You don't know what you've got till it's gone

Dato: 07.sep.2010 | Tid: 23:55 |
Kvelden for jeg skulle dra var jeg og Haakon paa Mix, vi skulle leie film. Saa ringte mamma og sa "jeg vet ikke helt hvordan jeg skal fortelle dette, jeg fikk nettopp telefon fra AFS...". Hun fortalte at de hadde sagt at jeg ikke kunne dra til USA likevel, fordi de ikke greide aa finne familie til meg. Hun fortalte ogsaa at AFS kanskje hadde en familie i Portland, Oregon. Jeg var helt knust og lop ut av butikken mens jeg graat. Haakon kom etter meg, og vi dro rett hjem til han. Haakon var egentlig mest glad, fordi han visste han skulle ha meg noen uker til, saa det var den beste nyheten for han paa lenge tror jeg. Jeg graat hele kvelden og hele natta. Jeg googlet Portland, Oregon, og fant ut at det faktisk egentlig var et VELDIG fint sted, og ble litt gira likevel, fordi de hadde funnet familie der. Beskjeden jeg nettopp fikk hadde odelagt meg helt, jeg hadde forberedt meg psykisk og mentalt paa aa dra, jeg hadde pakket, jeg hadde tatt farvel med alle jeg var glad i, og naa var det bare aa sette seg paa flyet som gjenstod. Vi dro hjem til meg, og sov i senga mi fordi jeg ville vere hjemme den siste natta. Saa vaakner jeg av at telefonen min ringer klokka 09.30 neste morgen. Det var AFS som fortalte at de ikke greide aa finne skoleplass i Portland, men at de hadde funnet velkomstfamilie til meg i Patterson, California. Jeg googlet stedet, og jeg var HELT BESTEMT paa at DIT skulle jeg IKKE. Jeg ville avlyse hele dritten. Jeg skulle ikke paa noe ranch in the middle of nowhere og hate livet i et helt aar.

Men jeg pakket ferdig, og en time for flyet mitt gikk, stod jeg paa kjopesenteret i byen for aa kjope meg noe aa reise i. Haakon kjorte meg til flyplassen, og mamma og pappa kjorte i bilen etter oss. Paa flyplassen motte jeg de aller beste venninnene mine, alle satt og graat og var helt odelagt - det var jeg ogsaa. Familien til Haakon var med paa flyplassen ogsaa, jeg ville ha de der, for jeg er saa utrolig glad i dem. Saa horte vi "this is the final boarding call for flight 3523 to Oslo", og jeg visste at naa skjedde det. Naa skulle jeg dra. Det var saa smertefult, jeg finner ikke ord. Mamma og pappa graat mye og klemte meg kjempehardt, alle venninnene mine greide nesten ikke aa se paa meg fordi de var saa lei seg. Jeg og Haakon gikk ombord paa flyet, og det siste jeg saa var verdens beste venninner som stod i vinduet og vinket til meg i det flyet tok av fra rullebanen.

De verste timene av mitt liv var de timene jeg tilbrakte paa Gardermoen med Haakon rett for jeg skulle dra. Vi graat, skjalv, fikk ikke sove, og for hvert hakk sekundviseren paa klokka som hang paa veggen flyttet seg til venstre, visste vi at vi hadde ett sekund mindre sammen. Klokka 04.30 motte jeg AFS-gjengen, Haakon var med meg. Han var med meg hele tiden, sendte avgaarde bagasjen med meg, og holdt meg i handa helt til jeg maatte dra gjennom sikkerhetskontrollen. Jeg hylskrek, det var helt JEVLIG. Tror egentlig ikke man kan forestille seg en saann smerte for man opplever det selv. Graater naa, bare av tanken. Jeg gikk gjennom sikkerhetskontrollen med AFS-gjengen, jeg hadde tatt farvel med Haakon. Saa, paa vei inn til utenlandsavdelingen horer jeg en stemme som roper "HEDDA!!!", jeg snur meg, og der staar Haakon og holder for slik at skyvdorene ikke skal klappe igjen saa jeg ikke faar kommet meg tilbake. Jeg lop tilbake til han, kastet meg i armene hans, saa graat vi begge mens Haakon sa "jeg ville bare ha noen siste kyss". Etter det bar det videre til flyet til London. Jeg graat hele veien. Jeg var den eneste som graat, de andre var bare spente og gledet seg, det gjorde det hele verre. Jeg graat i ett sett hele veien til London, og da jeg kom til London, ringte jeg Mamma og Haakon og graat med en gang. Haakon fortalte meg at flyet hans hadde maattet nodlande. 

