikke bryr meg. Men det gjør jeg. Hvorfor har han ikke pratet med meg etter den kvelden? Er det noe galt med meg? Sa jeg noe galt? Gjorde jeg noe feil? Jeg blir gal av å tenke på det. Allikevel klarer jeg ikke slutte å tenke på det. Tenke på han. Alt jeg vet er at det kommer ikke til å skje i gjen.

25.jun.2011 kl.01:25

..

25.jun.2011 kl.01:50

Jeg er ofte redd og tørr ikke å gjøre noe med det jeg er redd for.

25.jun.2011 kl.01:51

Jeg blir utrolig fort sjalu på pene jenter. Alt måles opp etter hvor mange likes profilbildene får på facebook. Typen min liker veldig mange jenters profilbilde, men ikke alle mine. det føles helt grusomt.

:P

25.jun.2011 kl.01:58

Jeg har vert betatt av en gutt helt siden vi rotet på en fest i høst. Han er kjent som en player rundt her, men jeg følte det at han mente det "ekte" med meg da. Sendte meg søte meldinger, og var skikkelig snill og søt og virket virkelig keen. Til mer han tekstet, til mer betatt ble jo jeg..helt til han en dag ditchet meg på en fest for å overnatte hos en eller annen jente. Følte meg bare litt dom! Vi hadde jo tekstet, og jeg hadde besøkt ham og møtt vennene hans og alt..jeg hadde til og med introdusert ham til foreldrene mine!

Etter en stund møtte jeg han på en fest igjen, og det endte jo opp med at vi rotet litt. Etter det droppet han hun jenta og begynte og texte med meg igjen. Dom som jeg var bet jeg rett på atter en gang..

Etter en stund sjedde jo akuratt det samme igjenn, han fann seg en ny dame som han lurte til å forelske seg i han, for så å bruke henne som pulevenn!

Er virkelig gla jeg ikke falt for fristelsen, men hvem vet i fremtiden...jeg er jo enda litt betatt

25.jun.2011 kl.02:03

Alle vennene mine er helt fantastisk nydelige. De er alle og enhver helt unike personer med vidunderlige personligheter. Det finnes ingenting vondt i dem, men de er alle like flinke til en og samme ting. De er utrolig fæle til å baktale, og diskutere skavanker. Mye går i hvordan folk oppfører seg eller om en tydelig "skavank" en person har.

Nå som det nærmer seg ferie, har det vært mye snakk om bikinier, kropper og alt som hører med. Én ting som blir diskutert mye er strekkmerker. Hvor utrolig stygge de er, og at de ikke FATTER at noen i det hele tatt TØR å gå i bikini dersom de har noen strekkmerker. Det er jo så stygt, i følge dem. Nå reiser de alle på sydenferie sammen. Jeg skal ikke være med. Hvorfor? Jeg er naturlig stor i kroppsbygning. Jeg er ikke tjukk, heller ikke tynn, heller lubben, uten at jeg selv bryr meg om det. Det er ikke problemet. Helt siden jeg plutselig begynte å vokse for fullt i en alder av 12-13 år, fikk jeg store røde strekkmerker på hoftene. Jeg var utrolig flau, men jeg brydde meg ikke særlig. Fram til idag, hvor jeg nettopp er fylt 18, er hele innsiden av lårene mine dekket med sebralignende strekkmerker. Hele magen min er dekket, samt deler av rumpe, rygg og pupper. Noen av dem er blitt hvite, og synes bare i en spesiell lysvinkel, men de er der likevel. Ingen av vennene mine vet at jeg har dem. De har aldri sett meg uten verken bukse eller topp, og synes det er helt forferdelig at jeg skal la meg stoppe i å reise sammen med vennegjengen på grunn av en så overflatisk ting.

Jeg har en helt fantastisk kjæreste som elsker meg for den jeg er, og ikke for strekkmerkene mine. Jeg er utrolig takknemlig for at jeg kan føle meg så trygg med han. Skulle bare ønske jeg kunne ha moret meg like mye som alle de andre vennene mine i sommer, men det klarer jeg rett og slett ikke. Jeg vil ikke kunne takle de ekle og dømmende blikkene, for så å se falske smil og latter fra jenter som later som om de ikke så hva de så.

Utrolig overflatisk å tenke at noe så naturlig som strekkmerker skal holde meg tilbake på denne måten, men det går mer på psyken enn det å ville se ut som en supermodell uten en eneste fettcelle. Det er det siste jeg vil. Synes det er utrolig synd at vi jenter setter standarder og idealer innad i vennegrupper uten å virkelig tenke seg om. Likevel har det hjulpet meg å tenke over tanker og handlinger før de lir utført, og jeg har fått mer forståelse for hvordan folk kan slite med de merkeligste ting.

Jeg synes for eksempel det har vært ekstremt mange typisk tenåringshemmeligheter ute å gå her nå, og synes noen av dem virker patetiske. Men fakta er at vi er individer som sliter med ulike ting fordi ulike ting rett og slett setter ulike reaksjoner i hodene våre.

Jeg synes det er fantastisk å se mennesker støtte hverandre i deres personlige problemer, og være respektfull og tolerant for hvordan man eventuelt takler situasjonen. Hjelp, ikke døm, slik mine venninner gjør. Jeg er 100% sikker på at alle jentene har blitt truffet av noe som er blitt tatt opp som sladretema i jentegjengen.

Takk, Hedda, for at jeg kunne få dele tankene mine her helt anonymt. Jeg håper folk får mer forståelse for andre medmennesker med dette. Vakkert og kreativt forslag fra din side. Stå på!

25.jun.2011 kl.02:04

jeg fikk mitt første kyss da jeg var 14

jeg fikk mitt første klin med to gutter samt. da jeg var 15

er fortsatt forelsket i den gutten i klassen som jeg har ditchet 5 gangr

og er samt. litt forelsket i eksen min, selv om det var JEG som slo opp - . -

hater kroppen min, og tørr såvidt å gå i bikini osv.

vil ha større pupper, istedet for at det legger seg på lårere ://

what to do?

25.jun.2011 kl.02:05

Jeg savner exen min

25.jun.2011 kl.02:05

For ett og ett halvt år møtte jeg min livs kjærlighet. Jeg elsker henne så ubeskrivelig mye at jeg ikke får satt ord på det. Jeg tenker på henne konstant og klarer rett og slett ikke å leve etter det ble slutt. Hun reiser i høst som utvekslingsstudent, og jeg er knust. Hun bor milevis unna, så det er ikke slik at jeg bare kan dra og si det til henne. Grunnen til at hun gjorde det slutt var for å følge drømmene sine, selv om jeg sa at jeg kunne overleve ett år uten henne. Jeg vet at det er bra for henne, men det gjør så vondt. Jeg vet hun er den eneste. Jeg har rast ned 10 kg etter at det ble slutt, men ingen vet hva jeg sliter med. Noen tror tilliogmed at jeg gjorde det slutt. Det fordi jeg rikitgnok sa det, men det for å skåne den vonde sannheten. Ah, som jeg savner å holde rundt henne og kysse henne.

25.jun.2011 kl.02:25

jeg savner osso exen min!!!

jenta med smilet

25.jun.2011 kl.02:27

Pappa er lam fra halsen og ned, og jeg klarer ikke å innse at han aldri blir å gå igjen, eller kan følge meg ned kirkegulvet. Det har vært sånn i fire år snart.. og jeg gråter hver gang jeg tenker på det.

-Mamma har en dødelig sykdom, og i tillegg fikk hun hjernesvulst for ett år siden. Hun glemmer ofte ting, og jeg er redd for å komme hjem og hun har glemt hvem jeg er. I tillegg har hun ikke så veldig lang tid igjen å leve.

Men fordeom har jeg det perfekte liv, og ville nok aldri byttet det ut med noen! Har aldri vært så lykkelig, selvom hverdagen kan være trist i blandt :)

-Syns det var bra gjort det du gjorde Hedda! :))

Anonym.

25.jun.2011 kl.02:39

Jeg har vært forelsket i samme gutt i snart 3 år. Han må være verdens største flørtepus. Flørter med alt og alle. Jeg vil at han bare skal flørte med meg. Vi er og har alltid vært venner, og det bra som det er. Derfor er jeg redd for å prøve meg i tilfelle det vil ødelegge vennskapet. Jeg vet, utrolig feigt av meg ....

Anonym

25.jun.2011 kl.02:59

Jeg holdt på med en fyr for en liten stund tilbake, men han dumpet meg fordi han bare var ute etter en ting. Jeg, eksen min og bestekompisen hans jobber sammen. Når er jeg betatt av bestekompisen.

25.jun.2011 kl.04:02

jeg røyka mye hasj før:)

Anonym

25.jun.2011 kl.04:07

Pappa blir voldelig når han blir sint.

Besteveninna mi har slått meg.

Jeg stoler ikke på noen på grunn at xn min var utro og behandlet meg helt forferdelig.

Jeg har hatt sex med 31 stk og er 18 år.

Jeg er negativ og bitter hele tiden, hater det.

Jeg og mamma krangler hver gang vi snakker sammen.

mnbv

25.jun.2011 kl.04:37

Jeg er sykt forelsket i en gutt som er like gammel som meg. Jeg har vært det i ett år. I fjor snakket vi utroli mye sammen, enda jeg visste at han likte og holdt på med en annen jente. Han ga meg falske forhåpninger, men jeg har sakt med han at jeg syns han og kjæresten er så søte. Ingen liker dem egentlig sammen som ett par.

hun med det store problemet!...

25.jun.2011 kl.09:19

jeg er helt forferdelig forelsket i en gutt i klassen, men tør ikke si det til han... på en måte tror jeg har vet det, men han er vanskelig å lese... når vi sitter i klasserommet ser jeg ofte på han, men aldri lenge om gangen, for jeg er redd for at alle de andre i klassen skal begynne og innbile seg ting..Jeg er også redd for at ut av det blå blir vi bestevenner og så kan jeg ikke si det, for det ødelegger hele vennskapet vårt.. derfor hadde det vært fint å sagt det nå, men jeg tør ikke!

jeg blir ødelagt inni meg hver gang jeg ser en annen jente på trinnet snakke med han, men jeg blir reparer igjen da han snakker til meg.. og jeg flyr på rosa skyer (de som har vært forelska vet hva jeg mener) hver gang han tar på meg.. jeg begynner på ungdomskolen om et år, og jeg er livredd for å ikke komme i klasse med han! for hvis ikke han er i min klasse, så er han i en annen jentes klasse... og det vil jeg ikke skal skje.... hva skal jeg gjøre? skal jeg ta sjansen nå og si det? eller skal jeg bare vente å se hva årene gir?

klem meg <3

girl

25.jun.2011 kl.12:13

hei, for et par måneder siden var jeg sammen med en gutt. Han var så unk og herlig. Etter noen måneder slo han opp, på msn av alle ting. Det å slå opp på msn er noe jeg vil kalle umodent. Selvom jeg vet at han er umoden, så greier jeg ikke slutte å tenke på han. For en uke siden spurte han om jeg ville komme ut og sove i telt med han og noen andre. Hadde ingenting annet gjøre på så jeg ble med, men tok med meg en venn. Når jeg så han, så kom følelsene mine for han tilbake. Noen dager etterpå snakket han mye til meg og spurte om jeg ville sove i telt engang til, jeg ble med. Vi sov ikke så mye, men han gidde blikk hele tiden. Nå er det noen dager siden jeg snakket med han. Jeg greier ikke å slutte å tenke på han, han ringer meg avogtil men han gidder aldri svare på msn og sånn. Han er rett og slett umrden. Vet ikke helt hva jeg skal gjøre for å finne ut hvorfor han gir meg sånne falske forhåpninger, han gir meg blikk, smiler hele tiden, ligger oppå meg, men likevel vet jeg at han ikke liker meg..

