Happiness is overrated

Dato: 14.nov.2010 | Tid: 08:06 |

Jeg har ligget i senga mi og råtnet i 2 døgn nå. Jeg har grått, grått og grått, jeg er så fortvilt. En del av meg prøver å stoppe hendene mine i det jeg skriver dette nå, men samtidig vil jeg at dere skal vite at livet mitt her ikke er så flott og fantastisk som dere alle har inntrykk av på bildene. Det skjuler seg mye bak et påklistret smil, det skal være sikkert. Jeg har kommet ned i en mørk dal igjen. Jeg har prøvd å fortrengt det for meg selv, men nå må jeg få det ut. For meg hjelper det å få skrevet det ned sort på hvitt. Jeg er så lei, frustrert og forvirret. Jeg vet ikke hva jeg vil lengre, jeg greier ikke sette ord på hvordan jeg egentlig har det.

Faen, hvorfor skriver jeg dette? Er ikke sikkert dere forstår likevel. Dere synes vel jeg overdramatiserer. Men dette er vanskeligere enn dere kan tenke dere. Jeg er så ensom, jeg savner venninnene mine og familien min. Det er utrolig hvor mye man lærer å sette pris på de tingene man har når man er så langt unna. Hele tiden har jeg flashbacks fra da vi tok farvel på flyplassen, den siste gangen jeg holdt rundt mammaen og pappaen min, og sa at jeg var ufattelig glad i dem. Jeg ser for meg tårene ned kinnene til pappa. Jeg ser for meg Håkon som kom løpende gjennom sikkerhetskontrollen på Gardermoen for å få noen siste kyss, slik man ser på film. Jeg husker da jeg løp tilbake og hoppet i armene hans. Jeg husker verdens beste venninne, Sissel, som ikke engang greide å se på meg den siste dagen, fordi hun hadde det så vondt. Jeg husker det bekymra fjeset til farfar, som ikke ville slippe barnebarnet sitt helt alene ut i den vide verden. Jeg husker verdens fineste hund som slikka meg en siste gang på kinnet før jeg løftet kofferten min ut av døråpningen. Jeg husker fjeset til Håkon den morgenen vi våknet sammen, den morgenen jeg skulle reise fra han.

Av og til føler jeg meg skyldig og utakknemlig. Jeg føler meg som en eneste stor idiot som reiste fra alt det fine jeg hadde. Jeg føler at jeg er grunnen til alt som har skjedd hjemme akkurat nå, at hadde det ikke vært for meg, hadde ikke dette skjedd. Jeg har begynt å klandre meg selv for det vonde i livet mitt. Ei venninne av meg valgte å avslutte avslutningsåret sitt i dag, og reiser hjem på tirsdag. Om dere vil legge igjen en støttende kommentar, er bloggadressen hennes www.elindamstuen.blogg.no. Hun fortalte meg at bloggen min hadde vært en inspirasjonskilde for henne, og at den hadde hjulpet henne å holde ut.

Da jeg spurte henne hvorfor hun hadde tatt denne avgjørelsen, sa hun "fordi jeg vil tilbake, tilbake til hvor jeg hører hjemme, hvor jeg er lykkelig."

113 kommentarer

lifeincalifornia

14.nov.2010 kl.09:09

Jeg kjenner meg så igjen i AKKURAT det du skriver, og det hjelper så utrolig å få skrevet det ned på sort hvitt. Håper du føler deg bedre snart, og husk på at det er mange som går igjennom de samme fasene som deg, du er ikke alene!:)

jeanette

14.nov.2010 kl.09:11

Uff! Får så vondt av deg! Det må være helt forferdelig å ha den følelsen når du er så langt unna :( Men du må ikke føle at det er din skyld, eller at du var egoistisk som dro, tenk hvor lite et år er sammenlignet med hele livet! Hvis du ikke trives er det kanskje bedre å dra hjem? Nå har du jo vært der en stund, skulle vel ha blitt litt bedre da selvom man selvfølgelig savner venner og familie :/ Håper det går bedre med deg snart, det fortjener du!

Helene

14.nov.2010 kl.09:23

Dra hjem, Hedda. Ikke vær på andre siden av jorda for noen andre enn deg selv. Trives du ikke, så drar du hjem. Vær lykkelig.

Christina Damayanti

14.nov.2010 kl.09:33

Bestill flybillett!

Det er ikke riktig at du skal være så trist! Du trenger familien din, familien din trenger deg!

Ikke bruk dager på å gråte, velg en bestemt dato, nyt dagene frem til den datoen også reis hjem til alle du elsker!

malin

14.nov.2010 kl.09:43

Uff, det er nok ikke enkelt nei. Jeg kan jo ikke forstå helt hvordan du har det, men jeg kan forestille meg selv alene i USA, og det er klart at det hadde vært vanskelig for meg også! Og jeg vet det er vanskelig, men tenk hvor heldig du er som får oppleve dette! Det er noe du kan fortelle barna, og barnebarna dine det! Men det er klart - dra hjem om du ikke vil være der mer. Om det er det som føles riktig, er det ingen vits å prøve å holde ut resten av året..

johanne

14.nov.2010 kl.09:57

uff:/ det kan ikke være enkelt nei.. MEN tenk så mye du kommer til å angre om du drar hjem da.. da har jo alt dette styret vært for sånn ca. ingenting?

emma

14.nov.2010 kl.10:27

uff stakkars deg : (

Guro

14.nov.2010 kl.10:30

Jeg var også utvekslingsstudent i år, men valgte å dra hjem. Og jeg kjenner meg helt igjen på det venninnen din sa: jeg ville hjem der jeg var lykkelig. Noen ganger så angrer jeg litt, særlig nå når jeg om 4 dager skulle vært på tur til Mall of America, eller når jeg egentlig skulle til California. Men jeg er samtidig glad for at jeg dro hjem. Men jeg er overbevist at jeg egentlig ville hatt det supert om jeg fortsatta å bli der, og tror resten av utvekslingssåret ditt vil være supert for deg. USA er et spennende sted, du blir å få oppleve så masse. Men om det ikke føles riktig å dra hjem, så må du bare dra hjem. Du har allerede opplevd ganske mye, og man kan alltid dra ut i verden igjen. Vi er jo enda ganske ung, kanskje for ung til å være borte fra hjemmene våre for så lang tid.

Lene

14.nov.2010 kl.10:34

skjønner at du har det fælt, kan ikke tenke meg å være borte fra familien så lenge. Håper at ting blir bedre for deg og at du vil få et fint år der nede, og husk, etter mørket kommer lyset! :)

Kristine, kommenterer tilbake!

14.nov.2010 kl.10:41

Uff... Men fin blogg har du! :)

miriam

14.nov.2010 kl.10:50

uff, ikke bra :( jeg håper du får det bedre, for selv om jeg ikke kjenner deg virker du som en flott person og jeg håper du kan få et fantastisk år in the big us! du må bare fokusere på det gode. håper dette hjelper : )

frida

14.nov.2010 kl.11:14

en ting du skal vite, er at det som skjedde hjemme ikke var din feil!

kristin

14.nov.2010 kl.11:20

Husk at du er i usa for deg selv, og du må gjøre det du føler er best for deg selv. Tenker på deg søta !

Ann Kristin Rimol

14.nov.2010 kl.11:40

Jeg skal reise til New York i september, og være der i 6 månder. Da må jeg reise fra kjæresten min og familien min.. når jeg leser dette får det meg til å tenke meg om en gang til.. :-/

Håper når det har gått nok tid for deg, at du føler deg bedre. Ta den tiden du trenger, gjør hva som gjør deg glad, slipp unna tankene "om de i Norge" for ei stund. Dette greier du. Husk alle fine vennene du har i USA, tenk på alle minnene. En dag sitter du der med en familie, og da kan du snakke om når du var i USA i et helt år. Dette greier du!

ik

14.nov.2010 kl.11:40

what doesen't kill you, only makes you stronger?

og husk at alt ordner seg ikke med en gang bare du kommer hjem. Om du skjønner hva jeg mener. Ikke bestem deg for å dra nå, midt i alt det vonde. Vent gjerne litt, så ser du hvordan det er om f.eks. to uker. Kanskje det er bedre? eller verre? om det er verre, er kanskje ikke usa stedet for deg å være akkurat nå. Men uansett hva du velger, er jeg sikker på at vennene, familien og leserne dine støtter deg uansett hva! Håper det går bra med deg <3

Maria

14.nov.2010 kl.11:44

Kjenner meg veldig igjen i det du skirver.. <3

ingrid

14.nov.2010 kl.11:45

Hedda, du er en fantastisk person! Vil du hjem, så dra hjem. Visst du ikke trives der, og jeg skjønner selvfølgelig at du savner alle der hjemme, så dra hjem der DU er lykkelig. Jeg vet at dette er sykt vanskelig for deg, men du er en sterk person, og jeg syns du skal ta en avgjørelse som DU avgjør, ikke andre. Gjør det som er best for deg selv! Det er ikke meningen i det heletatt at du skal gråte, og ha det vondt! Ta flytet hjem igjen, der du kan kose deg med familien din og alle vennene dine.