Videre gikk turen til Los Angeles fra London, det var en 12 timers EKSTREMT lang flytur. Jeg graat i ett sett hele veien, kastet opp mange ganger, greide knapt aa spise, jeg skjalv og fros, og folelsen av at jeg naa bare ble lengre og lengre borte fra Haakon kvelte meg innvendig. Da kommer tankene "hva er det jeg holder paa med?", "hvorfor drar jeg fra noe saa fantastisk?", "hvorfor vil jeg kaste bort et aar av livet mitt paa dette, naar jeg egentlig vil tilbringe hvert sekund resten av livet mitt med kjeresten min?". Jeg saa Dear John paa flyet, og det var veldig sterkt, for jeg kjente meg saa utrolig igjen. Jeg gikk meg en tur til enden av flyet, mens jeg saa ut av vinduet paa nodutgangen. Saa begynte jeg aa tenke "tenk om vi styrter og jeg dor, og det siste jeg saa til Haakon var at han var helt knust for at jeg skulle dra?". Det var 12 LANGE timer, de lengste timene av mitt liv. Jeg kom frem til Los Angeles, og vi ble kjort til hotellet, jeg og Tine. Ble plassert paa rom med tre spinnville japser jeg ikke kjente. Jeg la meg til aa sove med en gang, og graat meg i sovn. Neste morgen vaaknet jeg til verdens storste klump i magen. Jeg hylskrek. Fikk ikke sove lengre enn til 05.00, saa da gikk jeg ned paa PCen i resepsjonen for aa snakke med Haakon paa Facebook. Det var saa tungt, og HERREGUD som jeg angret paa at jeg hadde dratt.

Flyet til Fresno gikk samme morgenen, og det var her jeg skulle mote AFS-personene som skulle ta meg med paa AFS-campen. De var helt fantastiske folk. Jeg hadde sett for meg at campen var i gymsalen paa en eller annen nedslitt skole, at vi skulle spise tort brod med paalegg til frokost, og at jeg maatte sove i sovepose rett ned paa gulvet. I stedet hadde ei dame aapnet huset sitt for oss. Det var et STOOORT og kjempekoselig hus med basseng, biljardbord, stor TV, det hadde alt. I tillegg ble jeg kjempeglad i alle 10 studentene og alle de frivillige som var der med en gang. Men jeg greide ikke aa spise paa de to dagene. Jeg kastet opp hele tiden, jeg hadde konstant vondt i magen, jeg fikk ikke sove om nettene, jeg ringte hjem og brukte flere tusen kroner paa aa ringe hjem disse to nettene.

Det er saa rart. Jeg kom fra en liten by i Norge, med kun 23 000 innbyggere, to kjopesentre, og generelt ingenting aa finne paa. Jeg var saa sinnssykt lei av at det ikke var noe aa gjore paa, jeg var lei av alle butikkene vi hadde, jeg var lei av folkene, jeg var lei av ALT. Saa kommer jeg paa en ranch i California, sentrum er en kolonialvarebutikk, en Starbucks, en elektronikkbutikk og en McDonalds, jeg kan ikke gaa noen steds fordi jeg bor saa langt ute paa landet, jeg er avhengig av at folk skal kjore og hente meg hele tiden, og nermeste klesbutikk er en time unna. Jeg kom fra en familie som lot meg gjore stort sett det jeg ville, jeg kunne komme hjem saa og si naar jeg ville paa kvelden, det var gaavstand til alt, og jeg trengte ikke sporre/fortelle hvor jeg dro til enhver tid. Her bor jeg hos en veldig kristen familie med spesielle verdier, jeg har tidlige innetider, og jeg maa faa tillatelse til aa dra over alt. Jeg var kjempelei av alt mas og gnaal fra foreldrene mine hjemme, jeg var lei av at de hele tiden skulle gi meg gode raad, at de skulle prove aa faa meg til aa innse og forstaa ting, og at de klagde over ting jeg ikke gjorde. Naar man bokstavlig talt er paa andre siden av jorda for familien sin, begynner man aa tenke over hvor mye man egentlig setter pris paa familien sin, hvor vanvittig glad i dem man er, hvor mye man savner stemmene deres, og hvor mye man kunne gjort for aa bare se dem og holde rundt dem igjen. Men ikke misforstaa - jeg har blitt kjempeglad i familien min her, de gjor alt de kan for at jeg skal trives, og jeg har faatt et utrolig godt forhold til dem alle! Spesielt Theresa.