---

25.jun.2011 kl.13:08

jeg har "holdt på med" en gutt i snart 7 månder ingen av oss tørr å innrømme at vi liker hverandre og ingen av oss tørr å ta det første steget:

She likes him

He likes her

everybody knows

exept them

25.jun.2011 kl.14:14

jeg har problemer hjemme.. altså ikke sånn mamma drikker og pappa slår meg, men kommunikasjons problemer. og det har jeg hatt siden vi flyttet hit i 2003...

anonym

25.jun.2011 kl.14:26

æ e stæin..

25.jun.2011 kl.14:37

Jeg er Justin Bieber fan og sier jeg SKAL møte han en dag og osv, men innerst inne er jeg redd for det ikke skal skje !

25.jun.2011 kl.14:40

Når jeg og mamma krangler, så blir hun helt forbanna, hun sier jeg er feit, stygg, ingen venner osv, av og til slår hun meg.

Jeg har ikke at kjæreste før (bortsett fra sånn barnehage kjæreste), men innerst inne er jeg drit redd for å ha det siden, jeg er redd han synes jeg er dårlig til å kysse !

TIL DEG SOM SKREV OVER OM BESTEVENNINNEN DIN!

25.jun.2011 kl.14:53

har helt likens. det verste er når jeg spurte henne om vi skulle finne på noe så sa hun at moren ikke giddet å kjøre henne.(hun bor sånn 20min med bil unna meg) også dagen etter for jeg høre at hun var på kino med noen andre, og sa : jeg trodde du var der. jeg bare inne i meg WTF!?

Men vi krangler oftere og hun vil ikke si hvorfor hun er sur. og forteller det til en felles venninne av oss.

25.jun.2011 kl.15:21

Jeg prøver å få familien min til å fremstå som mer vellykket og rik enn det vi egentlig er.Jeg tror egentlig ikke foreldrene mine tjener så mye mer enn vanlige folk, men de liker bare å prioritere å bruke penger på dyre, store ting som bil eller båt. Og jeg liker å skryte av det, både direkte og indirekte..Pakker det inn i en samtale liksom. Dumt, men sant :/ Jeg skammer meg over at jeg er sånn og jeg prøver å avvenne meg det.. Noen ganger er det bare deilig å ha noe de andre venninnene mine ikke har..

25.jun.2011 kl.15:28

Jeg føler meg som en plage for andre mennesker.

Det sårer når folk forteller meg konstant at jeg burde "legge på meg"..

Hvis jeg får en melding svarer jeg ikke på den, fordi jeg tror de sendte den feil.

"Bestevenninna" mi behandler meg som en "assistent", alle ser det, jeg gjør ikke noe med det.

25.jun.2011 kl.15:34

Når jeg begynte i 8. klasse ble jeg kjent med en helt fantastisk jente, jeg har aldri møtt en som er så lik meg. Hun er det beste som har skjedd meg! Vi ble fort bestevenner, men vi mista hverandre fort også, vi var vel bestevenner i litt over 1 år, så ble det slutt, men så begynte vi å være sammen igjen i fjor sommer, men så stoppa det igjen. Hun droppa meg for kjæresten sin. Det er en stund siden nå, og hun har komme seg videre virker det som, men jeg klarer det ikke. Jeg tenker på henne hver dag og savner henne. Det føles ut som om jeg har kjærlighetssorg og det er helt forferdelig, det er faktisk værre. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg klarte å være meg selv 110% med henne, jeg klarer ikke det med noen andre, og det er vanskelig for meg. Jeg får ikke vært meg selv! Det hender jeg gråter enda, spesielt når jeg ser på bilder av oss.
Men jeg skjønner ikke helt, jeg ble så utrolig fort glad i den jenta, det gikk bare noen uker før jeg skjønte at hun var min bestevenn, og at jeg virkelig elsket henne. Vi er fortsatt venner, men jeg syntes det er litt rart, eller hva jeg skal si, å snakke med henne, for da kommer jeg på alle minnene jeg har med henne. Jeg vet virkelig ikke hva jeg skal gjøre, men det får vel tiden vise.
Dette ble kanskje litt surrete, men det var utrolig deilig å få det ut.

25.jun.2011 kl.16:16

Jeg er ikke tynn, ei heller tykk. Uansett om jeg har et strekkmerke eller to er jeg fornøyd med kroppen min!

Ikke det som er min hemmelighet, men vil bare at folk der ute skal vite at det er normalt og at det er mulig å leve med det. Vel, min hemmelighet. Det er så mye! Jeg var sammen med en gutt på 20 da jeg var 14 (to år siden nå), og nå driver jeg med en på 20 igjen. Jeg tror ikke jeg eier det som utløser medfølelse med andre. Jeg pleide å stjele penger av søsteren min, men jeg ble jo selvfølgelig tatt etterhvert. Mamma er alltid sur, og jeg føler at jeg blir satt som 2. pri hele tiden.

Akkurat nå er jeg faktisk veldig fornøyd med livet mitt!

25.jun.2011 kl.16:19

Jeg synes jeg er alt for tynn. Jeg veier 50 kg og er 168 cm. Jeg blir flau når jeg sier hvor mye jeg veier. Prøver å legge på meg, men får det ikke til. Hater bena mine, for de er lange og tynne. Mange sier de synes jeg er heldig som er så tynn. Men jeg hater det. Må lete lenge etter en shorts som sitter i lårene.

Karoline

25.jun.2011 kl.16:37

Jeg er 18 år gammel og har hatt et liv svært få vet mye om....

- Jeg er vokst opp med narkomane foreldre. Jeg har blitt utsatt for sterkt omsorgsvikt, der foreldrene mine ikke brydde seg om andre enn seg selv. hele oppveksten har jeg måtte ta vare på meg selv, lage mat til meg selv, og mange ganger ikke hatt mat i huset på flere dager der jeg har måtte invitere meg selv på middag til venner for å få mat. jeg var ekstremt underenært til jeg flyttet på barnehjem i en alder av ti år. Da kunne jeg ikke lese, skrive, så vidt snakke.

-Nå er jeg atten år og har mange venner, bor i fosterhjem. vennene mine blir trist om jeg forteller om oppveksten min, og ofte forstår de ikke nok heller. Så jeg har sluttet å fortelle de om det. jeg er så lei av å bære på alt helt alene. og gå til psykolog strider litt mot mine prinsipper mot å virke svak + at jeg føler at det er jobben dems, derfor bryr de seg ikke. Mine venner kan jeg fortelle alt til, ALT. Men bare ikke det. for det er for dypt til å skjønne seg ordentlig på.

-jeg har bare treere og toere i fag på vgs. det har knust selvtillitten min totalt. jeg vet det har med å gjøre at jeg har mistet de viktigste årene av sosialiseringen min, og at jeg er ganske understimulert. så jeg burde egentlig være fornøyd meg i det hele tatt klare meg. men etter at jeg begynte på vgs blir jeg sett på som en vanlig elev som desverre ikke er god i fag. Av lærere har jeg fått høre at "du vil klare deg Karolne" men de skulle bare vist at jeg er storfornøyd meg det jeg har oppnådd.

-godt å få det ut. er det noen som kunne hatt forståelse for det jeg nå har fotalt? eller er det bare meg som har venner som ikke er modne nok (desverre) til å høre på meg?

25.jun.2011 kl.16:41

Jeg prøvde på selvmord. Jeg har prøvd meg mange ganger . Av og til er livet mitt så jævli herlig , av og til hater jeg det. Alle vennene mine er så snille og greie når vi er alene , men når vi kommer med andre er dem bare opptat av å drite meg ut. Også plutselig får jeg høre av noen andre at hun og hun bare later som de er vennen min. Jeg krangler og stadig vekk med foreldrene mine , fordi jeg er den største "dritt ungen" . Jeg har kliner , puler , drikker , røyker sier de. Men NEI ! Jeg har aldri drukket , hater røyk , er kvalm bare jeg hører ordet Sex og syntes Klining ikke er behagelig. Alle vennene mine sprer rykter om at jeg røyker , er "rundbrenner" og baksnakker de. Men NEI !!! NEI NEI NEI NEI. ALT ER FEIL !!!

Guro

25.jun.2011 kl.17:43

Jeg har angst for å gå med noe fint, siden jeg hater å få komplimenter.

25.jun.2011 kl.18:08

jeg har enntype som jeg har vert sammen med i litt over ett år, for en stund siden begynte jeg å merke at følelsene mine forsvant. Men med ham virker det som om at han fortsatt er storm forelsket og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, jeg vil ikke såre ham. Jeg vet at jeg heller ikke kan forsette sånn fordi det er så egoistisk av meg å la han gå så lenge uten å vite noe. Jeg klarer bare ikke å gjøre det- Hva skal jeg gjøre?

25.jun.2011 kl.19:25

I love my life, not kidding :)

pure

25.jun.2011 kl.19:38

Jeg har lest gjennom alle kommentarene her, det var sykt mange! Er ganske satt ut av alle hemmlighetene til folkene her, noen verre enn andre.. men jeg føler meg bra for å ha lest mange av dem, for det viser seg at mange har likt "problem" som meg..

Jeg fylte 17 år i går faktisk, og jeg har ikke kysset en gutt, jeg har heller ikke hatt noe forhold til en gutt. Jeg klarer ikke selv å skjønne helt hva problemet er, og hvorfor ingen liker meg.. jeg har mange venner, tre veldig gode venner som jeg stoler på, jeg har gode karakterer på skolen, men jeg er fremdeles sosial. Jeg har en bra familie og fint hjemme.. jeg er ikke særlig sjenert heller, men likevel er det som ingen liker meg. Jeg sliter, fordi jeg føler det er fordi jeg er det alle kaller.. "ginger". Jeg har rødt hår (egentlig litt brunt) og fregner. Det er det eneste jeg tenker på.. føle jeg ikke kan se noen i ansikte fordi da tenker de "huff ,stakkars jente! Hun har så mange fregner".. jeg unngår alltid blikkkontakt. Jeg drikker heller ikke, egentlig er det fordi jeg har alltid følt at det er "fjortis" og teit og drive med slikt fjortis-fyll, og jeg har alltid vært i ett bra miljø med gode venner som heller ikke drikker. I det siste har jeg følt veldig press på dette, skal du ha det gøy da skal du drikke. Jeg blir sjeldent invitert fordi jeg ikke drikker, så for to uker siden ble jeg invitert til en venn av meg sin fest, da tenkte jeg at jeg kanskje ble mer akseptert om jeg drakk.. så jeg smakte litt her og der, men ikke mye. Var ikke beruset en gang. Men jeg liker ikke å drikke, jeg liker å ha kontroll.. men føler at eneste måten jeg kan få kysse noen/komme i kontakt med noen på, er om jeg er full.. hørest so UTROLIG lame ut dette her, skjønner ikke at jeg gidder å skrive det. Men det er min hemmlighet - jeg tenker på det HELE tiden. Jeg vil ikke dagene skal gå, for tenk om jeg aldri får meg type.. alle vennene mine har NOEN som liker dem, bestevennenin min er også perfekt, og guttene krangler nesten om å få henne. Det er det som er så pinlig... de har alle sett meg, men ingen tar kontakt med meg. Alle ser på henne først.. Jeg har ikke så lav selvtillit som veldig mange har kommentert over, men likevel så har jeg en indre angst for å aldri bli likt. Shit.. du er så heldig Hedda som har kjærest. hehe!