Jeg håper du velger det du vil, og hva følselsene dine velger.

14.nov.2010 kl.11:48

Fikk tårer i øynene av det her innlegget. Hang in there

Ine

14.nov.2010 kl.11:51

Uff, jeg synes virkelig synd på deg. Får tårer i øynene av å lese det og forstille meg meg selv i samme situasjon. Jeg kunne virkelig ikke klart å reise så lenge fra kjæresten min. Jeg er så utolig knyttet til han og han er min aller beste venn. Uff, håper virkelig at du får det bedre fremover! Stå på, du kommer til å klare det, bare vær sterk :)

Og stå på å skrive, bloggen din er veldig spennende å følge med på! :)

14.nov.2010 kl.11:51

Hei!

Har selv vært utveklsingsstudent, og var borte hele året. Jeg kjenner meg veldig igjen i det du skriver, og forstår hvor vanskelig det er. Men samtidig må du tenke at dette er ett ut av de veldig mange årene du faktisk skal leve. Det er et år hvor du psykisk blir utrolig mye sterkere, selv om du kjenner deg utrolig svak akkurat nå. Vet hvordan det er å føle seg svak og ensom, men jeg lover deg, at når du kommer hjem til Norge igjen på slutten av året, vil du se tilbake på det og tenke på hvor sterk du er. Tiden før jul er den tøffeste, og du vil se at fra februar/mars går det bare en vei, OPPOVER. Og du vil sitte igjen med minnene fra det siste halvåret, og tenke tilbake på året ditt borte som det beste noensinne. Prøv litt mer, og du vil se det er verdt det.

Karin

14.nov.2010 kl.11:52

Stay strong Hedda, you can do this <3

14.nov.2010 kl.11:55

Det er synd du har det slik. Her er i allefall en sang som kan hjelpe: "goodbye my lover" - james blunt.

Tiril

14.nov.2010 kl.12:00

Uff, Hedda. Jeg fikk så vondt da jeg leste hva som har skjedd. Håper du klarer å finne ut av hva du vil. Tenker på deg!

<3

Hannah Christine

14.nov.2010 kl.12:06

Ting virker nok utrolig vanskelig nå, spesielt siden det er blitt slutt mellom deg og kjæresten din. Det du aller mest vil nå er å dra hjem, til alt som er trygt, kjært og nært. Men samtidig, hva vil du tenke når det blir juni måned, og datoen da du egentlig skulle ha kommet hjem står for tur? Vil du da angre? Jeg tror at du vil lære mye mer av å være der lenger, og fullføre året. Et utvekslingsår byr på oppturer og nedturer, og om ikke så altfor lenge, så vil det bli lettere for deg også. Jeg tror at om du blir nå, og kommer hjem da du egentlig skal hjem, så vil du ha lært så utrolig mye mer om andre og deg selv på godt og vondt, enn hvis du drar hjem. Hjemme er alltid der, året i USA blir aldri det samme igjen.

Jeg håper virkelig at finner ut av det, og at ting ordner seg for deg. Dette var bare min mening, og du burde gjøre det som føles riktig ut for deg. Skal selv på utveksling neste høst, syns det er spennende å lese bloggen din ettersom du er så ærlig.

Lykke til videre!

våril

14.nov.2010 kl.12:08

Siden du ikke har det så bra vil jeg si noen litt løftende ord for deg; Du er en inspirasjon for leserne dine. Du har lært meg utrolig mye når det gjeller utveksling, om oppturer og nedtured. Intrykket jeg har fått av deg er at du er en fantastisk jente, jeg blir glad når jeg ser bilde av at du smiler. Føler med deg når du ikke har det bra, og håper at du skal få det mye bedre. Du fortjener ikke noe vondt. Jeg krysser fingrene for deg her i Norge.

Sara

14.nov.2010 kl.12:11

Det Håkon gjorde var IKKE din skyld, Hedda! Tenk hvor langt du hadde kommet på denne turen, og hvor mye som bare falt sammen pga det du fikk vite for noen dager siden. Jeg skjønner at du vil hjem, men jeg ser for meg at du og Håkon da snakker sammen og kanskje blir sammen igjen. Skal du dra fra ALLE de søte og snille menneskene som har tatt deg så godt imot bare for å dra hjem og fikse opp i dette? (Mener ikke at det BARE er denne ene tingen, men når du får et sånt breakdown er det lett at alt det andre som plager deg legger seg oppå det igjen). Jeg mener ikke at du absolutt SKAL bli, men du har ikke gitt et så stort uttrykk for å ville dra hjem siden den hendelsen. IKKE la en gutt ødelegge dette for deg!

Håper du tenker godt gjennom dette, snakker med de du har kjær og velger det rette. Du vet at bloggleserne dine og vennene dine støtter deg uansett hva du velger :)

marte

14.nov.2010 kl.12:15

jeg får så vondt av deg. kan ikke klare å forestille meg hvordan du har det, samtidig som jeg ser det helt klart for meg. vil så gjerne si noe som kan få deg til å føle deg bedre, men jeg aner virkelig ikke hva jeg skal si. standard setninger som "hold ut" og "du er sterk" er kanskje ikke det du helst vil høre akkurat nå?

du har mange som er glad i deg hedda, og du har fått så mange nye venner i california. det er de tunge tidene som gjør deg sterk, det er ofte det vonde som for deg til å vokse som person.

Emma

14.nov.2010 kl.12:16

Hedda du er en fantastisk sterk person som jeg beundrer kjempe mye! :) Jeg fikk tårer i øynene etter og ha lest dette. Du Er i USA som en person helt alene, du burde velge hva du vill! Det kan være kjempe vanskelig valg og et kjempe lett valg. Du må kjenne hva hjerte ditt sier, Sier det bli... så blir du... sier det dra hjem, drar du hjem... det vill komme lyse og mørke tider det gjør det uansett. Ønsker deg lykke til i valget ditt og ønsker deg mange lyse dager i fremtiden! Tenker på deg Hedda! <3

Marthe

14.nov.2010 kl.12:19

Jeg syntes det er utrolig trist at dette skulle skje med deg nå. Du strevde jo sånn i starten, og når det virket som det gikk bedre tror jeg alle leserene dine ble såå glade på dine vegne. Alt det fine du har skrevet om deg og Håkon og deres long-distance relationship tror jeg ga mange utvekslingsstudenter eller fremtidige utvekslingsstudenter håp om at et år i utlandet faktisk går selv om du har kjæreste.

Uff, jeg syntes det blir feil av folk som kommenterer "dra hjem.", "bestill flybillett" osv. Selvfølgelig, hvis det er det du virkelig vil nå, så må du bare gjøre det. Men jeg tenker, du har allerede kommet så langt. Du har opplevd mye allerede, du har ledd og du har grått. Uansett hva som skjedde hjemme så er det absolutt ikke din feil! Du skal ikke ha skyldfølelse eller føle deg egoistisk for å ville leve livet ditt. Du kan ikke ta valg i livet etter andres ønsker, noen ganger må man gjøre noe for seg selv også. Jeg syntes du er modig som reiste, og jeg håper du blir året ut. Du er modig hvis du bestemmer deg for å bli, men du er modig hvis du drar også. Kan ikke tenkte meg hvor hardt det må være akkurat nå. What doesn't kill you, only makes you stronger. Jeg tenker på deg, Hedda. Det blir bedre etter hvert. Virker som du har en fantastisk vennegjeng rundt deg (selvom den hjemme er bedre og tryggere) og jeg håper det går bedre snart! :)

Elise Kristin

14.nov.2010 kl.12:20

Jeg satt med tårer i øynene når jeg las det her, får vondt av situasjonen din. Gjør det som er rett for deg. Selv om du kanskje ikke veit hva som er rett å gjøre akkurat nå, så vil det gå opp for deg etterhvert. Gjør det som gjør deg lykkelig, for det er DET som betyr mest, det er ditt liv :) Stor klem, E

14.nov.2010 kl.12:30

Lights - drive my soul <3 hjelper alltid..

14.nov.2010 kl.12:38

du må ikke klandre deg selv, for dette er ikke din skyld, bare håkons... han gjordet ett valg som såret deg mer enn alt. MEN du må ikke dra hjem pga det, for det mener jeg ville vært det verste valget noensinne, hedda! lev livet i usa. for du er så heldig, og du har fått så mange venner! det kan godt hende håkon svikter deg igjen om du kommer hjem, for det vet ingen. når slik som dette skjer første russefest, så vet vi aldri hva som kan hende på alle de andre. ha det gøy i usa nå heddaa, for det er mye bedre enn livet i norge. alle hjemme er her for deg når du kommer hjem, og kanskje håkon også er der! stå på hedda

Idiary

14.nov.2010 kl.12:45

jeg håper du tar det valget som er riktig for deg, og da mener jeg DEG. Du har ikke skyld for dumme ting som andre gjør, og du må få lov til å leve ditt liv. Når andre folk ikke aksepterer det, og oppfører seg dumt mot deg, så er det dems tap mener jeg.

du er virkelig en inspirasjon.

sanna

14.nov.2010 kl.12:47

Kjære Hedda.