Det hores veldig klisje ut, men det er faktisk sant at man ikke innser hva man har for man ikke har det lengre. Jeg forlot det som var trygt og godt hjemme, og dro helt alene til et fremmed land paa andre siden av jordkloden. Det er saann man lerer aa staa paa egne ben. Husk alltid at selv om du er saa langt unna de du elsker som overhodet mulig, saa betyr ikke det at du elsker dem noe mindre.

45 kommentarer

julie ingeborgvik

08.sep.2010 kl.00:12

fikk tårer i øynene når jeg leste hva håkon hadde gjort på flyplassen! du er utrolig sterk hedda, beundrer deg utrolig mye for det! bra at det har ordnet seg med vertsfamilie og slikt for deg. håper du får et flott år i usa! :)

kine

08.sep.2010 kl.00:31

så trist det var.. kjente samme klumpen i magen. men du vet, tenk hvor deilig det blir å se dem igjen når du er ferdig med året ditt da. og så mye erfaring du har. du kommer til å sitte og tenke over hvor glad du er for at du gjorde det, istedenfor "faen, hvorfor gjorde jeg det ikke? faen for en pingle jeg er." definitivt noe å si "jeg har levd livet" for!

Anniken

08.sep.2010 kl.00:31

åå,dette var utrolig sterkt å lese! tårene triller :-(

seriøst,tenk på hvor sterk du er som klarer dette Hedda! ta hver dag og uke som de kommer og bare fortsett,du kommer til å være så stolt av deg selv!

:)

08.sep.2010 kl.00:56

Håper du kommer deg gjennom dette året. Jeg har kjæreste fra utlandet. Vi har vært sammen i 4 år. En gang så jeg han ikke på 9 mnd, men den følelsen jeg fikk når jeg så han igjen var helt fantatisk. Savnet fikk meg til å elske han mer. Ser han fortsatt ikke så ofte. Men når vi ses, er vi gjerne sammen i mange mnd, men så blir det mange mnd fra hverandre igjen. Du er heldig som har en kjæreste du kan se hver dag om du vil :) Nå har du 10 mnd vekke fra han, men når du kommer hjem, venter han på deg og dere kan ha vært minutt av hver time, hver dag sammen. Husk på det :) Jeg savner den tiden jeg og kjæresten min kunne se hverandre hver dag. Tenker alltdi på det.

Karoline

08.sep.2010 kl.01:24

Hvis du dro til fra Norge 11. august, husker jeg deg fra flyplassen! Å dra fra kjæresten er det jævligste jeg også noengang har gjort..

Hedda

08.sep.2010 kl.01:30

Karoline: Jepp, det gjorde jeg..

Hilde

08.sep.2010 kl.03:15

kjenner klumpen i halsen, jeg nå! Klarer ikke forestille meg hvor hardt det må ha vært for deg, når jeg slet med å tilpasse meg på en ranch i Kansas, i en bitteliten by med 2500 innbyggere.. De første dagene gjorde jeg ikke annet enn å holde kjeft, i frykt for å begynne å gråte på skolen osv..

Karoline

08.sep.2010 kl.03:15

Jeg husker at jeg satt å gråt og gråt, og jeg sa til kjæresten min "se, ei som er like trist som meg" da du gikk forbi. Det er grusomt å være borte. Håper ikke du heller har noen regler for hvor mye du får ringe hjem. Jeg er avhengig av å snakke med han, nå hadde vi nettopp skypedate i 3 timer. Det hjelper ikke akkurat på hjemlengselen, men det hjelper meg litt alikevell.

june:)

08.sep.2010 kl.06:41

kunne ikke sakt det bedre selv! dro også fra kjæresten min 11.august på gardemoen :( værste jeg har opplevd!!!