Jaja, fint å få det ut!

Hemmelig

25.jun.2011 kl.19:53

Jeg har en hemmelighet,

Jeg fikk meg kjæreste for snart 4 mnd siden, jeg elsker han over alt på jord når jeg er med han.

Men når vi er fra hverandre, så føler jeg ingenting,, jeg vet at han elsker meg mer enn jeg elsker han, og jeg føler meg slem og ufølsom. Jeg har vært lei meg siden etter russetiden, ingen ting skjedde. men fortsatt, jeg har en kjempe dårlig magefølelse.. og i have no idea om hva jeg skal gjøre... Jeg vil jo ikke slå opp med han? men jeg føler at følelsene mine ikke er helt på plass..

25.jun.2011 kl.20:07

Jeg synes det er vanskelig å føre enkle samtaler med mennesker, ikke bare ukjente, men også mine nærmeste. Noen ganger står jeg helt fast i hva jeg skal si og jeg føler de andre bare ser dumt på meg når jeg nærmest stammer. Noen ganger er jeg også utrolig usikker på meg selv, men prøver alltid å gjemme det bak et smil. Jeg har aldri kysset en gutt, veldig unormalt til å være på min alder... Jeg har heller ikke en alleraller bestevenninne jeg kan stole 100% og si alt til, men jeg har mange bestevenninner.. Mitt største ønske er å få en slik bestevenninne. En siste ting: Når jeg er sammen med folk later jeg som om jeg er sunn og ikke spiser så mye mat, men når jeg er alene, spiser jeg massemasse usunt.. Hater meg selv for det..

anonym

25.jun.2011 kl.20:33

Farmoren min fikk hjerneslag i januar i år og har mistet taleevnen og blitt lam. Jeg er den eneste i familien som ikke har besøkt henne enda. Jeg takler det bare ikke. Jeg tenker på det hver dag og gråter pga det..

Kaja

25.jun.2011 kl.20:55

Jeg tok abort våren 2010, min daverende kjæreste brydde seg ikke og ble slutt noen månder senere.

Hadde aldri fortalt det til noen, kun min x.

etter jeg hadde vært sammen med han jeg er sammen med nå, måtte jeg si det til han, følte at jeg sjulte så mye, grudde meg mye, og trodde jeg kom til og angre, men angrer ikke et sekund, var fint og si det ut :D

anonym18

25.jun.2011 kl.21:03

jeg har vært redd for pappa hele livet, og jeg venter enda på den dagen hvor han mister kontrollen og et slag kommer.

25.jun.2011 kl.21:23

jeg er 18 og har aldri hatt et langvarig forhold. jeg har heller aldri kysset noen (utenom da jeg var barn) og heller aldri hatt sex. jeg har hatt en del "nesten forhold", men det har liksom aldri blitt noe.. jeg hater når jenter i klassen snakker om kjæresten sin og sånt, siden jeg aldri har hatt en.. jeg har flere "beundrere", siden jeg har et ganske fint utseende. jeg har mange venner, mange gutter som liker utseendet mitt og personligheten min også. jeg har veldig lyst på en kjæreste.. jeg drømmer ofte om det.. jeg føler meg veldig ofte ensom! hater å snakke om det, så det føles veldig godt å kunne skrive det ned her, og at man kan se hva andre sliter med.

som mange andre, sliter jeg også litt med kroppen min. jeg har en helt normal kropp, ikke veldig tynn, men heller ikke tykk. jeg har perioder hvor jeg er skikkelig fornøyd med meg selv, og andre perioder hvor jeg hater alt ved meg selv. det er så vanskelig! jeg føler meg ikke bra nok.

anoonyyym :)

25.jun.2011 kl.21:56

kjæresten min som jeg har vært sammen med i 2 år var utro mot meg i fjor. blir gal av det. gråter meg i søvne hver kveld og kaster telefonen i veggen om han ikke tar opp når jeg ringer, så begynner jeg å grine. føler jeg må kontrollere han hele tiden og klarer ikke å stole på han 100%, føler meg som en idiot som aldri får fred, men som ikke klarer å dumpe han heller...det har gitt meg så lav selvtillit :(

....

25.jun.2011 kl.22:44

Har det ikke så lett, siden moren min har en psykisk lidelse. Det gjør ting mye verre enn de er, og det verste er at hun ødela familien, og splittet familien i to.

Er misfornøyd med kroppen min. Har store pupper, men hater dem. Vil ha mye mindre! som 75A feks.

Har ikke kjæreste, eller jeg holder på med en, men jeg tør ikke si at jeg liker ham. Jeg er redd for hva han synes om meg. Jeg er redd for hva han tenker om familien min.

Hedda - tusen takk for et så fint innlegg! :)

25.jun.2011 kl.22:55

bestevenninen min betyr alt for meg.. men jeg har klint med to av de hun har vært sammen med, mens hun enda var sammen med dem. jeg vet ikke hva jeg skal gjøre..

Jeg er anonym

25.jun.2011 kl.23:19

er forelsket i en fyr som jeg vet jeg aldri kommer til å få.. Han er drømmegutten, men jeg tørr ikke å snakke med han! Vil bare snakke mye med han, men jeg vet ikke om han syntes jeg er plagsom eller ikke.. Og det dumme er at jeg bare har møtt han 3 ganger... Og 2 av gangene har han ikke sett meg en gang :( Og jeg har vært betatt av han i over et halvt år.. What to do? :( Men vi skal begynne på samme vgs etter sommerferien..men forskjellige linjer antageligvis! ER DESPERAT etter han men tørr ikke å snakke med han fordet...

26.jun.2011 kl.00:21

Jeg er ikke så spesielt fan av eksen min, jeg HATET han en periode etter at vi slo opp fordi han var/er en drittsekk, men jeg kom meg over det. En ting som plager meg er at jeg har noen venninner som er ganske god venn med han og innerst inne hater jeg at de er så vennlige mot han. De har jo ikke sett den grusomme siden av han som jeg har, så jeg kan ikke forvente at de skjønner, men uansett. Jeg kan ikke noe for det. Jeg prøver å tenke at de er venner, ferdig med det. De må jo få lov til å være venn med han selvom han er eksen min. Men det er vanskelig og ingen klarer å sette seg inn i MIN posisjon og skjønne MEG. Ingen har klart det hittil. Føler at jeg ikke kan snakke med noen av venninnene mine om dette, for jeg høres ut som en ego bitch. Og det gjør jeg nok også. Jaja.

26.jun.2011 kl.01:22

Det er så mye jeg har holdt inne i meg.. Jeg har til og med hatt selvmordstanker på mitt dypeste, det var i 2009. Jeg hadde skrevet brev til mine kjære foreldre om hvor mørkt alt så ut og jeg følte jeg hadde ingen utvei. Storebroren min fant disse brevene, og snakket meg ut fra det. Og det takker jeg han hver dag for. Men så har alt bare gått samme vei igjen gjennom dette året. Har mistet gudmora mi som sovnet inn i mars. Mistet også ei venninne, som tok selvmord fordi hun ble mishandlet av foreldrene, også i mars. Kjæresten min, slo opp med meg etter 6 måneder hvor han sa hvor høyt han elsket meg. Foreldrene mine, ser ut til å drite i meg og heller bry seg om min storebror fordi han er "godgullet" deres. Jeg for ofte ropt barbie etter meg, noe som irriterer meg grenseløst. Når jeg kommer inn i ett rom, og er helt for meg selv, begynner jeg å gråte. Jeg gråter meg selv i søvne hver natt, over hvor mye jeg hater meg selv, kroppen min, personeligheten min (alle kompleksene generelt). Jeg gjør alt for å ha ett perfekt utseende. Jeg bruker 2 timer hver dag på badet, bare for å få se bra ut og at folk skal like meg. Jeg er nå så utseende besatt at jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg.. Vennene mine beskriver meg som ei glad-jente, fordi jeg legger som regel ikke ut om hvor jævlig jeg føler meg.

Men sannheten er, at det ingen vet er at jeg er nå igjen på mitt dypeste, jeg er rett og slett ulykkelig. Vet ikke helt hvordan man kan definere "ulykkelig", men dette er min definisjon av det. Jeg har også begynt å røyke hasj, av en eller annen rar grunn. Det hjelper meget lite, men likevel, det hjelper meg å rømme fra alt. Det er mine mørkeste hemmeligheter. Jeg røyker hasj, som jeg blir tilbydd fra 20-25 år gamle menn som bor rundt 100 meter unna meg, jeg har selvmordstanker og føler meg ikke minst alene og glemt blant folkemengden. Jeg vet ikke hva det er, men føler ingen forstår meg. At alle hater meg, at jeg er bare en skikkelse som går rundt. Ingen trenger meg mer, hva gjør jeg her da? Jeg vil ha svar på alle mine problemer, men det er ingen som har de rette svarene.. Hva har jeg gjort for å fortjent dette livet? Jeg burde jo ikke ha fått opplevd alt dette, og jeg er trossalt bare 15 år..

L

26.jun.2011 kl.01:46

Jeg ble voldtatt når jeg var 15.

26.jun.2011 kl.03:58

jeg er betatt av noen. men det er hemmelig.

26.jun.2011 kl.08:44

ADHD, sosial angst, dype depresjoner i perioder. Byttet skole, mistet alle vennene mine. Komplekser for magen,rompa og beina, uten noen spessiel grunn.

Ingen andre veit. Du er super Hedda, flere skulle vært som deg!

.

26.jun.2011 kl.08:59

Jeg er 15 år og føler meg som en hore, og angrer veldig på måten jeg hadde sex på for første gang. Har lyst å gråte, men får det ikke til.

26.jun.2011 kl.12:47

jeg sliter, men tør ikke gå til psykolog. ingen vet at jeg sliter. tenk om de forteller det til foreldrene mine?

26.jun.2011 kl.12:49

Jeg har fått celluitter i en alder av 14. Er dette vanlig? Derfor gruer jeg meg enromt til bikinsesongen......

...

26.jun.2011 kl.13:36

Det er godt å kunne lese disse "hemmelighetene". Da vet vi at vi ikke er alene om forskjellige ting.

Lene

26.jun.2011 kl.14:14

Nå har jeg lest gjennom alle kommentarene her. Utrolig mye som går igjen, feks ting som har med kroppen å gjøre osv. Utrolig trist å lese at det er så mange der ute med komplekser for kroppen sin, folk som ønsker de hadde en spiseforstyrrelse eller folk som faktisk har en spiseforstyrrelse. Det er også mange som har problemer i familien sin, når det gjelder alkohol osv. Det er så trist at vi skal måtte holde dette hemmelig i frykt for at folk skal dømme oss. Vi er jo alle mennesker, vi har alle problemer og når jeg ser her at så mange har det samme til felles, burde vi kunne snakke om det alle sammen. Noen er så heldige at de har en venn eller en person i livet sitt som de kan snakke med om alt dette, men det er også mange som går å bærer på dette alene.

Til tross for at jeg blir trist av å lese alle de forferdelige hemmelighetene mange har, er det også interessant og litt "gøy". De fleste som har kommentert her er jo tenåringer, og det går mye i strekkmerker og "16 år og ukysset".

For noen år siden var jeg veldig lei meg fordi jeg var ukysset og i tenårene. Nå er jeg 17 år og har skjønt at det kommer en dag det også. Man har ikke hastverk med å få seg kjæreste, man skal finne en man er glad i og en som er glad i seg. Og da er det viktig å finne den rette. Når det kommer til cellulitter/strekkmerker også videre har jeg det også. Har hatt det i en del år, ettersom jeg la på meg en del en periode. Men nå har jeg blitt slankere og strekkmerkene er der fortsatt. De er ikke noe jeg er glad i, men jeg vet at jeg ikke er alene om å ha strekkmerker. Jeg føler meg absolutt ikke komfortabel med kroppen min på stranda, men jeg har lært meg å leve med det.