Det er hardt når det stormer som verst- jeg vet alt om det å være veldig langt unna når ting skjer. Men jeg lover deg- gi ting litt tid. Det blir nok hardt fremover- men etterhvert vil du se en lysning. Ting blir heller ikke nødvendigvis noe bedre av å dra til Kr. Jeg er sikker på at hvis du fullfører året i USA så kommer du til å se tilbake til det med gode minner.

Støtt deg til de nye venninnene dine i USA- snakk med de- det kan få deg til å føle deg mindre ensom.

Det er noe som heter Alt det jordiske ordner seg- (det er min erfaring etter både mye motvind og medvind).

Tenker på deg!

klem

M

14.nov.2010 kl.12:50

får så vondt av at du har det vondt, men livet er en rollercoaster og vi får bare sitte på den så lenge vi orker. Hold on :) Hva enn du bestemmer det for å gjøre så er det riktig for deg, det har ikke noe å si hva "alle andre" mener. Stor klem

Celine

14.nov.2010 kl.12:52

nå fikk jeg tårer her jeg satt :( vet egentlig ikke hva jeg skal si heller :( stå på hedda!

SivL

14.nov.2010 kl.13:24

ikke dra hjem, det blir ikke bedre av det og det er LANGT ifra din feil! Ikke la noe sånt ødelegge opplevelsen din, en opplevelse for livet. Jeg kan tenke meg du har du utrolig tungt nå.

Men jeg tenker alltid når ting skjer uventet, at det er bedre før enn sent. Tenk hvis det hadde hendt om et par år enn nå.

Du er sterk, you'll make it :)

supermarie

14.nov.2010 kl.13:29

Heddaaa... Du er så sterk! Håper du finner styrken igjen!

:)

14.nov.2010 kl.13:31

håper alt går bra med deg! jeg vil bare si; stå på! ikke gi opp, og ikke dra hjem pga vanskelige tider. si til deg selv at du skal klare dette her! når du sitter på gamlehjemmet når du er 80 så tenker du over alle opplevelsene dine, og tro meg, du kommer til å være stolt av året du dro alene til usa! du kommer ikke til å sitte å angre på ditt og datt. ting ordner seg hvis det er ment sånn. nå er du der, for da burde du virkelig jobbe og stå på. du kommer til å ha så mange opplevelser, minner, historier å fortelle til venner, familie, barn og barnebarn, i tillegg til språket. du sitter der nå å tenker hva er vitsen, men jeg kan garantere at alle utvekslingsstudentene som dro hjem - de angrer tre uker etter at de har kommet hjem.

jeg sier dette av erfaring. :) se på det positive i dagen. gled deg til en god frokost eller en morsom skoletime. tenk på påskeferiene du kan ha i LA med venninnene dine fra USA når du blir eldre, tenk på alt du kommer til å ha glede av i ettertid.

jeg har stor respekt for deg og liker bloggen din, du skriver godt og virker som en reflektert og snill jente. ikke grav deg ned og tenk negativt! :) good luck <3

Anita

14.nov.2010 kl.13:34

Å, nå sitter jeg med tårer i øynene. Det er bra du både sier det positive og det negative med å være utvekslingsstudent. Men uff, det er så leit å høre at du ikke har det toppers der du er! :/

Ida Fredrikke

14.nov.2010 kl.13:38

Jeg har ikke så lyst til å reise på utvekslingsår lenger :S

Du var liksom inspirasjonen og forbildet til at det faktisk går an å reise ett år, og likevel beholde kjæresten.. I mitt tilfelle; forloveden.

Men likevell, du er tøff som holder ut på den andre sida på jorda! :)

Husk at det er over 2000 stykker som elsker bloggen din og mesteparten av dem støtter deg! :D

Maren

14.nov.2010 kl.13:39

Hei Hedda

Uff, får utrulig vondt av deg. Forstår at du har slitt ein del med ulike ting, og eg synest du er så utrulig sterk som har holdt ut så lenge. Det er berre menneskelig å få ein slik knekk som du har fått no, med tanke på alt som har skjedd rundt deg. Du skal vete at det er heilt normalt, men fryktelig fryktelig vondt.

Når ein er så langt borte fra alt som er nært og kjært for ein, så blir ein sett på ein prøve, kvar dag! og det tar så mykje energi. For ei tid tilbake var eg sjølv i utlandet, ein anna verdsdel, og eg skulle vere der lenge. Eg skal ikkje skrive ein sjølvfiografi her, men for å gjere ein langt historie kort, så reiste eg heim etter sju veker. Eg kjente plutselig ein dag at kroppen min sa stopp, og eg hadde virkelig jobba med meg sjølv. Eg hugse eg pleide å sitte på rommet mitt nokre kvelda, etter ein lang dag kor eg hadde kjempa mot tårene fleire gonga. Når eg satt der så kom tårene og følelsane, følelsar som sprengte håvet mitt. Eg tenkte og savna ting; lukter heime, stemmer til folk eg er glad i, kjærast, senga mi, materielle ting som blomsterpotta kor me alltid gøymer husnokkelen (ja, ikkje spør koffor). Så eg trur eg kan sette meg inn i situasjonen din, og følelsane du kjenner på no er så vonde at dei riv i hjerta. eg seier ikkje med dette at det å reise heim er rett for deg, men eg ville berre gi deg min historie.

Kjenn etter, Hedda. Kjenn etter kva DU vil. Uansett vil eg sei at eg respekterer deg virkelig for kor sterk du er! Hang in there :)

et

14.nov.2010 kl.14:01

Broren min, Hedda, hadde det sånn som deg. Der borte. Han spiste ingenting, det første halvåret, han gråt hele tiden. Han ville ikke snakke med oss, for da ble det bare værre. Han passet ikke inn i noe. MEN, etter januar, Hedda, så ble det bedre. Han kom inn i en gjeng med fantastiske venner han bare lengter etter idag. Og nå teller han ned dagene, før han reiser over dammen, i desember.

Og det er så fint hedda. At du har valg, du kan velge å reise hjem om du føler for det, du kan velge å bli, vente til etter jul, for å se om det blir bedre. For det lover jeg deg at det blir. Det blir bedre. Ikke ta et valg du angrer på.

emilia

14.nov.2010 kl.14:04

herregud hedda! høres ut som du har det så trist :-( tror ingen klandrer deg hvis du reiser hjem, der du har alle sammen. Utrolig fint skrevet, selv om det var så trist. Kom noen tårer ut :) lykke til videre!!

Qvam

14.nov.2010 kl.14:22

åww, Hedda. Om noen synes du overdramatiserer så er det fordi de ikke klarer å tenke lengre enn til nesa. Hvordan du har det er slettes ikke unaturlig. Du er langt, langt borte fra de som kjenner deg, de som alltid har vært der for deg og de som du har alle minnene dine med. Etter det som har skjedd i det siste er det bare mer naturlig at du tenker på alt dette, men værsåsnill å ikke klandre deg. Det er snakk om at det er knapt et år du skal være borte, et år som skal være det mest innholdsrike og opplevelsesfulle noen ganger. Du fortjener å få oppleve dette. Jeg synes det var riktig av venninna di å reise hjem hvis hun mistrivdes, og jeg tror jeg snakker for de fleste (les: alle) når jeg sier at vi vil respektere deg om du velger å reise hjem også. Det er ditt valg, og ingen vet nøyaktig hvordan du har det eller hva du trenger. Vil bare legge til at det er utrolig vanskelig å starte på nytt på et nytt sted hvor ingen kjenner deg og du må tilpasse deg, mye vanskeligere enn det høres ut som, jeg vet. Men det er godt å vite at det som elsker deg og det du elsker vil være der når som helst du velger å komme hjem igjen.

Lykke til Hedda, du er så sterk så jeg vet du vil klare dette fint. Uansett hva du bestemmer deg for så vil du bli støttet på det <3

Pernille

14.nov.2010 kl.14:37

Jeg ble så rørt av dette innlegget. Måtte felle noen tårer!