Mina Sofie

08.sep.2010 kl.08:06

Du er STERK Hedda! Hadde ikke klart det samme! Gråt selv når jeg leste det innlegget her^^ har opplevd det samme selv, men var bare borte en uke, skulle vært borte to uker.. men klarte det ikke

Lillesmurf - Kari

08.sep.2010 kl.08:17

HUff var et sterkt innlegg.. Jeg ble trist bare av å lese det.. Men jeg lurer på om du og Håkon fortsatt er sammen? Det virket på meg i ett innlegg som at dere ikke var det lenger???

Sara

08.sep.2010 kl.09:02

Var visst ikke så lurt å lese dette mens man satt på skolen. Fikk tårer i øynene >.<

Du er sterk!

Caroline Hammerø

08.sep.2010 kl.11:31

heilt sant d her hedda, man innser ikke kor mye man sett pris på familien, venna og alt man har rundt se hjemme før man faktisk reise bort fra alt. men vi kommer til å få et dødsbra år, og selv om d e tungt i starten (d har vært d sykt for me og), så blir d opptura:-) kos d masse Hedda. håpe ting går bedre:-)

Kristin

08.sep.2010 kl.13:40

Tårene begynte å trille når jeg leste om deg og Håkon på flyplassen :/

Må forresten si at du er veldig sterk :)

Synne Linnea

08.sep.2010 kl.14:51

tårer har trillet nedover kinnene mine gjennom hele innlegget. Du er så utrolig sterk som greier å reise fra alle. Jeg har selv tenkt på å dra til usa på utvekslingsår, men når jeg leser innleggene dine får det meg virkelig til å tenke meg om en ekstra gang.

Stå på videre, Hedda.

E m i l i a

08.sep.2010 kl.14:56

kjempebra skrevet! hørtes helt sykt det med avreisen, GUD, kan ikke se det meg det en gang

Maiken

08.sep.2010 kl.15:38

ooff, det var utrolig trist å lese om, spesielt det håkon gjorde på flyplassen :( syns du er råtøff som har klart deg til nå, så håper jeg du får et fint år resten av året!

Ida Fredrikke

08.sep.2010 kl.16:35

hadde aldri greid det du gjorde!

C. Qvam

08.sep.2010 kl.16:45

Var vanskelig å ikke få tårer i øynene av dette Innlegget Hedda, synes du er sterk jeg! Sant det du skriver også, og det er rart hvor trygt Kristiansund blir når man er borte derifra - tror det har noe med at alle vet alt og kjenner alt der. Stå på videre! Tror du og Håkon greier dere fint igjennom dette, kjærligheten imellom dere virker iallefall mer en sterk nok til det! <3

MarenØA

08.sep.2010 kl.16:59

Dette var utrolig pent skrevet! Håper du har det bedre nå. Alt ordner seg til slutt vettu :-) Kos deg videre i usa!

Ingrid

08.sep.2010 kl.17:05

du er kjempetøff som takler dette! ære være deg for det.

08.sep.2010 kl.17:09

Men blir det til at du reiser tilbake eller hva?

08.sep.2010 kl.17:09

Du klarer alt du vil! og du VET jo at du får se han igjen! :)

LOL

08.sep.2010 kl.17:11

Herregud Hedda, det høres ut som om noen tvang deg til å dra. DU GJØR DETTE FRIVILLIG. Ohooi.

Nors

08.sep.2010 kl.17:33

bra innlegg :)

Linda<3

08.sep.2010 kl.17:51

Så utrolig bra skrevet. Jeg begynte å gråte! Du vet virkelig ikke hva du har før du drar fra det =)

Mari

08.sep.2010 kl.18:09

oi, herregud, det er første ganger jeg gråter av et blogginnlegg! fy søren så sterk du er, hedda. jeg kan ikke forestille meg hva du går gjennom, og hvor utrolig vanskelig det må være. du og håkon kommer til å klare dette, tenk så deilig det blir å se han igjen. håper du får et fantastisk år i usa, du er modig som har reist dit, nå må du nyte det :)

Alexandra

08.sep.2010 kl.18:11

kjempe bra innlegg, men jeg leste noe på Bea sin blogg som jeg synes var så utrolig bra "they say you don't know what you have until it's gone" that's bullshit because you knew what you had, you just didn't appreciate it."

Hedda

08.sep.2010 kl.18:16

Lillesmurf-kari: Jo, vi er saa klart sammen fortsatt.