Jeg har en mor som sliter psykisk. Så veldig få kommentarer her når det gjaldt det, men er fortsatt fint å se at jeg ikke er alene på det området. Vi mennesker er alt for flinke til å holde ting inne i oss, og det kunne vært lurt å få snakket ut om ting en gang i blant. Jeg ville nok anbefalt psykolog, men så også at det var noen her som ikke ville det fordi de ville følt seg "svake" og at psykologen ikke bryr seg osv. Men jeg vet at jeg selv har tenkt på å bli psykolog, pga mamma som har psykisk lidelse, og jeg vil bli det fordi jeg vil hjelpe andre mennesker. Så de som har blitt psykolog har tross alt tatt en kjempelang utdannelse for å hjelpe akkurat DEG og DEG og DEG.

Tenkte bare jeg skulle dele noen tanker, etter å ha lest gjennom alle kommentarene her. Har også kommentert ganske tidlig under et annet navn. Lykke til alle der ute, du er ikke alene!

26.jun.2011 kl.14:46

jeg stjeler, eller stjal. jeg gjør det ikke så mye lengere, men jeg stjal alt fra ringer til bukser og kjoler, uansett om det var alarm på eller ikke. jeg bryr meg egentlig ikke om jeg blir tatt, har allerede vært innlagt på et psykiater som 13 åring, så bli stengt inn på rommet mitt pga husarest eller fengsel i verstefall gjør med egentlig ingenting.

1 ting til er at jeg faktisk forbreder meg til å tilbringe livet mitt inn på et mentalsykehus. det er litt mye å tenke på, når du bare er 14 år.

26.jun.2011 kl.14:54

Jeg møtte en gutt over internett. Han var 15 og jeg var 18. Nå 3 år senere møtte vi på hverandre igjen, og igår kveld ble han med meg hjem. Har veldig lyst å møte han igjen. Problemet er at jeg allerede har en kjæreste som jeg er glad i, men som er mye borte og jobber..

Hanne Elizabeth

26.jun.2011 kl.15:09

Eksen min var "utro" mot meg gang på gang.. Og det har ødelagt utrolig mye av det forholdet jeg har til min nåværende kjæreste, alt sammen er perfekt - bortsett fra tillit delen. Jeg vet at han er en helt annen person enn min eks, men er så redd for å overse noe (Tok en stund før jeg tok signalene og fant ut at eksen var utro..) . Kanskje han gjør det samme? Kanskje han bare lurer meg? Er det en annen som gjør at han svarer meg sent, eller er han rett og slett bare opptatt med noe? Innerst inne vet jeg at svaret på de spørsmålene er NEI, men har en del av hjernen som forstatt er stuck i fortiden, og er redd for å oppleve det samme, og holder seg tilbake og må spørre alle slags unødvendige spørsmål for å føle seg trygg...

Men så må jeg spørre meg selv til tider: Hadde han virkelig flyttet med meg hvis han ikke ville ha meg, men noen andre? Nei. Da hadde han ikke vært med på den. Men om 2 måneder flytter vi :) Så han elsker MEG.

Men jeg hater virkelig eksen for det han gjorde mot meg. Jeg er 100% over han, men alt det vonde han tok meg gjennom i 2 er noe som vil sitte igjen en god stund..

anonym

26.jun.2011 kl.16:18

Jeg er tror jeg er forelsket i en gutt på skolen, han liker meg også men vet ikke at jeg kansje har følelser for han. Han er ikke noe kjekk,og jeg synes det er flaut at jeg liker han..

føler meg som en idiot, er ikke noe pen selv engang

26.jun.2011 kl.17:56

jeg har vært sammen med verdens snilleste gutt i snart et år, vi har bodd sammen og tilbragt utrolig mye tid sammen. han er verdens snilleste og han gjør alt for meg. han sier at han vil at vi skal være sammen for alltid, og han ringer meg hele tiden når vi er borte fra hverandre. jeg har aldri møtt en gutt som har vist så mye følelser som det han gjør. men i det siste så skjønner jeg ikke helt hva som går av meg. føler at han bare irriterer meg hele tiden. føler at han maser og jeg blir sint inni meg hver gang han tar kontakt. jeg får kjempedårlig samvittighet etterpå, for han skjønner ikke hva han gjør galt. han gjør egentlig ingenting galt. han vil jo bare ha meg. jeg føler at jeg har mistet følelsene for han, og jeg har sagt det til han. klarer ikke å si at jeg elsker han engang, men han fortsetter å si det til meg. han sier at han vil gjøre alt for at ting skal bli som før igjen. men jeg tror ikke ting kan bli som før. samtidig så er jeg helt avhengig av han, må ha han der når jeg skal sove. og jeg er så sinnsykt glad i han. klarer ikke tanken på å miste han i livet mitt, men samtidig så vil jeg prøve ut singellivet. jeg har fått litt følelser for en annen gutt, en jeg har gått i samme klasse med en stund nå. jeg vet ikke hva jeg skal gjøre nå lengre. kjæresten min sier at alt er opp til meg ..

Hanne Marlen 16 år

26.jun.2011 kl.19:32

Jeg gikk ned til 45 kg, farget håret platinablondt og begynte å gå med de dyreste merkeklær.

Da jeg gikk på barneskolen ble jeg mobbet fordi jeg var overvektig, det gjorde meg til en veldig usikker person og jeg hadde det veldig vondt med meg selv. Men sommeren til åttendeklasse skjedde det noe som gjorde hverdagen min mye lettere...

Jeg gikk ned i vekt, og jeg gjorde ingen ting for det! Jeg spiste det samme som jeg altid hadde spist og var heller ikke noe mer aktiv enn normalt.

Da jeg begynte i åttende veide jeg 45 kg jeg hadde i løpet av sommeren fått langt hår og farget håret mitt platinablondt, jeg begynte også å gå med sminke og klærne jeg hadde på barneskolen hadde blitt alt for store så alt av klær jeg eide var nye moderne merkeklær. Reguleringen jeg hadde hatt i to år hadde jeg også tatt av og tennene mine var så rette og hvite det gikk ann å få dem.

Første skoledag på ungsomskolen fikk jeg mange stirrende blikk, ikke bare av de nye elevene jeg ikke hadde sett før men også av de som hadde mobbet meg på barneskolen. Når jeg gikk forbi dem begynte de å hviske til hverandre og jeg bare ventet på at mobberne skulle finne på noe stygt å si til meg. Men ingen av dem sa noe, de bare sto der å stirret.

Jeg følte meg så lykkelig! Månedene på ungdomskolen gikk og jeg hadde fått meg mange venner, og ikke minst var jeg også sammen med ungdomsskolen kjekkeste gutt!

9ende klasse snudde alt seg, de ble slutt mellom meg og typen og jeg fikk høre at "venninene" mine hadde snakket stygt om meg. Ingen ville lenger være med meg og jeg ble til den jenta som bare hang etter de andre.

Nå har jeg sagt hade til ungdomskolen for godt og begynner på nytt med ny skole til høsten. Da skal jeg ikke bry meg noe om hva slags "roller" venninene mine har, jeg skal ikke lenger bare se etter de mest populære og være en attencionwhore akkurat som dem og være noe jeg ikke er. Jeg ser frem til å få nye venner jeg kan stole på !

annbjørg

26.jun.2011 kl.19:46

hei. jeg har en veldig stor hemmelighet. jeg har aldri barbert meg noen plass på kroppen. å da mener jeg ALDRI. er så redd for at jeg skal skjære huden min. dessuten så tørr jeg ikke å kjøpe barberhøvvel eller noe sånt. jeg har alltid på meg klær som dekker hele kroppen min. selv når det er nesten 30 grader ute så går jeg med bukse og genser.

Det ene håret mitt under armen er hele 12 cm!!!!! det er litt sykt egentlig.

mange kaller meg sosialt tilbakestående og slikt, men jeg er innom min bestevenn hver dag. han heter Sæmund og skal faktisk feire 75-års dagen sin på lørdag! det tror jeg blir hyggelig.

jeg har blitt 19 år nå, og aldri barbert meg eller noe slikt. jeg har heller aldri hatt ett seksuelt samleie.. det var nært en gang. en gutt to hånda si ''ned dit''' men så av en eller annen grunn tok han den opp igjen. jeg skjønner det ikke....

har egentlig ikke mer å si. takk for meg XD

..

26.jun.2011 kl.19:48

Jeg har nettopp fylt 15 år og hadde sex for første gang i februar. Fra starten av februar til slutten av mars hadde jeg en kjæreste et år eldre enn meg. Etter at jeg slo opp med han, fordi jeg ikke hadde følelser for han har alt gått til helvete. Dagen da jeg slo opp sa han at han skjønnte det ganske godt, og sa det var greit for han. Kort tid etter fortallte han alle detaljer om meg og hva som foregikk under forholdet til en "nær" venn av han. Jeg fikk vite dette kort tid etter på og ble rasende av meg, for jeg hadde helt ærlig stolt 100% på denne gutten. Ikke nok med at han sa det til alle gutte vennene sine, sa han det også til min "tidligere" bestevenne. Hun sa jo alt til alle og gikk rundt å sa jeg var løs og billig hore. Jeg hadde sluttet å være venn med "denne jenta" siden hun behandlet meg dårlig i 2,5 år. Jeg var andre valget hennes, og hun rett å slett mobbet meg hver dag. Jeg tok valget i å slutte å være så nær henne som før, og forklarte det til henne. Hun ble overrasket da jeg sa det, men hun skjønnte vel ikke akkurat så mye, siden hu hadde jo ikke gjort noe etter det hun sa.Vi var 6 jenter i en liten gjeng kan man si. Men da vi to ble uvenner, fikk hun alle imot meg på en eller annen grunn.

Vi gikk alle i samme klasse, så jeg hadde vel så å si ingen i klassen til å beskytte meg. Heldigvis for meg hadde jeg en helt fantastisk bestevenn, som jeg hadde et sterkt forhold til. Hun var alltid der for meg, og jeg var alltid der for henne, ingenting kunne skille oss. Men nå snakker vi ikke sammen lenger, grunnen er at hun fikk "kontakt" med den gammle bestevennen sin, og kastet meg bort med en gang. Hun sluttet å snakke til meg og begynnte å bli utrolig frekk. Når bestevennen hennes skulle på ferie, spurte hun om vi skulle finne på noe. Jeg sa at jeg skulle noe med noen andre, og med glede spurte om hun ville bli med oss. Det eneste hun svarte til det var at hun hadde bedre å gjøre enn å bli med oss.

26.jun.2011 kl.20:04

jeg er forelsket i bestevennen min.. men jeg vet at han aldri kommer til å føle det samme tilbake. ikke bare er han altfor bra for en som meg, han har også en kjæreste som han har vært sammen med i over 1,5 år. og det verste er at det er meg han spør når han trenger råd om henne, feks om hva han skal kjøpe til henne i julegave eller hva han kan overraske henne med på jubileet deres.det gjør så vondt, men jeg klistrer på et smil og hjelper han hver gang..

TIL ANNBJØRG ! :D

26.jun.2011 kl.20:12

Wææ hørtes ikke noe koslig ut! syns du skal prøve deg frem jeg ; ) det er ikke noe unormalt å kjøpe en høvel! kjøp barberskum så høvelen glir lettere, eller kjøp voksing eller dra til en hudspesialist å gjør det!