Jeg kjenner/vet om jeg jente som var utvekslingsstudent i usa i år og dro hjem igjen for de kjæresten synes det ble for vanskelig å være sammen med henne når hun var så langt unna. Jeg skjønner henne godt, og skjønner hvis du vil gjøre det samme. Men hun må betale mye for det og må pendle tre kvarter til skolen fordi der hun gikk før ikke kunne ta henne imot. Tenk deg godt om før du såfall reiser hjem, men heartbroken "alene" uten dine nærmeste venner og familie kan jeg skjønne at du vurderer det!

kristine ;P

14.nov.2010 kl.14:45

De fleste har d vanskelig i denne årstiden.. og du har opplevd mye,,

men tror du kommer til og angre en smule om du drar så tidlig,, er enig med hun over her at du bør vente til januar.

johanna

14.nov.2010 kl.14:52

Jeg blir så trist inni meg når jeg leser de triste innlegga dine.For jeg vet at du ikke har det bra, og du er liksom så langt borte fra familie og alt det kjære du har Og du kjenner ikke meg, og ikke jeg deg. Men når jeg har lest bloggen din veldig lenge føler jeg at jeg kjenner deg litt. Men det er bare litt da. Hehe. Uansett så blir jeg så lei meg når du er lei deg. Men du må nå ikke reise enda. Tenk alle de snille og gode vennene du har fått i USA, jeg synes ikke du bør reise fra de enda. Snakk med den personen du stoler på mest i USA. Kanskje det blir bedre da! Stå på Hedda. Det blir en bra utvei av dette. Det har jeg en god følelse av.

Mari Halvorsen - et år i Canada

14.nov.2010 kl.14:52

Akkurat nå sitter jeg på mitt nye rom i mitt nye hus i Canada. Jeg har vært her i tre måneder, og selv om alle sier det blir mye lettere etter de to første, sovnet jeg med tårerer i øynene i går. Jeg har samme falshback som deg - da jeg vinket hadet til mamma, pappa, søsteren og broren min på flyplassen. Da jeg snudde meg for siste gang da jeg gikk gjennom sikkerhetskontrollen og begge måtte vende ryggene til hverandre. Jeg kjenner jeg får tårer i øynene av å tenke på det.

Da jeg først kom inn på bloggen din, skal jeg være ærlig og si at jeg tenkte "åh, hvorfor valgte jeg ikke USA. Det virker så mye enklere. Ingen bekymringer, ikke et helt nytt språk å lære (er i fransktalende Canada), leve det flotte liv på High School, være pen og populær". Selv bor jeg i en liten by med 2000 innbyggere, to andre på min alder i samme by, og de er gutter. På skolen snakker alle fransk, noe jeg slev nettopp har begynt å mestre selv. Jeg har to små jenter i familien som griner dag inn og dag ut. Jeg har ingen form for fellestransport, og hvis jeg vil være med venner må jeg bli kjørt. På skolen er det vanskelig å få seg venner på fransk, og noen dager finner jeg meg selv i å tenke "nå vil jeg hjem". Men jeg forstår nå at det er vanskelig for alle.

Når jeg tenker tilbake på Norge ser jeg hvordan er fantastisk liv jeg hadde. Det virker så absurd at jeg har reist fra noe så flott. Men jeg tror det er viktig, vertfall for meg, å tenke at livet i Norge ikke var så perfekt. Jeg hadde vanskelige dager og var generelt sett ganske lei av det samme livet hver dag. På skolen tenkte jeg nesten hver dag "åh, jeg gleder meg til Canada, endelig komme vekk fra disse vanskelige norskstilene og kjedelig skole". Det er først nå, når jeg ser tilbake på ting, at jeg aldri før har satt så stor pris på skolen min, familien min, reise på hytta me mamma og pappa selv om jeg aldri hatt lyst.

Ting jeg aldri trodde jeg skulle savne kan få meg til å grine på skolen. Sanger som minner meg om Norge kan få meg til å grine på skolebussen om morgenen, selv om jeg egentlig ikke var trist i utgangspunktet.

For meg hjelper det alltid å tenke at livet ikke var så inderlig perfekt i Norge, selv om det virker slik når jeg tenker på det. Dette året er et helt unikt år, og selv om tanken på at jeg ikke skal feire jul hos bestemor får hendene til å skjelve, vet jeg at det kun er for ett år, og at jeg har resten av livet på å leve i Norge. Tenk på alt vi lærer her borte, som de som ikke reiser får oppleve. Tenk på den store erfaring vi får. Vi kommer til å ha så mye å se tilbake på, så mye å være takknemlige for.

Du er ikke alene, vi savner alle Norge så mye at det gjør vondt i magen, men vi må tenke på det positive og leve på de gode dagene.

Lykke til videre meg oppholdet! Håper du får et fantastisk år, noe jeg er sikker på at du kommer til å få!

hey

14.nov.2010 kl.15:38

dette opplever du 1gang i livet ditt, prøv å holde ut. vanskelig skjønner jeg..

meg

14.nov.2010 kl.15:46

Hei hei !

ser at noen skriver at du burde bestille flybillett og reise hjem ! Jeg synes ikke du burde gjøre det. Jeg kan ikke forestille meg hvor fælt du har det! Jeg skal selv på utveksling neste år, og er bra at du også skriver om det negative tingene slik at jeg er forberedt!

Men jeg synes du burde prøve å holde ut og prøve å se det positive i alt du for oppleve, dette skjer bare en gang og jeg tror når du komme hjem vil du se tilbake på året i helet som noe positivt. Og de sier det er veldig vanlig med slike triste episoder, men etter jul går det bare oppover! Du vokser også enormt mye som person hvis du klarer dette her, lykke til og kos deg masse videre !:)

Kristine Aurora

14.nov.2010 kl.15:53

Tenker på deg, Hedda... Felte en tåre da jeg leste dette!

Svensk utbytesstudent i Italien!

14.nov.2010 kl.16:06

Hej!

Har läst din blogg några gånger och det verkar som om du har det jätte bra :) Och jag känner i gen mig då jag också försökt måla upp en bild av att allt är superbra men ibland undrar jag också vad jag gör här, och vem som frivilligt lämnar alla man tycker om för att åka till ett land där man inte känner någon. Hur man mår går mycket från dag till dag, och jag tror det är ganska normalt. Men allt finns ju kvar där hemma :) Tråkigt att det tog slut mellan dig och din pojkvän, men gräv inte ner dig! Klem fra Malin !

Karoline

14.nov.2010 kl.16:12

Jeg heier på deg Hedda! Jeg beudrer styrken din! Du turte og reise, og har jobbet deg frem et nettverk av noe som virker som bra venninner og bonusfamilie på andre siden av verden. Jeg forstår sorgen din, men jeg klarer ikke slutte å beundre deg likvel. Jeg turte ikke reise ut på vgs. Det er jeg lei meg for den dag i dag (er snart 24 år). Jeg har kjent på alle de vonde følelsene du har mange ganger, og jeg vet godt at verden kjennes håpløs og umulig å leve i slik som det er. Men det går opp og ned, det har du kjent på også de siste ukene tror jeg. Kjenn etter hva du synes kjennes rett. Det er ikke riktig og feil svar ved slike stunder, det handler bare om å ta vare på seg selv på best mulig måte. Lykke til! :)

pernille

14.nov.2010 kl.16:13

Så trist å høre at du har det sånn :( ikke klandre deg selv for hvordan det er hjemme, selv om jeg forstår at du gjør det. Det virker kanskje logisk, men om du hadde blitt hjemme hadde kanskje alt vært annerledes på en annen måte, og kanskje det ikke hadde vært noe bedre. Det står stor respekt av at du turte å dra fra alt det fine du har der hjemme, og det at du setter mye større pris på det, er jo en god ting å ha med seg videre. Tror uansett at hele opplevelsen med å være borte i et år er noe du kommer til å se tilbake på som en utelukkende bra ting, når du nærmer deg slutten av året. Vet ikke hva som har skjedd med deg og Håkon, men det er trist å høre. Men dere hadde møtt på nedturer om du hadde blitt hjemme også, og kanskje de hadde vært større. Så ikke klandre deg selv, du fulgte en drøm og det er det beste du kunne gjort for deg selv. Håper du får det bedre snart, for du virker som ei herlig jente! :)

Camilla

14.nov.2010 kl.16:15

Uff, dette høres forferdelig ut. Om jeg hadde vært i dine sko er jeg 100% sikker på at jeg hadde dratt hjem for lengst. Du er tøff! Det er jo gjerne slik at savnet er størst og verst i starten, men etterhvert som du blir vant, blir det sakte med sikkert bedre. Mitt råd er å prøve litt til og se. Om det ikke gir seg, ville jeg tatt meg turen hjem. Det er ikke noen vits i å være deprimert når du heller kunne hatt det rolig, koselig og trygt hjemme! Det passer faktisk ikke for alle å bo så langt unna familie og venner. Selv er jeg slik at jeg takler ikke være langt borte for lenge av gangen. Det går bare ikke for meg! Noen passer bedre som utvekslingstudent enn andre. Såklart er du nødt til å kjenne på dette selv, men jeg syntes det blir for trist om du skal ha det fælt og vondt når du faktisk har et annet alternativ. Og dette har jo pågått ganske lenge nå :-/

Masse lykke til! Håper virkelig du finner ut av dette snart så du slipper å ha det så fælt.