Anonym: Jeg reiser ikke tilbake med det aller forste hvertfall. Hvis ting bedrer seg, blir jeg her.

LOL: Jeg vet at jeg gjor dette frivillig, men det betyr da for faen ikke at alt bare er fryd og gammen fordi.

Alexandra: Sant nok!

vicatoria

08.sep.2010 kl.18:26

begynner nesten og gråte. Jeg tenker om jeg hadde reist fra allle vennene mine famile osv..

hadde blitt veldig trist jeg også...

jenni

08.sep.2010 kl.18:32

du bør være STLOT av deg selv som har greid dette! håper du får et fortsatt supert år :)

CELINE DG

08.sep.2010 kl.18:54

utrolig bra innlegg hedda! sitter med tårer i øynene nå.. virker kanskje dumt at jeg, en helt random person du aldri har møtt før sier dette, men jeg er virkelig stolt over deg! det må være HELT GRUSOMT å oppleve det du har opplevd - så at du er sterk, det tror jeg virkelig på :)

Emilie

08.sep.2010 kl.19:01

Utrolig fint innlegg av deg Hedda. Syns du virkelig er flink. Både til å skrive og formidle videre følelser. Og ikke minst å ha dratt dit. En opplevelse for livet blir det nok; men jeg skjønner greia med avstand. Tro meg. Snart 2 år avstandsforhold på meg. Ser opp til deg!

Rikke

08.sep.2010 kl.19:18

Fint skrevet, Hedda. :)

anonym

08.sep.2010 kl.19:33

jjaja

Marie

08.sep.2010 kl.19:44

Virker veldig overdramatisert. Å hylgrine i flere dager i strekk for dette er ikke et tegn på å være sterk. Kanksje du ikke var klar, kanskje er dette rett og slett ikke for deg? Du trenger ikke ta dette negativt rettet mot deg selv(som det virker som du gjør hver gang noen deler en mening her inne).

08.sep.2010 kl.19:52

syns ikke du skal dra hjem, du kommer til å angre masse, selv om det høres fristende ut å komme hjem til håkon osv. press grensene dine, hedda! du kan om du vil, selv om det er tøft noen ganger. og hjemmelengselen forsvinner som regel rundt november, og så får du en liten bølge igjen rundt desember, men etter det så er det plutselig 2011, og da skal du snart hjem igjen! og de siste månedene går innmari fort, trust me. ett år er overraskende kort, selv om det høres lenge ut :-)

Hannah : ))

08.sep.2010 kl.20:16

Sterkt!

HEIHEI

08.sep.2010 kl.21:32

Jeg beundrer deg. Du er så sterk!

Mari

08.sep.2010 kl.21:48

Elsker bloggen din, den er så ekte! Du er sterk, håper du får et uforglemmelig år!

Victoria Venbakken

09.sep.2010 kl.00:29

Du er flott og sterk, Hedda.

Fikk tårer i øynene selv her.

Tonje

09.sep.2010 kl.18:52

Kjenner igjen mange av de følelsene du skildrer der! Men bare vent, det blir bedre, skal du se. Av og til i perioden kommer du til å kjenne sterkt på dette, men mesteparten av tiden kommer til å være dritbra hvis du tillater det selv og river deg litt løs hjemmefra. Lykke til videre!

Stine

09.sep.2010 kl.22:08

sitter å gråter når jeg leser dette, Hedda. Måtte vært så fælt for deg! men er 110% sikker på at du får et flott opphold! Jeg sitter å vurderer å studere 4 mnd i Mexico snart, men usikker pga kjæresten. Synes bare det var tungt når han var på tur til London.. men finner vel ut av det :-)

Kos deg resten av måndene, og NYT det!

frankie

09.sep.2010 kl.23:07

Aw, var et par tårer som kom der pia.

Kos deg masse !

<3

14.sep.2010 kl.14:36

jeg ble rørt nå hedda. klarer ikke tenke meg til hvordan det er å reise fra den personen som betyr absolutt alt og som man bryr seg mest om. utrolg tøft gjort av deg, og jeg har stor respekt for valget du har tatt.

Skriv en ny kommentar

Hedda i California

17, Kristiansund

Jeg reiser på utveksling til California skoleåret 2010/2011 med AFS.

Kontakt meg på hedda.123@hotmail.com hvis du lurer på noe.

Hjemreise:


bloglovin







hits