26.jun.2011 kl.21:36

jeg har vært forelsket i en av mine beste venner i snart et halvt år. det er ingen som vet at jeg liker han, ikke en gang bestevennina mi, som jeg forteller absolutt alt til. så for en uke siden kysset han meg. det er det beste og det verste som noen gang har hendt meg. for jeg vet at han bare gjorde det fordi han hadde drukket. jeg vet at han ikke liker meg, og nå snakker vi normalt, som vi alltid har gjort. som venner. det knuser hjertet mitt at han ikke kommer til å kysse meg igjen. tanken på at det kanskje ikke blir oss to, dreper meg ..

26.jun.2011 kl.23:15

Jeg har vært "utro" mot kjæresten min. Jeg var full og det betydde ingenting, men jeg vet at det ikke er en unnskyldning. Tenker på det masse, men tør ikke si det til han siden jeg vet at da vil jeg miste han. Dette slår også tilbake på han, fordi jeg tenker at siden jeg har gjort det, så kan han være istand til å gjøre det samme. Det er jævlig, føler meg som dritt. Aldri gjør denne feilen som jeg gjorde.

27.jun.2011 kl.00:57

jeg har vært utro, i fylla. såklart... akkurat nå, så gråter jeg. jeg har dårlig samvittighet. en liten del av meg vil gjøre det igjen. jeg elsker han, men det er vanskelig når han bor så langt unna. avstandsforhold suger. jeg suger, jeg klarer ikke holde meg til en person. jeg er så lei meg siden vi ikke kommer til å møtes på så lenge. han er på ferie og jeg skal på ferie. to måneder er lenge det!

jeg er ganske ofte redd for at han ikke syns jeg er bra nok. jeg driter egentlig i hvor tynn eller høy jeg er, så lenge han er deilig for begge. ganske rart egentlig. jeg er pen, og jeg vet det. det høres utrolig selvopptatt ut, men hvorfor skal ikke jeg få syns jeg er fin.. grunnen til at jeg er "halvveis utro" som jeg liker å kalle det, er fordi jeg vil vite at andre syns jeg ser bra ut. men etter jeg har flørtet litt for mye med en gutt, føler jeg meg bare ekkel. jeg sier det alltid til han, og han sier alltid det går bra. grunnen til at det går bra er fordi jeg ikke direkte kysset noen.

alt dette gjør det lettere å være utro. han kommer aldri til å slå opp. tror jeg ja....

27.jun.2011 kl.01:31

Jeg har vært sammen med en gutt jeg ikke elsker i 9 Mnd snart. Grunnen til at jeg ikke slår opp er at jeg ikke har noe å utsette på han. Jeg bare elsker han ikke.

27.jun.2011 kl.04:51

jeg hater kroppen min!! jeg har hatt spiseforstyrrelser, og har det kanskje enda, men jeg vet ikke. det gjør ingen andre heller.

27.jun.2011 kl.15:02

jeg er ei jente fra ei lita bygd i hedmark, som var så heldig at jeg fant mitt livs kjærlighet i samme bygda - hun er også ei jente...=) vi må alltid møtes i skjul og holde forholdet vårt hemmelig, for hun vil ikke at andre skal vite at hun er sammen med ei jente..... det dreper meg innvendig men det er verdt det for jeg elsker den jenta.. :D

anomym123

27.jun.2011 kl.15:39

mange tror sikkert at jeg har et godt liv. jeg sitter med de "populære" og besteveninna mi er den mest populære på i hele 8.klasse. alle liker henne selv om de ikke har møtt henne. det siste året har vi glidd fra hverandre. det føles som om jeg plutselig ikke er god nok for henne, og at hu har funnet noen som er mer populær som hun kan være med. dette hjelper ikke akkurat på den dårlige selvtilitten jeg har akkurat. og sannheten er at jeg gråter meg til seng hver natt jeg tenker på henne....

kjempe bra innlegg hedda, jeg tror mange hadde godt for å komme ut med hemmelighetene!:)

anonym

27.jun.2011 kl.16:44

heilt sidan november har eg vore forelska i vetlebroren til bestevenninna mi. han er tre år yngre enn meg, og dette er nok litt av grunnen til at eg ikkje sa det til nokon. i tre heile månadar heldt eg denne forelskelsen for meg sjølv. eg snakka om han heile tida saman med vennene mine, og dei spurde meg fleire gonger om eg var forelska i han. eg svara nei, og dei sa at det var bra fordi han er litt for ung for meg.

i slutten på januar bestemte eg meg for å sei det til bestevenninna mi. eg sa det til henne, men ho sa at ho allerede visste det fordi ho kunne sjå det på meg.

ikkje lenge etter at eg hadde sagt det til bestevenninna, fekk han seg dame, og eg visste ikkje kvar eg skulle gjere av meg. det vart mykje drama, og eg måtte til slutt sei til han kva eg følte for han.

at han heile tida skulle vere med kjærasten sin, og snakka om ho heile tida gjorde meg heilt øydelagt innvendig. men eg overlevde tre månadar med dette helvete. i mai gjorde dei det slutt, og eg lata som om at eg var lei meg på hans vegne. men eigentleg var eg glad. endeleg kunne det bli min sjanse.

eg og han snakka masse etter at han var blitt singel, og me flørta åpenlyst. ein kveld eg skulle overnatte hjå bestevenninna kyssa han meg til og med. eg var i himmelen. tenk at noko så fint kunne skje med meg. men denne fine tilstanden varte berre ei veke, og så sa han at eg er for gamal for han. no har han funne seg ei dame. og han er forelska i henne. eg har sagt til han at eg er over han no. men det er eg ikkje. langt ifrå faktisk. men dette er det ingen som veit. dei trur eg er over han. eg er berre så redd for at eg ikkje skal komme meg over han.

kanksje hadde det vore best om eg berre hadde latt vere å sei noko til nokon. det var i alle fall mykje lettare når det berre var eg som visste det.

27.jun.2011 kl.18:23

Jeg forelsket meg i en gutt som var fem år eldre enn meg, jeg var utrolig ung, og skjønte ikke hva som skjedde. Det viser seg senere at jeg virkelig elsket denne gutten. Det er to år siden det ble slutt mellom oss, og det går ikke en dag uten at jeg tenker på han. Jeg er eldre nå og i en alder hvor folk mener at NÅ kan jeg vite hva kjærlighet er, noe som kjæresten min da trodde jeg ikke kunne. Det vondeste er at jeg vet han følte det også, og det faktum at han nå er forlovet tar pusten helt fra meg. Jeg kom aldri over han, men jeg valgte å gå videre, hva annet kan vel egentlig ei jente gjøre?

Det eneste jeg er redd for, er at jeg aldri vil bli helt ferdig med han. Selvom jeg nesten ikke gråter lenger, og at smertene i brystet er mer eller mindre borte, er det en helt hjemsøkende tristhet som følger meg, som sitter i hjertet. Tanken på det fine vi hadde, som ble ødlagt av andres meninger og en avstand for stor gjennom ett år. Det er SÅ frustrerende å tenke at jeg ikke kunne gjort noen ting for å redde det vi hadde. Ingenting kan ta plassen til min første kjærlighet, det er en del av hjertet mitt som han har tatt, en plass som aldri kan bli erobret av noen andre. Jeg håper bare han har valgt riktig, at han er lykkelig og at han nå og da tenker på meg, for kjære, kjære deg. Jeg tenker på deg, hver dag, og sender deg masse lys og kjærlighet.

27.jun.2011 kl.19:50

Eksen min var utro mot meg men det som da var den forrige eksen hans. Vi var sammen i over 1 år før jeg fikk vite det. Jeg slo opp med en gang, men har så og si hatt kontakt med ham hele tiden etter bruddet 3 mnd siden. Ingen vet at vi har såpass kontakt, og i går lå jeg med ham.. Jeg savner ham utrolig mye, og han avner meg. Han forteller meg hvor mye han angrer, hvor mye jeg betyr for ham og hvor sterkt han ønsker meg tilbake, men alt er bare vanskelig for meg. Den jeg snur meg til for å få trøst i denne situasjonen er han, fordi han kjenner meg inn og ut og vet ALT om meg og hvet hvordan å få meg til å smile... Jeg skulle så gjerne ønke at ting var annerledes! Vi har ligget sammen 3-4 ganger siden vi slo opp, ingen vet om det... Jeg er fortsatt glad i ham, men utrooolig såret.

anonym

27.jun.2011 kl.20:07

- jeg slo opp med kjæresten min for typ 2 uker siden, og han tok det tungt. jeg mistet følelser for han, mens jeg snakket med en annen gutt.. eksen min viste at vi snakket sammen på facebook og msn, men da vi begynte og sende meldinger ble det litt mer mistenksomt.. vi var sammen en dag, og vi klarte ikke holde oss unna hverandre, han fingra meg, og jeg runka han.. også sugde jeg han. jeg sugde han når jeg ikke var sammen med han. men jeg angrer ikke.. og nå holder han nesten på med en annen jente, og det sårer litt.. selv om det var jeg som slo opp. han gutten jeg snakket med mens vi var sammen, tror jeg jeg holder på å forelske meg i, men tingen er , at når jeg var i et forhold, snakket vi mere og han virket mer intressert, vi snakker fortsatt og skal være sammen i sommerferien. men jeg er redd for at hvis det blir noe mer vil han forvente mer av meg ettersom han er tre år eldre, og jeg er ikke klar for sex. enda.

nerdy girl

27.jun.2011 kl.22:02

Da jeg var tolv år (fjorten nå) rykket jeg opp et trinn på skolen (tok 6.og7.klasse i et) og dermed gikk jeg ikke i samme klasse som bestevennina mi lenger.

I de to årene har vi liksom vokst fra hverandre, og nå snakker vi nesten ikke sammen lenger.

Jeg lurer på om valget jeg tok da var feil, men egentlig angrer jeg ikke på det.

Lurer litt på om dette ga mening

me

27.jun.2011 kl.22:08

En av mine beste venner er en gutt som er like gammel som meg. ( vi er 14)

Vi snakker om alt og ingenting i timesvis uten at det blir kjedelig. Han er seriøst den eneste som aldri har sagt noe stygt til meg i det hele tatt.

Mange tror jeg liker ham, men jeg gjør ikke det. Han er en veldig god venn. ER DET RART PÅ MIN ALDER?

-

27.jun.2011 kl.23:36

^ nei, det er helt normalt, mange jenter som har guttebestevenner :)

27.jun.2011 kl.23:55

Jeg sliter med depresjoner, og har aldri vært så nede før. jeg trenger hjelp

Ida

28.jun.2011 kl.00:02

jeg og en i klassen min har "holdt på" i nesten 2 år nå. begge liker hverandre, vi hører det ofte at folk kommenterer det ogsånt, men ingen av oss tørr å innrømme at vi liker hverandre og ta det første steget. det er mildt sagt ekstremt irriterende. jeg burde jo faen tørre det selv..!

Anonym

28.jun.2011 kl.00:03

Jeg har utrolig lyst til å satse på musikk! Når jeg er hjemme synger jeg for meg selv og ser for meg at jeg står på en scene. Men det som er, er at jeg er liksom redd for å synge offentlig. Vennene mine sier at jeg er utrolig flink til å synge, og at jeg burde melde meg på Norske Talenter, Idol osv.. Men jeg vet ikke om de bare tuller, liksom at de vil jeg skal drite meg ut. Jeg er så redd for at jeg skal drite meg ut... Noen ganger tar jeg opptak av at jeg synger, og jeg syntes selv det høres bra ut. Men jeg vet ikke om det er bare noe jeg tror. Men jeg vet ikke om jeg skal tørre å melde meg på foreksempel Norske Talenter eller Idol...