Elise

14.nov.2010 kl.16:22

Uff og huff, skal ikke si at jeg forsttår hvordan du har det, men det må være helt forferdelig, spesiellt når du sitter på andre siden av jorda og ikke kan kontrollere noen ting. Men tenk ivertfall på at alt dette kommer til å gjøre deg MYE sterkere som person!

Have You Met Miss Jones?

14.nov.2010 kl.16:27

Åhhhh... Dette var trist å lese :( Jeg klarer ikke å forstå hvordan du har det, men det å forestille seg er ikke lett. Jeg er 25, og slikt hadde nok jeg taklet bra, men jeg er fremdels veldig glad i foreldrene mine. Det skal mye til å klare noe slikt når man bare er 16-17. Men veldig fint at du har fått så mange fine venner der borte da :)

me

14.nov.2010 kl.16:40

Jeg håper virkelig du fullfører året ditt Hedda!

Jeg hadde ett år i USA noen år siden, og mitt år begynte helt forferdelig da jeg ble plassert hos en psychofamilie! Etter mye om og men, ble jeg endelig plassert i den familien som jeg var hos resten av året. Dette var i begynnelsen av november, så det vil si at på denne tiden for noen år siden hadde jeg nettopp begynt på det "virkelige" året mitt. Selv om de første månedene var helt forferdelig, ser jeg på året mitt som det beste i mitt liv. Alt ble så utrolig bra etter jeg kom i den nye familien. Tenk på alt du har i vente! Prom, graduation, massevis av danser på skolen, å bli supergod i engelsk, kanskje sport på nyåret, en skikkelig amerikansk tradisjonell jul, knytte sterke vennskapsbånd som du har livet ut, spring break osv. Kanskje du kan bestille deg en tur til en annen stat? så har du noe å se fram til! Se en musikal i New York for eks!:) Når jeg ser i årboken min fra skolen, hvor alle venner og bekjente har skrevet lange tekster om året vårt sammen tenker jeg at ALT var verdt det. Og jeg håper og tror at du gjør det samme! Husk på at livet i Norge er det samme som før, og vennene dine vil fortsatt være dine venner når du kommer hjem. Det blir sikkert som om du aldri hadde reist! Og ang. kjæresten din (nå vet jeg ikke hva som har skjedd) men klarer han ikke å holde ut 3 mnd eller ett år for den saks skyld uten at dere må slå opp, så er han ikke noe å samle på!!

Marte

14.nov.2010 kl.16:44

Kjære, søte Hedda! Jeg kan virkelig ikke tenke meg hvordan du har det nå, men jeg føler likevell med deg. Det du skriver går virkelig inn på meg, for jeg driver å søker om å få reise til neste år. Selv om du har det tungt, håper jeg likevell du koser deg, og at du har det bra, liksom.. til vanlig (hvis du skjønner^^) Jeg leser bloggen din hver dag, men beklager at jeg suger til å kommentere.. :) Dette skal liksom være ett av dine beste år! Hold ut, stå på, lev livet, og husk at jeg heier på deg <3

Kristin

14.nov.2010 kl.16:45

Tenk på dette som et år du aldri vil glemme, på godt og vondt. Et minne for livet. Du er tøff som i det hele tatt reiser til andre siden av verden i en så ung alder, stå på Hedda! Gjør det du selv føler er det rette..

Bundy Dick

14.nov.2010 kl.17:02

Vakre og sexy Sissel Kyrkjebø sier, - Først hadde jeg en utrolig sorg!

liten jente

14.nov.2010 kl.17:29

skjønner så sykt åssen du har det. Den siste uka har vært dritt!

Karoline

14.nov.2010 kl.17:49

Jeg kjenner meg veldig igjen! Det er utrolig vondt å være borte fra alt det trygge..

Sarah

14.nov.2010 kl.18:07

Blir så inspirert av å lese bloggen din Hedda!

mymy

14.nov.2010 kl.18:10

Huff og huff! Først må det sies at jeg virkelig digger bloggen din! Leserne dine setter nok veldig stor pris på at du er ærlig! Du sliter, og det skal det ikke være noen skam i. Stå på videre, Hedda! Gjør dte som føles rett - fullfører du året og prøver enda hardere (-selv om du kanskje føler at du ikke har mer å gi), så vil det sikkert være en bragd og erfaring du tar med deg videre i livet, og som vil være veldig givende for selvfølelsen. Men hvis du rett og slett ikke kan, så er muligheten for å reise hjem det eneste alternativet. Du må ikke ha dårlig samvittighet for å ha reist fra de du er glad i. Husk at de du er glad i vil at du skal være lykkelig, og det gjelder enten du er i USA eller i Norge. Utveksling er ikke bare fryd og gammen, og det har vært veldig fint å kunne lese om det her på bloggen din. Du er en helt nydelig jente, og jeg håper du fortsetter og kjempe, så er jeg sikker på at det vil lønne seg! Stå på videre!:):)

Marthe

14.nov.2010 kl.19:04

Jeg synes du er utrolig sterk som i det hele tatt har greid å reise nedover for et helt år, det hadde jeg aldri greid! Så jeg skjønner så alt for godt at du helst ville vært hjemme nå, fått trøst og støtte fra mamman og pappan din, og fått snakket ut med Håkon. Jeg har selv opplevd utroskap, og det gjør forferdelig vondt. Men vi holdt sammen, for jeg visste han aldri vinne gjøre det igjen, og forhåldet vårt nå er enda sterkere enn det var. På en måte ville kanskje det beste vært å dra hjem til alt det kjente og kjære, men på en annen måte vil det kanskje være lettere å være igjen i USA en stund til, å komme over alt det vonde i andre omgivelser, så blir det kanskje lettere å komme hjem også. Bruk vennene dine der nede til å snakke ut og få trøst! Håper alt ordner seg for deg :)

14.nov.2010 kl.19:23

Kjære deg. det som skjer hjemme er ikke din skyld. han sin skyld. ene og alene

Heidi

14.nov.2010 kl.19:26

Jeg føler så sinnsykt med deg Hedda, jeg håper du får det bedre etterhvert!

saraelena

14.nov.2010 kl.19:37

herlighet. kjente noe trist ved meg når jeg leste at det var slutt. Men ingenting er din feil, du har rett til å leve livet, utforske verden og gjøre det. Selvfølgelig savner du alle som står deg nære og kanskje føler at det er din skyld, ( det som står i innlegget ) men det er det ikke!

Du valgte å reise, og du kan bli. Det bestemmer du helt selv. Du gir en inspirasjon til oss alle som leser denne bloggen, om din styrke, og mer. Jeg beundrer deg og det tror jeg mange gjør! Ønsker deg alt fint, og håper du og Håkon blir sammen, om du vil det..

Camilla

14.nov.2010 kl.19:51

hvis du velger å dra hjem nå tror jeg kanskje du er kjempefornøyd med avgjørelsen de første dagene, men jeg tror du kommer til å angre etter noen uker når du er tilbake i hverdagen i kr.sund og innser hva du faktisk har dratt i fra. Det er lett å klandre seg selv når man prøver å finne ut hvorfor ting har blitt som det har blitt, men man er TOsammen i et forhold. I det store bilde burde man kunne dra ut å oppleve ting, uten å være redd for å bli sveket av kjæresten. jeg kan ikke forestille meg hvordan det er å takle kjæresteproblemer fra andre siden av jorden.. velger du å dra hjem burde det være for din egen del, og ingen andres. for alt blir bedre etterhvert, selv om det ikke føles sånn nå, uansett hvor du velger å være i verden.

Rikke

14.nov.2010 kl.19:52

Åh, jeg kan tenke meg at det må være vanskelig for deg. Prøv å holde ut, vær så snill. Prøv å bli. Prøv ditt beste. Jeg tror ikke du vil angre på det. Håper det går bedre med deg etterhvert:)

Anita

14.nov.2010 kl.20:07

Jeg var utvekslingsstudent i fjor, og var gjennom akkurat det samme. Eneste som fikk meg gjennom de tunge tidene var tanken på at "they never said it was easy, they only said it would be worth it in the end". Ønsker deg masse lykke til<3 Det er lov å være deppa, for det er ikke alltid lett. La deg være trist og tenke de tankene du ikke føler du har rett til å tenke, men etter de er tenkt må du også riste dem av deg:)

14.nov.2010 kl.20:10

for det første er det ikke din feil det som har skjedd, og for det andre må du ikke gi de drittsekkene som har gjort livet ditt kjipt den siste tiden den tilfredsstillelsen at du faktisk bryr deg så mye at du kommer hjem!

Vær der du er, prøv å nyte det, kom tilbake med en hel del erfaringer og opplevelser rikere. På godt og på vondt ! Hva oppnår du med å komme hjem egentlig? KR er ikke plassen for å sutre og ha det vondt, flesteparten gjør bare vondt verre uansett ! Hev deg over det som har skjedd, vis folk hva du er laget av og du ikke trenger drittfolk som dette i livet ditt.

Vit at mange her hjemme holder med deg, ingen fortjener å oppleve utroskap.

Lene

14.nov.2010 kl.20:34

Du må gjøre det du virkelig føler for

men hvis Håkon ikke greier 3 mnd uten deg er han ikke vært å ta vare på! For tenk når dere skal ut å studere feks og da kan det jo også gå lang tid i mellom dere og da kan ikke du gå rundt med den bekymrende følelsen av at han skal være utro (hvis det er det som har skjedd, sett på kommentarene)

Hedda nyt tiden din i USA. Du har nesten akkurat bekjempa hjemmlengselen og nå kommer dette. Du fortjener det ikke!!

SKJØNNER DEG utrolig godt at du savner de hjemme! Men når du kommer hjem, da vil du savne de i usa utrolig mye! Vennene dine hjemme er der for deg nå og når du kommer hjem! de vil alltid være der Hedda!

Så nyt tiden din i USA. Det er jo utrolig spennende og morsomt men allikevel kjempe vanskelig! Jeg vil selv være utvekslingsstudent og du har gitt meg et bedre bilde av hvordan det er å være utvekslingsstudent!

Håper du leser dette!

14.nov.2010 kl.20:41

skjønner du har det jævlig, for det håkon gjorde var sykt unødvendig. men jeg vet at han er utrolig glad i deg, og han er helt fra seg nå. utroskap skal ikke tilgis, men prøv å ha litt forståelse for hva håkon går gjennom også.

Kristina

14.nov.2010 kl.21:06

det er utrolig trist å høre at du har det leit og at det er slutt mellom deg og Håkon. og den kommentaren som er over meg, får meg til å kjønne hva som har hendt. Jeg syns du burde spørre om å få dra å besøke familien din noen dager, for det trenger du. Håper du og Håkon blir sammen igjen, for dere er så søte. Prøv å sett deg inn i hans situasjon, han har det ikke lett han heller.

Hvis du har det så jævlig som jeg får inntrykk av, og ikke pår besøke familien din, syns jeg du burde dra hjem, får et utveksligsår skal være artig. Stå på Hedda! Gjør det du føler er best, og du kan jo alltid besøke vennene dine i USA igjen ;)

men dette er det jeg mener du burde gjøre. Håper det går bra med deg :):)

14.nov.2010 kl.21:44

forståelse for håkon? det er jo det hedda har skrevet i dette innlegget, om det at hun føler det er hennes feil ved å dra til usa og vekk fra han.. virket som håkon ikke var så knust dagen etter det skjedde, så det er all grunn til å synes mest synd på hedda i denne situasjonen. Det er hun som er på andre siden av jorda uten hennes nærmeste venner og familie som kan trøste henne, og det er hun som trenger sympati og støtte!! ikke dra hjem hedda, du vil klare deg!

Radioland

14.nov.2010 kl.22:25

Dear Hedda,

I read your blog every day, to see how far you have come and how you are doing. I have for a while now :) I get you, when you describe your emotions, down to the last point, even those where you have difficulty explaining.

You see, a couple of years ago I got married and moved to Australia. That was the first time I moved out of the nest. I was 21 years old and very naive. I thought I could do anything I wanted and I learned that I could.

The first 3 months was hell. I cried every day and wanted to move back home. We had shipped all of our furniture, so when they got there 3 months later, you would think that things got easier? Wrong! Things got so much harder. Everything smelled like home, all the flash backs you talk about, yep I know what you mean. I couldn't be happy, because it was like rubbing salt in the wound.

I too felt a lot of guilt, both to my husband and my family. I ended up with a massive depression, thinking that if I wasn't alive, everyone would be better off. That I was a burden, etc. My parents like yours, also told me that I could talk to them, when ever about what ever. But because of all the guilt, there was so much I felt like I couldn't, so I felt so lonely. Thinking about it now, I don't quite get it, but it made sense then.

To make a long story short, I didn't make it! I moved back home after 8 months. It was too hard. But what me and my husband did, was that we moved back here together. After living in Norway for a year and a half, we gave Australia another chance. We moved back there and stayed for 5 years. I guess I needed to grow up, get experience and confidence in my self, to make it work.

What you should do? Only you know that! Just remember, you are not alone!!!! You have so many people who care about you, those who you know and those who read your blog. Those who really care, want what is best for you. Take care of your self, just don't think that you are to be blamed. Because you are not!!!! Maybe you don't see it right now, but trust me, you will one day.

I don't mean to come across, like I know you or anything like that, I just wanted you to know, that there are a lot of people who recognize them selves in what you write. That you're not alone :)

Amelia

<3

14.nov.2010 kl.22:27

Uff, får helt vondt av å lese innlegget ditt, Hedda!

Jeg vet ikke hva som har skjedd mellom deg og Hakkon, men utifra kommentarene tror jeg kanskje jeg ser hva som har skjedd. Og hvis det er riktig, så skjedde det samme meg meg, den eneste forskjellen er at vi gikk på samme skole, på samme trinn. Jeg så han hver eneste dag, og selvom jeg på en måte hatet han, så var jeg fortsatt like glad i han og jeg ville ikke gi slipp på tanken om å bli sammen igjen. jeg ville ikke gi slipp på fortiden rett og slett. Jeg så han hver eneste dag, og jeg fikk en klump i magen hver gang jeg så han, for jeg tenkte bare på tiden da vi var sammen. Og alle minnene, og tingene vi ikke fikk gjort sammen. Alt rundt meg minnet meg om han, overalt hvor jeg var, uansett hvem jeg var sammen med, fikk det meg til å tenke på han. Jeg ønsket meg bare vekk...

Kanskje det ikke er så dumt å være ett stykke hjemmeifra i slike situasjoner? Jeg skjønner så utrolig godt at du har det vondt, og det er sikkert enda vondere å være borte fra familie og gode venner. MEN personlig tror jeg det bare vil gjøre litt ekstra vondt i en liten stund, før du kanskje ser at det faktisk ikke var så dumt å være på ett helt nytt sted i en slik situasjon med nye mennesker og nye omgivelser.

Uansett hvor vondt det gjør nå, så vil det bli bedre! Akuratt nå frister det kanskje å dra hjem, men tenkt så mye du vil angre, når du har kommet til norge og alt er som før, uansett om du er sammen med haakon igjen eller ikke. Når du har kommet deg videre. Vil du ikke da kanskje angre på at du ikke holdt ut den vondte perioden i USA med de fantastiske vennen du har fått der? Selvom om det kanskje virker sånn nå, så tenkte du nok ikke at livet var perfekt og bekymringsløst i Norge heller. Men det ordner seg alltid tilslutt!

Hold ut, Hedda! Du er fantastisk sterk og jeg misunner deg det fine året og alle minnen du vil få! Du er der ikke for alltid. Om noen måneder vil du være tilbake i norge, og du vil nok være glad du holdt ut. Selv i den tunge tiden.

Jeg ønsker deg lykke til Hedda, gjør hva du føler er best, men tenkt deg godt om!

Lykke til, alle støtter deg uansett hva du gjør <3

alt ordner seg til slutt

14.nov.2010 kl.22:37

synes så synd på deg. men viss du savner de hjemme så mye, kanskje det beste er å bare dra hjem ? jeg var i samme situasjon selv og valgte å dra hjem. først turte jeg ikke å innrømme at jeg ville hjem pga. alt de rundt meg hadde gjort så jeg skulle få reise. men det eneste rette for meg var å dra hjem. tenk litt på saken, også tar du det valget som er best for DEG!

verene hanzzen

14.nov.2010 kl.22:49

Jeg fant bloggen din for ikke så altfor lenge siden, altså igår, og jeg har planer om å reise til California som utvekslingsstudent, å ved å lese om alt det gode og negative med det, gir det meg mer lyst til å reise! Thank u :-)

Håper du har det bra!

Maria

14.nov.2010 kl.23:12

Uff, dette var forferdelig trist. Bare vit det at du er en utrolig inspirasjonskilde. Beundrer deg for å være sterk som du er!! Det er opp til deg selv å velge om du vil dra hjem eller ikke, men jeg er enig med de over som skriver at det kanskje er best at du er såpass langt vekke hjemmefra nå, slik at du får avstand fra han ihvertfall. Ikke la noen tråkke over deg slik. Hev deg over det, for du fortjener virkelig ikke dette. Du skal ihvertfall ikke føle at det som har skjedd er din skyld. Det er ditt liv og du har rett på ta egne valg. Du er bare 17 år, det er den tiden man skal LEVE. Om 50-60 år skal du se tilbake på ungdomstiden din og vite at du virkelig har levd livet og opplevd alt du ville. Ingen anger!!