28.jun.2011 kl.00:21

jeg har vært utro mot kjæresten min mange ganger, og angrer så mye at jeg får selvmordstanker av det.

anonym

28.jun.2011 kl.07:00

jeg tror jeg er gravid, men tørr ikke å teste meg. dette er det ingen andre som vet.. har ikke kjæreste, han var kun fuckfriend, noe som gjør hele greia værre. jeg er 17.

28.jun.2011 kl.10:01

jeg har vært forelsket i samme gutt siden jeg var 13 år, nå er jeg 18 og er fortsatt like forelsket. jeg har ikke turt å fortalt det til min bestevenn, for det er nemlig han... han har kjæreste, det har jeg og...

Første gang

28.jun.2011 kl.13:12

Pga. Det kroppsidealet som er per dags dato, utviklet jeg som 14-åring en form for "kontrollert" bulimia. Det har aldri tatt helt av, men jeg har siden vært under gjennomsnittet tynn. Jeg er nå 18år, og dette er den første gangen jeg innrømmer det. Jeg skulle virkelig ønske at folk ikke var sã kroppsfiksert, inkl. Meg selv. Men den gang ei...

28.jun.2011 kl.17:35

#1 - jeg er små forelska i en gutt jeg gikk i klasse med som kysset meg for en uke siden. jeg har likt han i flere måneder, og jeg drømmer om han hver natt. når bestevenninen min spør meg om jeg liker han, sier jeg alltid nei for jeg vil ikke innrømme det.

#2 - jeg har en slags type spiseforstyrrelse som legene ikke er sikker på hva er, ingen vet dette bortsett fra mamma og pappa.

28.jun.2011 kl.20:56

Jeg har en pose på rommet mitt hvor jeg kaster all maten jeg sier jeg spiser. Så går jeg ut med den når ingen er hjemme. Det er helt forferdelig, men jeg kan ikke si det til noen. Da kan jeg jo ikke gjøre det lenger. De ville ha stoppet meg

28.jun.2011 kl.21:03

blir lei meg når jeg leser kommentarene fra de som mener de selv er feite, og som vil ha anorexia. De som veier for lite, og som sliter med å legge på seg kan ha det minst like vondt inni seg som de som er overvektige .

L

28.jun.2011 kl.22:05

Idag er det 28 Juni 2011. I dag er det 313 dager siden livet mitt ble et mareritt. Jeg mistet det viktigste i livet mitt. Jeg mistet min aller beste vennine. Hun var som en søster for meg, vi var alltid ilag og delte alt. Det var alltid vi to. Vi hadde lagt masse planer for denne sommeren. Vi skulle ut å reise, og leve livet. Men nå sitter jeg her da, uten henne. Hun døde i en trafikkulykke 19. August 2011. Siden den dagen har livet mitt blitt totalt forandret, livet har blitt helt jævlig. Og jeg har forandret meg totalt som person. Prøver å si til meg selv at det er på tide å gå videre, at livet går videre. Men det går ikke, hvordan kan jeg gå videre når jeg vet at hun ikke er med meg på reisen min? It breaks my heart.

Mm

28.jun.2011 kl.23:50

dette er nok en litt rar hemmlighet. Men det er noe jeg er ganske flau over og som er vanskelig når jeg blir kjent med ny folk.

Jeg har aldri kysset noen og heller aldri hatt en kjæreste. (jeg er jomfru.)

Jeg skal begynne i 10.klasse til høsten. Jeg er flau over dette, og gruer meg til å få min første kjæreste så sent, siden jeg aldri har kysset noen osv..

har noen tips, opplevd noe lignende?? hjelp meg..

Anne

29.jun.2011 kl.00:35

Til "Mm":

Det er ikke noe å være flau over, og det er ikke noe å stresse med. Du er enda ung, og har hele livet forran deg:) Jeg var jomfru til jeg var 17 år, og følte at jeg hang skikkelig etter når jeg hørte på venninnene mine som snakket om sin første gang når de var 14/15 år. Jeg angrer ikke ett sekund på at jeg ventet til jeg var 17, og jeg skulle gjerne ha ventet lengre. Nå angrer jeg på min første gang. Så ett tips til deg er å vente til du føler du finner den rette. Det er ikke noe å stresse med, for da ender du bare opp med å angre! Jeg fikk min første kjæreste da jeg gikk 1. året på vgs, og det er ikke unormalt å aldri ha hatt kjæreste i din alder:-) Det er heller ikke unormalt å være ukysset og jomfru på din alder. Så ikke tenk så mye over det, ta det som det kommer:-)

Lene

29.jun.2011 kl.00:38

Til "Mm":

Det er helt normal å ikke ha hatt en kjæreste når man begynner i 10. klasse. Det er også mer enn normalt å være jomfru! De aller fleste på min alder (jeg er 17) er jomfru, men noen har hatt kjæreste over en lang periode og er derfor ikke jomfru lenger. Det er helt normal, og du må ta ting i ditt tempo. Er du i det hele tatt klar for å ha sex? Det aller viktigste er at du ikke stresser, at du er deg selv og når du en gang får en kjæreste tar deg tid til å bli kjent med han før dere hopper til sengs.

Så håper jeg at du slutter å grue deg til å få kjæreste. Jeg har heller aldri hatt en kjæreste, og er i en vennegjeng på over 11 stk hvor rundt 3 har hatt en kjæreste før. Det kan ofte virke som at alle har en kjæreste, med alle kjæresteparene og sånn, men egentlig er flertallet single. Den rette dukker nok opp snart! :)

anno

29.jun.2011 kl.01:56

jeg møtte en gutt på nettet for kanskje ett år siden, og han er ett år eldre enn meg. saken er den at han bor bare en halvtime unna meg, og jeg har ikke møtt han enda. jeg har blitt ganske betatt av ham, men jeg vet ikke om han liker meg. vi tekster en del, men nå i det siste føler jeg at han på en måte har "glemt" meg, siden han ikke har tekstet med meg på snart en uke. er redd for at han har funnet seg ei ny jente, for det siste han sa til meg (dritings) var at han skulle møte en annen jente på en måte. det kan gå perioder før han sender en melding, derav en måned eller to og da har jeg glemt ham totalt. og da kommer følelsene tilbake.. what to do?

en annen sak er også at han har flyttet til en ungdomsinstitusjon, av forskjellige grunner. og der har han funnet seg nye venner, derav jenter. er så misunnelig, for jeg har så lyst til å møte ham!!!

var utrolig godt å få sagt dette! den eneste som vet om det er min beste venninne

anoonym

29.jun.2011 kl.03:33

jeg føler meg ikke normal. føler jeg stikker meg ut, ikke er en vanlig jente og ikke har et vanlig sosialt liv. for å få bekreftelse har jeg sex med alle som viser at de liker meg. men de liker meg bare for det, og mister interessen. da føler jeg meg enda mindre normal. kan jeg ikke bare være en vanlig, søt jente? i wanna love myself, håper utvekslingsåret mitt hjelper.

dette var genialt, Hedda. Du er herlig!

heihei

29.jun.2011 kl.11:35

veldig bra innlegg, Hedda! jeg leste en kommentar hvor en jente skrev at hun følte hun var for stor, selv om du brukte str. 38 og at magen var en stor belastning. jeg kan fortelle alle dere som vil trene mye, få en finere kropp og alt det er der, ikke er gjort på null komma niks. jeg har nå i ett år gått på en toppidrettsskole som trener opptil 20 timer i uka. jeg trener hver eneste dag og sommerferien er intet unntak. jeg så for meg at kroppen skulle bli slik jeg hadde forstilt meg, men der tok jeg feil. lårene ble større og jeg gikk opp 2 kg. hva har jeg gjort feil? ingen feilbegrep, men jeg fikk mer muskler, og derfor ble lårene større.
jeg ble fortalt at sit-ups ikke strammet magen i det store og det hele, men det er musklene man bygger. løping derimot (som sikkert de fleste hater) kan hjelpe for at bikini-sesongen kan tas i mot med selvtillit. eller man kan gå, en power-walk, ved at man svinger med armene, slik at magen jobber også.
jeg kan fortelle at selv etter ett år med hardtrening, har kroppen blitt litt strammere, men jeg vet jeg må kutte ut med godteri. noe jeg har klart! håper alle får en herlig sommer med god trening.

anonym

29.jun.2011 kl.14:16

jeg har aneroxia, har hatt det i 3 år. Kjemper enda.

anonym 10

29.jun.2011 kl.14:32

Jeg gråter hver dag av usikkerhet. Jeg føler meg udugelig, jeg hater meg selv på både kropp og personelighet. jeg føler meg uelsket av familie.

Ida

29.jun.2011 kl.22:11

Etter å ha lest alle hemmlighetene som er skrevet her, har jeg kommet frem til min hemlighet:

Jeg har et perfekt liv :)

- Mange av kommentarene her er forferdelige å lese, om personer som sliter med selvbilde, som blir mobbet, har anoreksia, som sliter i hverdagen, har problemer med gutter, osv. Og når jeg leste de kommentarene følte jeg meg utrolig dum! Hver dag klager jeg over alle mulige ting, at jeg har vondt i huet, at jeg ikke orker å gå til butikken osv ; men tenk da på de som har svulst de har vondt i huet hele tiden, eller personen som her lamme, de kan faktisk ikke gå og de kunne gitt hva som helst for å kunne gå ned til butikken - herregud, så utrolig patetisk jeg er. Jeg og mange andre, må slutte å klage over livet vårt, mange av oss klager over bagateller hele tiden, men det er ALLTID noen som har det værre enn oss!

rebekka

29.jun.2011 kl.23:05

jeg er 1.74 cm og veier 50 kg, men jeg ser ikke på meg selv som tynn..

30.jun.2011 kl.14:42

det er en gutt jeg liker.. vi går på forskjellig skole, men vi har mange felles venner. Det dumme er at jeg aldri får møtt ham! det er bare når vi er på sånne felles greier, og det er alltid drit kleint i starten, men det ender kjempe bra. så jeg har jo lyst til å spørre om vi skal finne på noe, men hvis han hadde likt meg, så kunne jo han spurt meg? og han er ganske opptatt pga fotball og sånt, så er redd for at han ikke har tid den gangen jeg spør. og da tør jeg hvertfall ikke spørre igjen!

ingen av våre felles venner aner at jeg i det hele tatt liker han. tror jeg da. bare noen få venner som ikke kjenner han. så jeg er vel egentlig bare hemmelig forelska, og håper det går over. men det har snart vart i et halvt år nå, og det er så slitsomt!

jeg hadde håpet at vi skulle starte på samme vgs, men så skulle vi ikke det allikevel.. så da får jeg sikkert bare se ham endra mindre! åååh, har så lyst på han, han er så god!

forresten, jeg er 16 år og har aldri kyssa noen! det har bare vært på leker.. og har bare så vidt klina med en gutt på en lek, men det kan nesten ikke regnes som ordentlig klining en gang.. har aldri gjort noe seksuelt med noen...

what to do? det virker som det enkleste er å drikke seg drita og være løs, men vil jo ikke det da..