Men uansett hva du velger tror jeg de aller fleste støtter deg, det er ingen andre enn deg selv som kan vite hva som er best for deg. Lykke til Hedda. Du virker som en fantastisk person, og du er en vakker vakker jente! Husk at det alltid ordner seg for snille jenter, og ta tiden til rådighet!

isabelle

14.nov.2010 kl.23:18

what doesn't kill you, only makes you stronger

Lilli

14.nov.2010 kl.23:34

Veldig trist .. Alt ordner seg til slutt ! Alltid ! :)

Stella Karlsen

14.nov.2010 kl.23:49

det høres veldig vondt ut, jeg blir litt usikker og jeg skal reise til USA når jeg leser hvordan du føler deg der borte. Håper ting blir bedre for deg da :)

tina

15.nov.2010 kl.04:24

:( jeg skjønner at du har det vondt. men prøv, jeg syns du er såå tøff!

sandra sandholdt

15.nov.2010 kl.08:14

hei hedda!

Jeg har selv vært utvekslings student, jeg kom hjem juni 2000. Jeg skjønner at du har det ille, men tanke på alt som skjer med kjæresten osv!

Men jeg endte opp hos en ensom dame i en trailer park i New Mexico, jeg dro fra kjæreste, venner og familie, alt sammen! Og jeg endte opp i en trailer park, ting var helt jævlig. Etterhvert fikk jeg masse ny venner osv på skolen, og sønnen til han ene familien der oppe ble jeg bestekompis med, den familien bare flytta jeg inn hos til slutt. Jeg dreit i hva EF folka sa, jeg pakka bagen og dro fra trailer parken til familien. Den var familien var bare RÅ, de gjorde mitt år helt supert! Fra og med etter jul, så var ting så herlig! Det var det beste året mitt på lenge. Og jeg gråt når jeg var hjemme i Norge igjen, fordi jeg ville tilbake! Jeg skal tilbake dit nå i desembert allerede faktisk :) SÅ HEDDA, IKKE DRA HJEM! TING BLIR BEDRE <3

therese

15.nov.2010 kl.09:29

uff, det hørtes ikke mye bra ut. Bloggen er for å vise følelser så for all del her må du skrive hva du føler. Jeg hører fra mange at de har det tøft i usa ( påskole) har fire venninner som er på tur. Og de har både opp og nedturer. Men jeg skjønner deg veldig godt. Er du sterk klarer du å fullfører året ;-)

Linda

15.nov.2010 kl.10:51

Jeg har også vært i usa, og savna hjemme så fælt men jeg holdt ut. Og det angrer jeg ikke på i dag. Den tiden jeg var i usa, er en tid jeg prater mye om den dag i dag.

Jeg opplevde så mye, og har gjort meg til den jeg er i dag- sterk, selvsikker og jeg vet hva JEG vil.

Syns ikke du skal reise hjem, syns du skal senke skuldrene, slappe av og nyte tiden du bor i et annet land. Du vet hva du har hjemme mtp mat,skole, familie osv. Og du lærer å sette pris på å bo i Norge, ikke minst.

Nei, bit tenna sammen, ogkos deg under oppholdet ditt. Du får det ikke igjen.

I tillegg er vel det meste tungt og trist nå, hvis det var slutt med kjæresten din? Reis deg opp, stå rakrygget og kos deg. Du er 17 år bare en gang.

Jorunn

15.nov.2010 kl.12:05

Da jeg leste dette nå fikk jeg tårer i øynene... Jeg skjønner deg så inderlig godt Hedda! Det er IKKE lett å være borte fra alt man har hjemme! Jeg skal ikke klage, jeg bor i England, det er ikke såååå langt borte, og jeg er heldig å kan ta meg noen helgeturer hjem. Men jeg beundrer deg, jeg elsker å følge med på bloggen din Hedda, for du er virkelig en inspirasjonskilde! Jeg vet du klarer dette, og jeg er sikker på at selv om det føles som du er nedi en dal nå så kommer du opp igjen! Det er en opplevelse for livet, og du vil nok ikke angre i ettertid selv om det er vondt til tider!

Du er en sterk jente, og du har mange gode venninner der borte (ja det er nok ikke helt det samme som venninner du har kjent hele livet ditt her hjemme, men gode og forståelsesfulle er de nok). Holdt ut Hedda, jeg er sikker på at du vil takke deg selv for at du holdt ut om noen år!

Prøv å kose deg i disse dager og tenk fremover! Jeg sender deg mange varme tanker ;)

-Jorunn-

Karoline

15.nov.2010 kl.15:20

Jeg skjønner deg utrolig godt, og jeg syns ikke dette er teit skrevet av deg!

Jeg har det ganske vanskelig nå jeg også, fordi kjæresten min er i militæret. Det blir på en måte noe av det samme. Han er oppe i Tromsø, og jeg er nede i Østfold.

Så jeg skjønner deg veldig godt, og ønsker deg lykke til :)

Hanne

15.nov.2010 kl.15:57

off hedda <3 er her for deg! ønsker deg lykke til, vær litt lenger ;-P bare prøv!!!! ikke gi opp nå!!! tenk på det posivivet!!!

15.nov.2010 kl.16:55

HÆRREGUD, er dere kronidioter hele gjengen ?! det hjelper jo sikkert sååå mye at dere ber henne dra hjem og rømme fra alt. hedda, hvis håkon ikke har holdt fingrene sine for seg selv, så er han da for faen ikke verdt å dra hjem for ? jeg skjønner at du kanskje vil hjem til mordi og bikkja, treffe de ekte vennene dine som vet alt om deg og håkon slik at du virkelig har noen å snakke med osv. men seriøst, håkon er virkelig ikke verdt å dra hjem for, jævla gjøken der. det er HAN som har tråkka i salaten, så da er det HAN som får droppe alt han har i henda å fly til den andre siden av jordkloden for å redde forholdet deres. æææ, jeg blir så sint

DU HAR TAPT HÅKON, bigtime.

Benedicte

15.nov.2010 kl.17:40

Jeg vet hvordan du har det! Da jeg var 9 flyttet vi til Kina og jeg HATET skolen. Jeg var så ensom og hadde ingen venner. Heldigvis var familien min der når jeg kom hjem, men jeg måtte fremdeles være mange timer uten dem på skolen.

Jeg vet at du kommer til å angre hvis du drar hjem, og hvis ikke kommer du til å savne dette året kjempe masse når det er over! Det er kanskje ekstra vanskelig når du har nettopp slått opp med kjæresten din, men det er kanskje en grunn for det? Long-distance forhold er ingen god ide uansett. Hvem vet, kanskje du finner deg noen i USA? Ut i fra det jeg har lest, så virker du som en utrolig nydelig jente som jeg skulle ønske jeg kjente! Du må bare se positivt og kanskje snakke med verts foreldrene dine om hvordan du har det? Ting tar tid, og det er ikke bare bare å dra til et annet land og forvente at alt skal være som du har trodd. Men etter et par måneder til så er jeg sikker på at du er deg selv igjen. Selv om savnet er grusomt: live the American Dream, Hedda :)

Arnhild

15.nov.2010 kl.19:26

skjønner veldig godt kordan du har det, sjøl om eg ikkje har flytta til utlandet. eg har bare flytta 70 mil heimefra for å gå på skule i tre år, og en tanke som gjer meg veldig trist er at eg skal bli storesøster, men får ikkje være med på oppveksten til den lille ungen. Kjenner at eg bare blir lei meg av det. Og eg vil ikkje skuffe pappa, så eg kan ikkje avslutte her etter et år for å gå dei to siste åra heime.. Har det veldig vanskelig sjøl, så eg skjønner at du har det minst 354896027 ganga vanskelig... du er jo faktisk i usa. eg har alltid hatt lyst å reise til usa, men eg veit ikkje når det blir. men du, ditta skal gå bra! du må bare innstille deg på det! klart ting er vanskelig, det er ikkje bare bare å flytta til usa og tru at det er en dans på roser, det skjønner eg at det ikkje er. Men eg er sikker på at du kan klare ditta, om du bare e sikker på det sjøl

Vilde

15.nov.2010 kl.21:33

Du er sterk som orker å være så langt unna de du er glad i så lenge og så langt unna. Men hvis du har mange tunge dager burde du dra hjem. Det er vel ikke gøy å være så langt unna og ikke trives heller. Men du får tenke på det og ikke bestemme deg for raskt, for du kan sikkert komme til å angre senere, hvis du drar hjem.. Gi det litt tid :-D

Hoda, kommenterer tilbake

15.nov.2010 kl.21:54

Jeg beundrer deg, Hedda !

Lenge har jeg tenkt på å ta et år i utlandet, men når jeg leser slike blogger som dine så for det meg til å tenke twice.

Du bortimot har tilpasset deg utrolig bra i forhold til andre utvekslingselever!

Du har fått noen fantastiske venner, og jeg tror du er enig med det. Jeg hørte hva som hadde skjedd med deg og kjæresten din, og det var rett og slett utrolig dårlig gjort av han !Men siden du har fått deg så gode venner som er der for deg, så synes jeg at du bør holde ut. I hvertfall prøve å holde ut!