:S

30.jun.2011 kl.15:22

jeg tror det er noe galt med følelsene mine..

kan kan ganske fort begynne å like noen, og liker følelsen av å være forelska! men med en gang den jeg liker kansje liker meg litt tilbake, får jeg panikk, blir kvalm og unngår han helt... prøver å ikke tenke sånn, men har skjedd hver gang noen har likt meg :S

jeg liker bare de som ikke liker meg tilbake... har heller aldri hatt en kjæreste, og lurer på om jeg noen gang kommer til å gifte meg, om jeg fortsatt tenker sånn når jeg blir eldre (er 16 nå) for jeg har jo lyst på kjæreste, og jeg vil gifte meg! er det bare jeg som føler det sånn? :O hmm...

30.jun.2011 kl.16:51

Forrige sommer så møtte jeg en gutt da jeg var på hytta til en venninne. Han var alt jeg drømmer om, men dessverre holdt han på med en annen jente som også har hytte der, da jeg var der. Han har ikke hytte der og var der bare på besøk akkurat da jeg var der, og jeg fikk vært med han i to dager. Problemet var at jeg fikk litt følelser for han, og jeg følte at han likte meg også fordi han alltid så på meg, og det var bare noe med det blikket hans. Men så gikk han og begynte å holde rundt den jenta han holdt på med, og da ble jeg så sinnsykt usikker og såret.

Jeg har ikke snakket med han siden, selv om vi er venner på facebook, skype osv... Jeg tør bare ikke. Tenk om han synes jeg er innpåsliten?

Uansett, poenget er at jeg tror ikke jeg klarer å komme meg ordentlig over han før jeg har møtt han, og jeg savner han veldig mye! Jeg skal på hytta til vennina mi i sommer også, og jeg håper på at han skal dit den uka han også, men jeg har ikke lyst til å ha noen forhåpninger for da kommer jeg bare til å bli så utrolig skuffet hvis han ikke kommer. Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre..

sofie

30.jun.2011 kl.20:36

har strekkmerker, og er ungdom. jeg hater meg selv pågrund av det, har ikke sagt det til noen, tørr ikke.. føler meg så overvektig, selvom jeg ikke er det... vet ikke hva jeg skal gjøre...

30.jun.2011 kl.20:38

Er helt utrolig forelska i justin bieber.... skrev en og en halv side i words om føelsene mine om han... alle beliebers føler sikkert slik, men jeg føler at jeg mangler så mye

Ragnhild - Fotografi og hverdag

30.jun.2011 kl.23:36

Jeg gruer meg sånn til å ta frem bikinien. Har aldri vært fornøyd med kroppen min. Jeg er ikke overvektig, men jeg føler liksom at jeg har litt mer fett en en gjennomsnlittlig 15-16 årig kropp. Magen min er på en måte delt i to "bulker", også har jeg diglete lår ... Er langt i fra flink til å trene, skulle virkelig ønske jeg klart å å presse meg selv llitt mer, men jeg er rett og slett for utålmodig.

Årrh, Hate meg selv for det..

Meg..

30.jun.2011 kl.23:45

Jeg sliter med meg selv, komplekser, og kroppen. Jeg er 16. Jeg får dårlig samvittighet hver gang jeg spiser kake, godteri, og ikke får trent med en gang. Avåtil tenker jeg, denne uka skal jeg spise 1 knekkebrød hver dag og trene hver dag, noe som er SYKT. Da ødelegger man seg selv. Jeg er ikke smellfeit, men ikke tynn heller. Litt ekstra kan man si. Brede skuldre hjelper heller ikke så veldig.

Jeg har blitt litt bedre med året, men sliter fortsatt. Jeg er målløs etter av å lest mange av kommentarene, mange har det så likt som meg!

Jeg har det veldig likt som mange av dere. Jeg er redd for at jeg ikke er bra nok for gutter, problemer med å åpne meg, og kjæreste ting. Har aldri hatt en orgentlig kjæreste, selv om jeg har fått tilbud, altså, noen som er litt interisert, blir jeg bare...rar... siden jeg er så redd hvordan de kommer til å reagere når jeg er lettkledd, med tanke på kroppen min..

Jeg prøver og trene og spise sunt, men det er ikke så lett.. Jeg har ikke nok motivasjon.. Jeg prøver og jobbe med det, men jeg må på riktig innstilling.

Jeg har kun ei virkelig god bestevenninne, som jeg kan si alt til, som jeg stoler 100% på og som jeg er så glad for at jeg har. Men kunne også ønske at jeg hadde flere gode venner, en venninnegjeng jeg kunne gjøre masse koselige ting med på sommeren. Jeg er også ganske sjenert, og har vanskeligheter med å få venner..

Ansiktet mitt er ganske fint, og håret også, så er mest kroppen, skuldrene, rumpa, magen som jeg hater. Jeg har tenkt å få tak i en personelig trener, og få satt opp et program for jeg orker virkelig ikke dette lenger. Gamle besteveninna greide det, hun var som meg før, nå har hun drømmekroppen.. Jeg skal klare det jeg også.

Utrolig godt å få dette ut. Eller, mamma er jo klar over, har et veldig godt forhold til mamma og har snakka med mamma om dette mye, men godt å få det ut her for det. Også er det godt å lese at andre også har det slik. Ikke godt godt, at jeg vil at dem skal ha det slik, men at jeg ser at andre også sliter som meg..

Tenker og avåtil at jeg ønsker at jeg kunne hatt anoreksia, eller noe sånt. Det er jo sykt. Men bare for å bli tynn. Eller ta fettsuging, eller sulte meg. Er desperat!

01.jul.2011 kl.00:29

Utrolig bra innlegg, Hedda. Over 300 personer har fått hjelp gjennom innlegget, og det sier sitt. Kjenner meg igjen 100% i en kommentar her oppe.

Fikk ødelagt korsbåndet for ca to og et halvt år siden. 5 operasjoner har vært nødvendig, og jeg er, som personen oppe, redd for å utvikle meg til å bli overvektig. Merker daglig hvor utseendefiksert både jeg og dagens samfunn er. Føler et press på meg hele tiden, og vil ikke bli overvektig. Musklene i bena spesielt svekkes, og lårene og leggene disser bare, masse fett og ingen muskler. Dobbelthaka fremtrer, og frykten for å gradvis bli overvektig er enorm.

alt er så merkelig..

01.jul.2011 kl.00:43

- familien min tar meg ikke særiøst.. de ser på meg som jeg fortsatt er den lille jenta som ikke klarer og passe på meg selv og jeg er 17 år! jeg er så lei av det.. og farmoren min kommer alltid med kommentarer som at jeg aldri spiser og bla bla bla, bare fordi jeg ikke liker en ting.. Er dritlei hu og kunne ønske hu var dø til tider.. vil ikke bo her mer!

- jeg føler meg feit hele tiden, ikke bra nok og liker ik livet mitt..

- jeg har mista masse venner, har rykter og folk snakker dritt om meg.. det går så inn på meg.

Jeg har mye mer jeg kunne sagt også, som at jeg elsker kjærestne min på en måte, men vil ha noe spennende og nytt snart. vi har nettopp være sammen i 7 mnd. huff, det er så mye.

01.jul.2011 kl.00:52

Jeg har ikke sagt til mamma at jeg elsker henne siden jeg var barn. Har veldig lyst til å si det, men jeg klarer det bare ikke.

Anonyym

01.jul.2011 kl.01:01

TIL DEG SOM SKREV OVER OM BESTEVENNINNEN DIN! 2

jeg hadde det nesten akkurat likt :( men vi har heldigvis greid å finne tilbake til hverandre, og det er jeg evig glad for, for hun er den personen i verden som jeg sannsynligvis aldri kunne greid meg uten!

Så, er jeg veldig, veeeldig forelska i en gutt. Han er tre år eldre enn meg, og er akkurat ferdig med videregående. Ble kjent med han i januar ca tror jeg(vi jobber sammen..). Da flørta han ganske mye med meg, og jeg fikk falske forhåpninger.. Snakket en del med han på msn og facebook, fikk etterhvert en liten følelse av at han var lei av meg. Og rett etter blokkerte han meg både på facebook og msn.. har aldri vert så deppa i mitt liv! lå i senga å gråt i nesten 5 timer i strekk.. Han har fortsatt ikke fjernet blokkeringa, men han "flørter" litt med meg når vi møtes, eller det føles slik for meg vertfall. og nå for litt over en uke siden, fikk jeg vite at han skal flytte til oslo i løpet av sommeren.. Så jeg får mest sannsynlig ikke se han igjen, og det DREPER meg fra innsiden.. ord kan ikke beskrive. han har forresten fjernet blokkeringa på msn, men ikke facebook. Men jeg tørr likevell ikke snakke med han..

Anonym

01.jul.2011 kl.01:24

Du kan vell si det sånn at jeg har veldig lett for å falle for gutter, og da ser jeg bare det positive nesten.. De fleste jeg forelsker meg i er litt eldre enn meg, jeg har hatt en kjærste i 7 klasse, men jeg har klina med 4 stk.. har vært forelska i alle på de tidspunktene jeg klina med dem, og trodd jeg har hatt en kjangse hver gang, men den gang ei. Dem har flørta med meg helt til dem har fått vilja si, så gidder dem plutslig ikke snakke med meg mer.. og(hold dere fast! dette er sykt!) han ene av dem, ble sammen med en annen jente bare 2-3 dager senere, og han var 17!! da var jeg 13.. Føler meg litt billig egentlig, selv om jeg ikke angrer på noen av gangene, jeg angrer egentlig mest på at jeg ikke gjorde mer, på en måte. Fordi jeg føler det er min feil av dem ikke ville snakke med meg mer.. jeg er 15 år nå, fyller 16 om en måned. Det virker som guttene på min alder er "redd meg" på en måte, fordi jeg har ganske voksen kropp, eller jeg vet ikke hvorfor egentlig. men vertfall, og dem som er eldre behandler meg helt annerledes og virker som det eneste som står i hodet på dem er å få meg til å gå lengst mulig. Jeg syns egentlig det er ganske flaut! For hver gang, får jeg beskjed om at dette sier vi ikke til noen! men jeg greier uansett ikke la vær og fortelle det til min aller bestevenninne, som jeg stoler 110% på, fordi hun vet jeg at ikke forteller det til noen. Og jeg må bare få det ut, for det er ganske mye og bære på.

01.jul.2011 kl.01:40

Av og til skulle jeg ønske jeg hadde gitt ham jomfrudommen min, i håp om at ting hadde vært annerledes nå om jeg hadde gjort det.

01.jul.2011 kl.03:03

For 4 år siden skilte foreldrene mine seg, helt siden da har jeg opplevd mye vold hjemme hos pappa. Jeg har aldri tørt å fortelle det til noen, helt til jeg møtte han jeg er sammen med nå.. Han opplevde akkurat det samme før. Han sier han vil hjelpe meg med å si ifra til mamma, men jeg er redd for at hun kanskje står på pappa sin side, eller at pappa skal få vite at jeg har sagt det til mamma. Hver dag sitter jeg og gjemmer meg for pappa.. Jeg er livredd for at han skal skade meg. Det begynner å bli en stund siden sist, og jeg vet aldri når han kommer til å gjøre det neste gang.

Ingen andre enn kjæresten min vet det.. Jeg er glad for at han er der og støtter meg fullt ut.

That's my biggest secret.

01.jul.2011 kl.09:53

Jeg har vært utro mot kjæresten min to ganger med bestekompisen min :-( jeg angrer veldig, men til tider kan det føles ut som jeg vil gjøre det igjen.. Har vært sammen med kjæresten min i snart to år :/ han er verdensbeste og fortjener mye bedre!