Julia

15.nov.2010 kl.23:04

Kjære Hedda.

Jeg var utvekslingsstudent i fjor, i USA i Orlando, FL. Jeg følte meg akkurat som deg. Alene, jævlig, trist og alt annet. Jeg elsket familien og de nye vennene, jeg elsker stedet! Jeg elsket alt, men det var noe som manglet. Familien min. Etter hvert så gikk en ned i en skummel og veldig mørk dal og endte opp med å skaffe meg en billet hjem til Norge. Da jeg fikk beskjed om at jeg kunne dra ble jeg letta og glad, men det var forsatt noe som ikke stemte. Jeg dro hjem... Etter bare noen få dager forstod jeg at jeg hadde gjort helt feil!!! Jeg vet hvor tøft det er å savne det som er trygt og kjært, men en dag må du gi slipp på det. Jeg angret mer på å dra hjem enn det jeg gjorde som å dra over. Jeg gråt i hver dag hele tiden. Etterhvert fikk jeg mamma og pappa til å snakke med selskapet jeg reiste med for å prøve om jeg kunne få dratt over igjen. Det gikk ikke. Jeg angrer så sykt Hedda. Ikke gjør samma feil som meg. Jeg hadde også kjæreste hjemme, men jeg tenkte at hvis han virkelig elsket meg, ville han latt meg dra og ventet på meg til jeg kom hjem. Så Hedda, ikke gjør samme feil som meg.

- Julia

Marita Jakobsen

15.nov.2010 kl.23:21

Jeg har vært fast leser av bloggen veldig, veldig lenge. Men er dessverre veldig dårlig på å kommentere.

Vil du skal vite at du er utrolig sterk. Synes det var veldig trist å høre at du og Håkon ikke lengre er kjærester. Så utrolig sterk du er! Jeg hadde aldri klart å sittet på andre siden av jorda med kjærlighetssorg. Da trenger man de vennene man alltid har hatt, familie og trygge omgivelser rundt seg. Selv synes jeg det er hardt til tider å bare flytte 6 timer med tog bort fra barndomshjemmet mitt. Kan derfor ikke forestille meg hvordan du har det der du er nå.

Vil gi deg en stor klem, og håper at du finner ut av hva du egentlig vil. Lytt til hjertet, det er ofte det klokeste. Selv om det ikke virker sånn akkurat nå.

16.nov.2010 kl.00:55

Til HÅKON, dersom du skulle lese dette:

Du har ei nydelig, fantastisk snill og skjønn jente på andre sida av jorda, og som noen andre har sagt her; så har du trakka i salaten.

Drister meg til å si dette. Det er menneskelig å gjøre feil, men som en sår, ligger man - og etter som jeg har forstått meg på situajonen er det DU som har en jobb å gjøre. At Hedda skal reise helt til Norge for å redde et forhold virker nesten absurd. Når du elsker noen høyt nok, gjør du alt for den personen. Sett deg på første fly og reis over til jenta di!

Hedda er en helt fantastisk person. Hu er snill, omsorgsfull, morsom og bare helt blendende vakker (peneste øya jeg har sett)! Hu er one of a kind. En lar bare ikke en sånn jente gå..

Hedda: Uansett hva som skjer nå, hva du føler og hva du kommer til å gjøre. Du skal vite at du har så utrolig mange rundt deg som støtter deg og er glad i deg, uansett hvilke valg du tar :) Sender deg mange gode tanker fra kalde Norge og håper du får dagene til å gå.

LifeOfHannee

16.nov.2010 kl.09:57

stå på! ikke gi opp

Hildur

16.nov.2010 kl.13:50

Hei Hedda!

Skal på utveksling neste år, og har blitt veldig inspirert av deg. Hold ut, ikke dra hjem, selv om de andre sier det. kanskje det er lettere å holde håkon på avstand en stund? Kanskje det er det beste, ikke komme for "nært" på det med en gang? Håper du finner ut av det, og fortsett og blogg, du er en av de som har fått meg til å ville reise :)

Hanne Bjørkedal

16.nov.2010 kl.14:09

Håper alt ordner seg for deg, Hedda. Du får prøve å tenke på alt det positive du har opplevd hittil, og ikke fokusere på det negative :) Håper du ikke drar hjem! Tror du kommer til å angre på det visst du gjør det.

anonym

16.nov.2010 kl.22:01

Du og Håkon hadde jo pause da, så han fikk jo lov å gjøre det han vil...

.

17.nov.2010 kl.00:15

Håkon gikk rundt og sa på en fest til folk at dere hadde frie tøyler, var ihvertfall det svaret jeg fikk da jeg spurte om hvordan det gikk med dere. jeg syns ikke du skal dra hjem på grunn av han! du fortjener så mye bedre. det er han som har gjort en feil, og om han vil ordne opp i det så er det han som må ta i et tak her. du klarer det her, hedda! han er ikke verdt det

Hedda

17.nov.2010 kl.07:49

Anonym: ÅJA, okei? Takk for informasjonen, kan du fortelle meg mer om det eller?

Ingrid-Alice

17.nov.2010 kl.10:50

Hedda, for å si det slik jeg føler det, så har jeg nulltoleranse for utroskap. Hvis han ikke klarer å holde fingra av fatet, og hvis kommentaren fra anonym over her stemmer, så har du ingenting å miste på å være i USA. Jeg har så sykt lyst å dra selv. Har også en kjæreste jeg har vært sammen med i over 2,5 år, og jeg vurderte å dra fra han. Dessverre har jeg ikke penger til det, og det ergrer meg sykt. Ikke dra hjem Hedda, det vil bare gjøre vondt verre.

Og selv om Håkon og du hadde pause, så er det en PAUSE. Det er ikke en "jeg-får-lov-til-å-gjøre-det-jeg-vil-med-hvem-jeg-vil"-tid. Det her viser jo bare til at han har dirty minds og ingen gode intensjoner. Hvis det stemmer at han har vært utro, vel, fuck han. Da vet du jo også at han ikke hadde bedre intensjoner mens dere var sammen.

Husk på Hedda; Du er sterk. Stay strong.

17.nov.2010 kl.13:07

jeg hørte også at håkon påstod at dere hadde frie tøyler

17.nov.2010 kl.18:58

jeg synes at du skal holde ut året der borte jeg! så lenge du har vertsfamilien og vennene der borte som støtter deg og er der for deg, så tror jeg du kommer til å komme deg over den verste tiden etter et brudd. tror nok det hadde vært veldig mye vanskeligere om du ikke hadde bodd til den vertsfamilien du gjør og har de vennene du har fått! selvfølgelig hadde det vært mye lettere å reise hjem, men tenk hvor mye du kommer til å angre, og alt det på grunn av en "dum" gutt! hvem sa at utvekslingsåret ikke kom til å bli vanskelig, men tenk på alt du får oppleve og alt du har opplevd så langt i stedet! hold ut pena, dette klarer du!!

Maiken

18.nov.2010 kl.12:15

det her tar jo helt av. sykt at folk kommenterer anonymt og forteller deg om det som er mellom deg og håkon...

håper det går bra med deg hedda!

Anna

18.nov.2010 kl.16:05

Det går nok bedre etterhvert skal du se. Har akkurat bodd ett år HELT alene (ingen vertsfamilie her nei..) på New Zealand, typ 30 timer unna med fly. Hadde ikke hjemlengsel før dagen jeg dro og de to siste ukene, jeg da, men jeg kan love deg at dagen du setter foten tilbake i Norge er en av de bedre i ditt liv :) (..og etter to uker hjemme igjen vil man allerede tilbake, så nyt tiden!)

hanne

18.nov.2010 kl.20:47

Jeg følger med på noen blogger og du er en av de bloggene jeg klikker innom hver dag. Jeg kjenner deg ikke og aner ikke hvem du er, men det du skriver her på blogger traff meg rett i hjertet. Jeg kommenterer aldri blogger, men følte jeg må få skrive dette til deg! Du skriver om hvordan du har det, både på vondt og godt og man får et inntrykk av at du er en utrolig sterk og modig jente. Skjønner godt at du ikke vil dele med leserne om bruddet mellom deg og håkon, men vil bare si at uansett hva som har skjedd er jeg helt sikker på at det ordner seg for deg! Du er et forbilde og jeg håper du leser alle de støttende kommentarene her på bloggen din! Det er utolig mange og du må vite at det er så mange som bryr seg om deg som ikke engang kjenner deg! Håper du fortsatt får et fint år i usa og jeg er sikker på at du vil komme hjem å ikke angre på at du dro! everything happens for a reason :)

Skriv en ny kommentar

Hedda i California

17, Kristiansund

Jeg reiser på utveksling til California skoleåret 2010/2011 med AFS.

Kontakt meg på hedda.123@hotmail.com hvis du lurer på noe.

Hjemreise:


bloglovin







hits