Meg

01.jul.2011 kl.10:27

Jeg har det problemet at jeg alldri har hatt kjæreste og aldri kysset en gutt ! jeg er nettopp fylt 14..... Jeg er 1.62 høy og veier 49kg. Jeg er egentlig ganske fornøyd med kroppen min. Alikavell blir jeg mobbet, fordi jeg har skjeve kneskåler, ikke sånn veldig, men akkuratt skjeve nokk til at folk legger merke til det... Jeg ble mobbet gjennom 6 og 7 klasse, men nå på ungdommskolen trodde jeg det skulle gi seg, der tok jeg feil og nå er jeg blitt mibbet gjennom 8. kalle også.

Han som mobber meg er bestevennen til fyren jeg har vært fortapt i i 1 år nå. Fyren jeg liker har alldri vært med på mobbingen, han bare står bak å ser i bakken.... Alle vet at jeg liker han, men vennene mine sier han er falsk og prøver å få meg over han.... Så jeg sier til alle at jeg liker en annen, men jeg kommer aldri over den fyren !

Dette ble sikkert bare babbel men jeg er glad for å få det ut

jeg

01.jul.2011 kl.12:58

Utrolig smart innlegg, Hedda! :-)

- Jeg har veldig dårlig selvtillit, og er ikke så veldig glad for at bikinisesongen er her. Har ganske det motsatte problemet enn mange andre har, jeg synes jeg er for tynn. Tynn og formløs! Skulle ønske jeg hadde større pupper, rumpe og mere fett på kroppen. Jeg hter høyden min, er ca. 1.80! Selvtilliten min har blitt lavere og lavere jo høyere jeg har blitt! Føler meg høyere enn alle andre, føler meg annerledes.. Skulle ønske jeg hadde et annet utseende :/

- Jeg har likt samme gutt i ett og et halvt år! Ting gikk veldig bra, helt til min tidligere bestevenn ødelagte for oss... Jeg sier til alle at jeg er over han, eller at jeg så vidt liker han mer! Sannheten er at jeg liker han like mye som jeg alltid har gjort, alt jeg gjør og ser minner meg om han.. Han er alt jeg tenker på! Kommer bare ikke over han! Etter min x-bestevennine ødela har jeg sliti mye.. Men jeg og han er venner nå! :) Men innimellom virker det som han kansje føler noe mer? Jeg vet ikke :/ Jeg åpner en msn-samtale med han hver dag, fordi jeg vil prate med han, men jeg tørr ikke å skrive noe. Tenk om jeg er innpåsliten? Men jeg er så redd for å miste han helt, og aldri se han igjen! Nå som vi skal starte på videregående og forskjellig skole. Vet ikke hva jeg skal gjøre:/ Tenk om jeg aldri kommer over han? Vil heller være venn med han, enn og ikke være noe i det hele tatt!

-Jeg er utrolig sjenert! Jeg rødmer av alt! HELE tiden... pga. dette dropper jeg å prate med folk jeg ikke kjenner, for jeg vet jeg kommer til å rødme! Jeg trur folk ikke prater til meg fordi jeg ikke er pen nok, ikke bra nok.. De eneste jeg er meg selv for er vennene mine og gutten jeg liker! Gruer meg veldig til videregående, helt nye folk og helt nytt miljø! Men samtidig gleder meg jeg til et nytt miljø ,føler at jeg var så låst på den skolen jeg gikk på! Bare fordi man får gode karakterer blir man sett på som en nerd? Er lei av folk som skal dømme andre så raskt -.-

Oii, det ble visst veldig langt! Men så utrolig deilig å få ut følelsene mine! Elsker bloggen din btw :))

Lene

01.jul.2011 kl.19:19

Kan anbefale www.norske-hemmeligheter.blogspot.com! Hver uke blir 7 utvalgte hemmeligheter illustrert og lagt ut på nettsiden.

01.jul.2011 kl.19:44

Jeg er bare 16 år, men har allerede prøvd å tatt livet mitt flere ganger, men alltid ombestemt meg i siste øyeblikk. Jeg er for feig, selv om jeg bare vil dø. Den eneste jeg snakker ut om ting til, er bestemoren min, selv om hun er død. Jeg kjører ut til graven hennes ganske ofte. Sitter bare der å snakker å snakker, mens tårene renner. Vennene mine forstår ikke, typen min sier bare at jeg skal slutte å klage. "Andre trenger ikke vite om problemene dine, du ødelegger bare humøret deres" var svaret jeg fikk. Han gjør meg sterkere, men det er så mye som gjør så vondt. Jeg føler at jeg ikke passer inn, at jeg aldri vil få meg et stabilt forhold, barn osv. Jeg føler bare ikke at livet var ment for slike som meg.

01.jul.2011 kl.21:15

Jeg er 12 år og har hår under armene! Har veldig lyst til å bli tynn. Er 155cm og veier 57kg.. Er forelsket i en fyr som flørter med alle.

ingrid

02.jul.2011 kl.02:21

jeg blir for fort lei av alt. jeg klarer ikke holde meg til en ting av gangen. enten det gjelder gutter eller venner. kanskje er det ingenting mer jeg vil enn å være med den superkjekke gutten jeg har snakket med i flere uker på facebook, men når jeg først har vært med han noen ganger, blir jeg lei. samme med venner. hvis jeg har en avtale med en venninne kan jeg finne på å avlyse den samme dagen, fordi jeg heller vil gjøre noe annet. jeg kan også finne på å spørre mange andre om de vil være med. jeg klarer heller ikke bli ordentlig forelska. maaange har vært forelska i meg, og jeg har kanskje vært såvidt betatt i dem. det irriterer meg noe sykt, ihvertfall når jeg VIL være forelska i dem. ''man vil ha det man ikke kan få, men når man får det vil man ikke ha det lenger''. det passer så sykt godt til meg.

dette ble bare rotete og teit, men jeg har aldri snakket ordentlig om det med noen som helst.det er fordi jeg syns det er så syyykt teit av meg å være sånn, men jeg kan seriøst ikke noe for det. håper jeg vokser det av meg hvertfall.

når jeg leser de andre hemmelighetene er dette ingenting i forhold, men jeg ville bare få det ut.

maria

02.jul.2011 kl.12:44

har det litt som deg over jeg :)

MHM

06.jul.2011 kl.18:25

Jeg liker en gutt som bor langt unna så mye at jeg blir DØDS lei meg hver gang noe minner meg om han eller jeg tenker på han......

07.jul.2011 kl.19:42

Min hemmelighet: Jeg syns jeg er tykk og har blitt mobbet fordet, mens mamma og pappa og de fleste vennene mine sier at jeg er tynn.. men det tror jeg ikke på.. jeg er ikke overvektig eller undervektig, bmi'en min er normal,, men når de fleste jentene i klassen en undervektige og noen som er normale blir de normale plaget pga det er flest undervektige.. jeg prøver å spise så lite som mulig.. jeg hater alt akkurat nå, han jeg likte aller mest og har holdt på med lenge som kalte meg fin,pen deilig o.l har fått seg kjæreste... jeg sover ikke noe om natten, jeg er redd for å misslykes i livet.. og jeg er bare 13 år gammel... egentlig har jeg mye mer jeg vil si, men ingen kommer til å skjønne meg.. og jeg tørr heller ikke å si det til noen... hvertfall ikke mamma, hun jobber med psykiske mennesker og jeg er redd for at hun bare skal bli sur og si at jeg må slutte og tulle.. fordi for ikke så lenge siden sa jeg til mamma at jeg var litt deprimert og gråt og gråt og gråt hver kveld.. men hun bare himmlet med øynene og sa at nå måtte jeg slutte å tulle :'( plutselig har jeg bare lyst til å slå ned noen fordi jeg er så lei meg... jeg har mistet bestevennene mine pga vi begynnte på ny skole og ble splittet! Jeg tørr ikke å være med de fordi jeg syntes de er alt for populære i forhold til meg :'( Jeg er redd for å bli psykisk syk....

08.jul.2011 kl.21:12

1. jeg stjal i en butikk. ble tatt. det ødela selvtilitten og jeg har skuffet meg utrolig mye. og de rundt meg.

2. de på jobben har blitt fortalt at jeg stjal. hver dag går jeg dit med angst og tårer i øynene. jeg må ha pengene.

3. pappan min er der ikke for meg. han gir penger til broren min, og ikke meg. han har et helt vridd syn på verden og lar det gå utover alle andre

4. kjæresten min drar i millitæret i august. uten han kommer spiseforstyrrelsen antagelig tilbake

TIL JEG

19.jul.2011 kl.20:16

Til "jeg"!

Må bare kommentere til det første punktet ditt.. Jeg er selv 180 cm, ganske tynn og med små pupper. Rart det der, hvor mye pupper betyr for oss jenter. Mange ganger kan jeg bli veldig lei meg, og jeg begynner å tenke. Ting hadde vært såå mye lettere om jeg var 10 cm lavere, hadde større pupper, og mer former. Gutter liker gjerne slikt. Men, når jeg tenker meg om, så vet jeg at det er noen jenter som er misunnelige på min kropp også, nettop fordi jeg er høy og tynn. Så prøver jeg også å fokusere på det possitive, noe kjæresten min er veldig flink til å hjelpe meg med. Han er 195 cm, så jeg kan bruke mine høye sko med 13 cm heler uten å bli høyere enn han. Han er også veldig opptatt av trening (jeg trener ikke, naturlig forbrenning..) så han er veldig fornøyd med at jeg er tynn. Så sier han faktisk også hele tiden : "fy søren, rumpa di er så digg!" Så nå inbiller (haha) jeg meg det også, at rumpa mi er faktisk fin. Har laaangt, blondt hår som jeg også får en del kommentarer på, så da har jeg jo også noe possitivt med meg!

For ikke å snakke om at vi begge har idealkroppen til å bli en modell! Det er det ikke alle som har, det er derfor andre folk kan misunne oss :-) Nå vet jeg jo ikke hva dine interesser er da, men hvertfall jeg har veeldig lyst til å bli modell, hehe..

Selvtilliten min har selv vært veldig langt nede, den kan fortsatt svinge en tur ned nå og da, men det varer heldighvis ikke lenge. Og jeg skjønner veldig godt det med at jo høyere man blir, jo lenger ned går selvtilliten.Og ikke MINST det med at man er tynn. Jeg tar det ikke allttid som et komplimang når folk sier til meg at jeg er tynn for å si det sånn, hehe..

Håper du leser det her "jeg", for jeg vet hvordan du har det :-) Poenget mitt er : Vi burde være stolte av kroppene våre, selvom du kanskje misunner din formfulle, lave venninde, er jeg sikker på at hun misunner deg også!

22.jul.2011 kl.18:08

Jeg ble voldtatt for to år siden og det var grusomt for meg som gjør at jeg ikke klarer å se på gutter som kjærester. Begge foreldrene mine vet dette, tror det er derfor mamma skjemmer meg bort. Men siden da, så klarer ikke pappa å se på meg, han gir meg juling for alt å ingenting og siden foreldrene mine er skilt så vet ikke mamma om dette. Jeg driver med taekwondo så derfor tror alle at blåmerkene mine kommer der i fra, og det er en grunn for at jeg ikke slutter med det. For å skjule det.

Jeg er utrolig glad i pappa, og jeg er hos han 6 månender i året(annen hver måned) og jeg takler det bare ikke at jeg blir slått hvis jeg for eksempel ikke tar ut søppelet. Jeg vet jo at det er mange som har det mye værre enn meg, men noen ganger så føler jeg bare for å gi opp..... tenker ofte på selvmord, men.... ja

Skriv en ny kommentar

Hedda i California

17, Kristiansund

Jeg reiser på utveksling til California skoleåret 2010/2011 med AFS.

Kontakt meg på hedda.123@hotmail.com hvis du lurer på noe.

Hjemreise:


bloglovin







hits